I en alternativ fortelling om Neil Young kunne vel nylig utgitte «Chrome Dreams» vært regnet blant hans aller beste syttitallsalbum. Alex Petridis i The Guardian hevder nettopp det, og lar seg rive med av hele lost album -mytologien. Men samtidig: Her snakker vi tross alt om en sanger, låtskriver, gitarist og pianist som slapp «After the Gold Rush» (1970) i den ene enden av tiåret og «Rust Never Sleeps (1979) i den andre enden – og «Tonight’s the Night» (1975) midt mellom de to. En fyr som var på en så spinnvill og småkaotisk kreativ topp før og etter han fylte tretti at han endte opp med briljant overskuddsmateriale både her og der – hvilket var greia med «Chrome Dreams» i utgangspunktet.
Nylig utgitte «Chrome Dreams» er blant Neil Youngs mest mytiske ikke-album.