Fem unge skuespillere – Deniz Kaya, Rafid Islam, Mohammed Aden Ali, Taume P. Dery og Tani Dibasey – sitter ved et stort spisebord i en romslig dupleks-leilighet på Rodeløkka. Foran seg har de en halvtom pizzaeske, en stor cola og to høye smijernslysestaker. Spilleplassen er markert av et stort persisk teppe, og på gulvet rundt teppet sitter det publikummere. Det er stappfullt, knapt mulig å klemme inn et eneste menneske til.
«Sorte gutter gråter ikke» rakk så vidt å ha premiere 12. august før hypen var et faktum. I ei tid hvor institusjonsteatrene strever med billettsalget, er det fascinerende at man antakelig kunne ha solgt billetter til denne forestillingen på svartebørs. «Slapp av, vi har ikke begynt ennå», sier regissør og skuespiller Tani Dibasey idet han reiser seg fra en av de skinntrukne spisestolene og kikker mot inngangen, som for å sjekke om det fortsatt er besøkende som ikke har rukket å sette seg. Rommet fylles av lett og forventningsfull småprat.
«En arena for den gode samtalen». Slik lyder selvpresentasjonen til det utradisjonelle visningsstedet Hos Arne, som altså er en leilighet i andre etasje i Gøteborggata 27 B i Oslo, omgjort til et galleri og sted for både performance, dans og andre eksperimentelle scenekunstformater. Og denne kvelden er bygget opp rundt nettopp en samtale – fem unge mennesker som sitter rundt et bord og diskuterer verdispørsmål: damer, kjærlighet, sex, tradisjon, familie, forventninger og Haram. Store spørsmål er sømløst flettet sammen med avvæpnende humor og lekne innfall.
Det er som å være flue på veggen i en fortrolig samtale mellom venner som er så trygge på hverandre at veien aldri er lang fra å snakke om ingenting, til å åpne et tema med stort alvor. Skuespillerne bruker sine egne navn og snakker til hverandre med en naturlig tilstedeværelse.
Men «Sorte gutter gråter ikke» er en mangefasettert forestilling med mange lag. Den leker med publikums forventninger og inneholder flere overraskende sjangerbrudd og uventede stemningsskift. På et tidspunkt dreier den spøkefulle og kameratslige samtalen over i en ekstremt sår skildring av en voldelig far. Seinere føres publikum inn i et nytt rom, hvor hele gulvet er dekket av persiske tepper og formen skifter fra kammerspill til performance.
Det er som om vi kommer enda dypere inn i smertepunktene hos de ulike skuespillerne – inn i underbevisstheten deres. Skuespillerne går nå inn og ut av ulike roller. En grå parykk og en hvit strømpe over hodet forvandler Mohammed Aden Ali til en selvsikker psykolog med manglende erfaringsgrunnlag. En ekskjæreste som ble skjøvet vekk, dukker opp fra fortida. Og en sympatiserende hvit «alliert» forvandler mørkhudedes smerte til sin egen masochistiske, selvsentrerte lidelse.
«Sorte gutter gråter ikke» er en forestilling som gjør det ubehagelig tydelig hvor merkelig ideen om det ene flerkulturelle perspektivet er. Som om det ikke handler om et mangfold av perspektiver – basert på vidt ulike kulturelle, religiøse og personlige forankringer. Som hos disse fem kameratene. Og selv om mange av oss i publikum ikke deler de konkrete erfaringene til noen av de fem, så deler vi det å ha utfordringer knyttet til tilhørighet, kjærlighet, forventninger og familie. Samtalen i dette rommet, denne kvelden, oppleves nær og allmennmenneskelig relevant.
«Sorte gutter gråter ikke» er også en forestilling som viser hvor problematisk det er at unge flerkulturelle menn altfor sjelden har en egen stemme i offentligheten, men tvert imot stadig blir omtalt og kategorisert ut fra reduktive og ufrivillig parodierende forestillinger om hvem de er. Det er mye mer interessant å se en forestilling hvor denne agensen er et faktum i alle ledd.
De fem medvirkende er dessuten råtalenter: Regissør og skuespiller Tani Dibasey gikk ut fra Teaterhøgskolen i 2020 og har allerede markert seg gjennom en rekke undergrunnsprosjekter. Deniz Kaya har spilt i flere teaterforestillinger, filmer og serier, mens Rafid Arsalan Islam i vår gjorde seg bemerket som skuespiller i suksessforestillingen «Døden på Oslo S» på Økernsenteret. Taume Dery står standup, og Mohamed Aden Ali ble kjent gjennom P3-serien «17», før han kom inn på Teaterhøgskolen – men deretter slutta.
Og der ligger det noe interessant. Mellom linjene i «Sorte gutter gråter ikke» gjemmer det seg mye strukturkritikk. Ikke bare av samfunnet, men også av den etablerte teaterinstitusjonen og tradisjonene som dominerer den. Dibasey har tidligere uttalt at han har veldig dårlig erfaring med institusjonalisering av kunst, og det er påfallende at forestillingene hans i så stor grad lykkes i sine reforhandlinger av hva teater kan være.
I en tid hvor mange tradisjonelle teatre opplever synkende interesse og kan anklages for å til dels ha stivnet i museale forestillinger om egen kunstart, eksisterer det en eksplosiv interesse for denne nye strømningen av undergrunnsteater. Især blant unge. Det er som om det finnes en sult etter at teateret skal gjenoppfinne seg selv, og at disse originale, samtidsrettede pop-up-produksjonene er i stand til å møte denne sulten.
For 114 år siden ble det utgitt et skuespill av Bjørnstjerne Bjørnson: «Når den nye vin blomstrer». Stykket ga opphav til begrepet den nye vinen, som seinere er blitt brukt for å beskrive unge kunstnere som – nødvendig, nådeløst og uunngåelig – en dag fortrenger det gamle. Antakelig er gutta i Gøteborggata altfor jordnære til å omfavne et så pompøst uttrykk. Men noe er det som blomstrer kraftig, i hvert fall. Jeg tror den nye vinen er her: Den heter Deniz Kaya, Rafid Islam, Mohammed Aden Ali, Taume P. Dery og Tani Dibasey.