Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Kanadiske Robbie Robertson (1943-2023) la det avgjørende grunnlaget for americana.

The Band-lederen

Ved veis endeEirik Blegeberg18. august 2023

ROBERTSON ANNO 1969: Poserer for fotografen i Saugerties, New York. Foto: David Attie/Getty Images

Og så var de én. Med Robbie Robertsons dødsfall i forrige uke, er det bare keyboardist/multi-instrumentalist Garth Hudson igjen av de fem eminente musikerne i det eiendommelige rootsrockebandet som var modige nok, eller kanskje laid-back nok, til å kalle seg The Band.

Nylig utgitte «Chrome Dreams» er blant Neil Youngs mest mytiske ikke-album.

For evig Young

AnmeldelseRetroAlbumEirik Blegeberg18. august 2023

Neil Young

Chrome Dreams

Album

Other Shoe/Reprise/Warner

I en alternativ fortelling om Neil Young kunne vel nylig utgitte «Chrome Dreams» vært regnet blant hans aller beste syttitallsalbum. Alex Petridis i The Guardian hevder nettopp det, og lar seg rive med av hele lost album -mytologien. Men samtidig: Her snakker vi tross alt om en sanger, låtskriver, gitarist og pianist som slapp «After the Gold Rush» (1970) i den ene enden av tiåret og «Rust Never Sleeps (1979) i den andre enden – og «Tonight’s the Night» (1975) midt mellom de to. En fyr som var på en så spinnvill og småkaotisk kreativ topp før og etter han fylte tretti at han endte opp med briljant overskuddsmateriale både her og der – hvilket var greia med «Chrome Dreams» i utgangspunktet.

Øyafestivalen fortoner seg ulikt for ulike, men byr på nok av store opplevelser – for dem som vil høre etter.

Øyaene

EssayFestivalrapportAslaug Olette Klausen, Eirik Blegeberg, Frida Fliflet og Martin Bjørnersen18. august 2023

THE BOYS ARE BACK IN TOWN: Boygenius med en Øya-klassiker i Tøyenparken. Her representert ved en hardtockende Julien Baker. Foto: Per Ole Hagen/Redferns/Getty

I en bisarr Dagsavisen-leder 11. august het det at: «Årets [Øya]program er tynt. Bak ganske sterke headlinere hver av de fire dagene festivalen arrangeres, er tilbudet svakt.» Noe som selvsagt er lov å mene, men som også er feil. For var det ikke motsatt? Forrige ukes festival i Tøyenparken i Oslo hadde ikke spesielt sterke headlinere, men bak de største navnene var tilbudet solid – og bredt, og rart, og smart, og morsomt. Uavhengig av prisen på både billetter, øl, sider, mat og mineralvann. For det beste på programmet skjer gjerne på ettermiddagen eller tidlig på kvelden – eller langt uti Øya-natta – og det har en tendens til å komme fra overraskende steder.