Det som skjer, får skje, er Marthe Lea Band sitt dogme.
Du har vært et sentralt navn på landets jazzscene de siste årene: som saksofonist, bandleder, som del av Motvind-miljøet og som musiker i f.eks. Andreas Røysum Ensemble og Paal Nilssen-Loves Large Unit. Hva var det som lokket med jazzen i utgangspunktet?
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
Kristin Mellem ser frem til en musikalsk feiring av Kvenfolkets dag på søndag.
Sturgill Simpsons kontrærimpuls har tatt ham med på en lang, besynderlig reise uten svar, men med minst ett repetert spørsmål: hvorfor ikke? I starten av denne uka var vandreren Simpson og hans band innom Sentrum Scene i Oslo, der de i tre timer satte døra på vidt gap for den søkende, velklingende virtuositeten. Og, jo da, tre timer med (rocke)konsert på en mandag er mye, særlig hvis du forventer outlaw-country à la Waylon Jennings og får et evig groove à la Grateful Dead. Men noen ganger kan du ikke gi publikum det de vil ha – du må gi dem det de trenger. Og denne trengte i hvert fall jeg. Etter americana-gjennombruddet midt på 2010-tallet, ble Sturgill Simpson plassert på en pidestall han raskt hoppet ned fra. Som han i 2019 sang med en viss forakt på «Fastest Horse in Town», låta som rundet av Oslo-konserten: Everybody’s trying to be the next someone. For Simpson vil ikke være det neste navnet på alles lepper; han er snarere besatt av å få til something, og dette noe kan ikke defineres utenfra, av andre.
Et muntert forsøk på å nærme seg et av de store spørsmålene.