D a Anna-Eva Bergman i 1935 fikk i oppdrag å skrive reiseskildringer fra Tyskland for Aftenposten, frydet hun seg over å kunne lufte sine ærlige meninger om alt hun hadde sett og hørt i Adolf Hitlers rike. Seks år tidligere hadde kunstneren selv, om enn motvillig, blitt tysk statsborger, etter å ha giftet seg med kunstnerkollega Hans Hartung. Men skadefryden over å som «tysker» kunne ta regimet ved nesa, varte ikke lenge.
I sine erindringer fra mellomkrigstida framstår Anna-Eva Bergman som en kunstner som ikke gikk av veien for verken Gestapo eller en god skrøne.
Lot seg ikke målbinde
