Jade McGlynn minner om hvilken makt en nasjons historiefortelling besitter, ikke minst når den brukes til løgn.

Den russiske minnefab­rikken

Strammer grepet: Provokatører og ryktespredere skal tas, er budskapet på denne sovjetiske plakaten fra 1941. Å utfordre det offisielle russiske historiesynet anses i dag som en nasjonal sikkerhetstrussel. Illustrasjon: Wikimedia Commons

I nyhetsmagasinet Filters nye spesialutgave om Russland skriver den jødisk-russiske forfatteren Maria Stepanova om landets mangel på et kollektivt minne. Å ikke ha et felles syn på sin egen historie er ifølge henne et grunntrekk ved den russiske virkeligheten. Hun påpeker at seieren under andre verdenskrig har blitt det eneste historiske samlingspunktet i Putins Russland, fordi alt annet ved landets historie har vært og forblir så omstridt og smertefullt. Desto sterkere virker den ene store fortellingen russerne forteller seg selv – og som de med stadig økende styrke er blitt fortalt av sine ledere de siste par tiårene – om oppofrelsene og heltemotet under andre verdenskrig. «Den store fedrelandskrigen» rommet ufattelig mye lidelse, men også noe godt: Den var avgjørende for å knuse fascismen. Ifølge Stepanova bærer den derfor i seg «den sjeldne og uvurderlige følelsen av at for en gangs skyld i russisk historie var lidelsene i det minste ikke for ingenting», og at uten Sovjetunionens innsats ville det aldri blitt noen seier.

Bokmagasinet