Richard Wagners «Nibelungens ring» regnes for å være et av musikkhistoriens største og mest betydningsfulle verk. Stykket er en massiv operasyklus i fire deler, som i sin helhet varer i rundt 16 timer og oftest framføres over fire kvelder.
Nå har Nationaltheatret valgt å komprimere Wagners stor-epos ned til en teaterversjon på to og en halv time. Ved roret står den erfarne regissøren Ole Anders Tandberg, som har gitt seg i kast med teater- og operahistoriens største navn mange ganger før.
Wagner var opptatt av både tysk sagalitteratur, gresk mytologi, eddadiktning og gral-mytene, men da han skrev det omfangsrike musikkverket «Nibelungens ring», var han først og fremst inspirert av sørgermansk og norrøn mytologi. Handlingen kretser rundt en magisk ring som både gir eieren herskermakt over verden, men også er fulgt av en forbannelse. Den er smidd av gull fra Rhinens elvebunn, som svartalven Alberich lykkes i å stjele ved å samtidig si fra seg kjærligheten.
Over flere generasjoner braker både guder, mennesker, riser og svartalver sammen i kampen om ringen. Både makt, kjærlighet, død, personlige offer og frihetslengsel er viktige ingredienser: Alle vil ha ringen, men ingen blir egentlig lykkelige av å bære den.
«Nibelungens ring» er altså som man kan forvente av et 16 timers drama: Her er en rekke ulike karakterer og handlingselementer, og mye som skal formidles. Storverket er blitt beskrevet som et slags eventyr for voksne, en «tegnefilm for operascene» hvor karakterene, litt enkelt sagt, nærmest tegnes opp med barneblyant.
I Kanonhallen, Nationaltheatrets scene på Løren i Oslo, er Wagners stor-epos altså blitt til to og en halv times teater. De mange rollene er fordelt på bare fem skuespillere. Det kan da ikke gå bra? Eller kan det?
Scenen i Kanonhallen er spesiell på den måten at publikum sitter på begge sider av spilleplassen. Dette legger føringer for både lysdesign, scenografi og spillteknikk: Lyset må ikke treffe publikum på motsatt side i ansiktet, og skuespillerne må balansere formidlingen slik at ingen i publikum opplever at de først og fremst ser rygger og bakhoder.
I denne oppsetningen skaper scenografien – laget av Sven Haraldsson – en stilrein, hvit passasje på tvers av spillerommet. Litt som om langveggene og taket var fjernet fra et hus, og bare gulvet og kortveggene sto igjen, med en åpning i hver side hvor skuespillerne kan gjøre exit og entré. Lysdesignet spiller dermed en sentral rolle og lykkes i å skape en foruroligende eventyrverden som forvandler scenen igjen og igjen, fra grønt og oransje til abstraksjon over bølgende vann og flakkende flammer.
Men der historien er blitt stram og fortettet, og scenografien har en stilrein og minimalistisk estetikk, går spillestilen og kostymene motsatt vei. Stadig snubler nye karakterer inn på scenen, eller de åpenbarer seg i entréåpningene og blir stående der noen øyeblikk, iført mer eller mindre absurde kostymer.
Jan Sælid som Fricka bærer rosa paljettkjole, kjempene Fafner og Fasolt tramper inn i enorme pelsstøvler som får dem til å likne to pussige gigant-dverger, og guden Watan (også Sælid) er iført sølvtoga. Det kan virke platt, men både Olav Waastad, Helene Bergsholm, Maria Austgulen og Jan Sælid har noe særegent «quirky» ved sin måte å formidle humoristiske karakterer på som gjør denne oppsetningen av «Nibelungens ring» til mer enn en svingdør-farse. I tillegg er de skuespillere som sjenerøst henvender seg til publikum. Dette fungerer godt i Kanonhallen.
I Ole Anders Tandbergs regi blir Wagners intenst dramatiske og til dels mørke musikk nærmest en kontrast til det lekne og lettbeinte universet vi ellers får representert. Som isolert grep fungerer det godt – den absurde humoren blir enda mer absurd mot et så dramatisk musikalsk bakteppe, men for Wagner-elskere kan nok tolkningen bli en i overkant stor kamel å svelge. Tandberg har en sinnrik evne til å skape lekne og originale karakterinnganger, men «Nibelungens ring» er en av operahistoriens største verk, og som musikkverk kommer den overhodet ikke til sin rett.
Det er betimelig å spørre hvorfor Nationaltheatret velger å sette opp «Nibelungens ring» akkurat nå. Hvorfor fjerne operaen fra et operaverk og i stedet lage to og en halv times absurdteater?
Som ved en skjebnens absurde ironi er det dessuten sånn at akkurat mens vi sitter og overværer premieren på Richard Wagners mest kjente opera på Løren, styrter et privatfly i Russland. Wagner-sjefen Jevgenij Prigozjin er død.
Det kan virke som det blir stadig vanskeligere å forutse samtidas dreininger. Det eneste vi vet, er at mye er mørkt og foruroligende rundt oss. Og kanskje nettopp derfor kjennes det godt å le. Selv når man i utgangspunktet hadde forventet seg noe annet.