Dagboka

Lenin

Aleksander Åsnes

Karl Ove Knausgård har teke imot den svenske leninprisen for sitt forfattarskap, eller «Jan Myrdals stora pris – Leninpriset» som prisen heiter. Både debattansvarleg i VG Hans Petter Sjøli og historikar i Civita Bård Larsen har oppmoda Knausgård om å takke nei til prisen, men forfattaren takkar ja. Og han han gjer det med grunngjevinga at Lenin er ein kompleks figur, som på den eine sida etablerte det totalitære sovjetregimet, og på hi sida kjempa fram betre liv for russarane som levde i det forferdelege tsarveldet. Berre det å hevde at Lenin var ein kompleks figur blir faktisk av nokre trekt fram som ein oppsiktsvekkjande påstand. No blir det også i avisa Minerva hevda at Lenin er ein av «historiens verste massemordere». Dersom ein faktisk trur det, er det jo ikkje så rart at påstanden til Knausgård verkar oppsiktsvekkjande.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Borgfred

Borgfred fekk si moderne politiske tyding i Tyskland i 1914, då dei marxistiske sosialdemokratane valde å leggje klassekampen til side for å støtte keisar Wilhelm i krigen. Seinare skildra Lenin det som eit stort svik at dei tyske sosialdemokratane gjekk med på borgfreden. Eigentleg var burgfrieden eit omgrep dei nytta i Tyskland i mellomalderen for å skildre eit forbod mot feidar inne i ei borg. Ei typisk mellomalderborg kunne ha 50 fastbuande på eit ganske lite område. Då er det ikkje så rart at det oppstår intrigar og drama. Kanskje smeden hadde hatt eit forhold til kona til bakaren, til dømes. Flott å vite at dei la det frå seg under angrep. Noreg er eit av få ­europeiske land der det eigentleg ikkje har vore så mange borger, men me var ikkje heilt borglause.

Aleksander Åsnes

Kjære Gud?

Har du hørt om fastlegen som anbefalte pasienten sin om å be til Gud for å bli frisk? Det høres ut som starten på en vits, men for en pasient ved et legesenter på Jæren er det alvor. Stavanger Aftenblad skriver at Statens helsetilsyn i sommer fikk «et varsel om en alvorlig hendelse». I klaga heter det at pasienten «skal ha blitt anmodet av fastlegen om å be til Gud for å helbrede sykdom». Fastlegen svarer at han ikke husker hvordan de kom inn på temaet om bønn. «Men jeg spurte han om han hadde noen form for tro, hvor han svarte at han var kristen. På bakgrunn av dette, sa jeg noe om at jeg hadde tro på kraft i bønn», skriver fastlegen i et tilsvar. Dette virker da ikke så ille, vel? Uansett hvor man henter krafta til å tenke positive tanker – fra oven eller andre steder – kan dét ha mye for seg i en tøff situasjon. Men vent litt, handlet det bare om å tro på «kraft i bønn»? Ifølge pasienten skal fastlegen ha fortalt «at han hadde opplevd at flere alvorlige sykdommer hadde blitt helbredet ved hjelp av bønn».

Bjørn S. Kristiansen

Menn

Det bygges mye i Oslo sentrum for tida. Også rundt Grønland, der avisa har kontorer. Det betyr at jeg, fra mitt kontorvindu i sjette etasje, har orkesterplass til store byggeplasser med gigantiske heisekraner, som er i full sving med å oppføre Veldig Høye Bygg. Da gjør man seg jo tanker. Eller burde jeg si mann gjør seg tanker? Det har seg slik at jeg deler kontor med en annen skjeggete mann som pusher femti. Og av og til snakker man jo sammen, til og med sånne som oss.

Pål Hellesnes