Vent med det der!
Med en avvergende bevegelse ber Morten Traavik publikum spare applausen til seinere.
– Det kan være at det blir julaften i dag, sier han, og vi likner kanskje oppspilte unger på et kjøpesenter i førjulstida – men det er altså ikke nissen vi venter på.
Salen er fylt til randen: Pressefolk står og sitter med pc-er langs veggene, overalt tyter kameraer fram av folkemengden, og mellom stolradene har folk presset seg ned i lotusposisjon. En har klatret opp på peishylla for bedre sikt.
«Ho e her», mimer Klassekampens fotograf, som har presset seg inn bak en av søylene.
Dagens hovedperson har ennå ikke vist seg, men fotografen har altså fått øye på henne et sted i huset. Det er tirsdag ettermiddag i Arendal, og Laila Bertheussen – eller Laila B., som hun kalles her – skal debutere som kunstner. Omgitt av hvite trehus og toppene i norsk politikk og næringsliv åpner hun utstillingen «Public Enemy», godt hjulpet av kunstneren Traavik, for anledningen uniformert og i en rolle som «hovedkurator».
En folkefiende
Etter oppmøtet å dømme er altså verken Traavik eller Bertheussen fiender av mange. På scenen diskuterer et fyldig panel utstillingens premisser, innledet med en hyllest av Christopher Nielsen – tegneserieskaperen som for et knapt år siden kalte Bertheussen «en av Norges mest interessante kunstnere».
Den gang satt hun innesperret på Bredtveit fengsel etter å ha blitt dømt for trusler mot tre ledende Frp-politikere – deriblant hennes daværende samboer Tor Mikkel Wara – i 2021. Oslo tingrett mente Bertheussen hadde regissert trusler for å forsøke å sverte teaterstykket «Ways of Seeing», som hadde filmet hennes private bolig til forestillingen.
Skal vi tro Christopher Nilsens innledende tale, var det hele en gigantisk performance fra Bertheussens side, et meisterwerk , og kunstnerskapet nådde sin foreløpige topp med veskene hun bar under rettssaken: I broderte bokstaver hevdet hun sin uskyld og harselerte med etterforskere og kunstlivet.
Men det er ikke Laila B. som er kunstneren bak dette verket, mener flere i panelet.
– For meg er det helt åpenbart at vi er en del av dette og sitter her nå på grunn av Morten Traavik, sier kunstneren Tonje Steen.
– Vant gullbilletten
Enkelte vil bestride at det i det hele tatt dreier seg om kunst. Den første anmelderen felte en knallhard dom: NRKs Mona Pahle Bjerke fikk en «vond smak» i munnen – og hevdet at det er uforståelig at Agder Kunstsenter kan stille seg bak utstillingen.
«Det framstår for meg som [Bertheussen] er en kuriøs marionett i et større kunstprosjekt signert regissør Morten Traavik», skrev Bjerke.
Men da kunstneren selv kommer ut på scenen i Arendal etter halvannen time med paneldebatt, er det til rungende applaus.
– Vi vet jo alle sammen at å få lov til å stille ut her og nå, er som å vinne gullbilletten – eller å stille meg ut her, alt etter hvordan man ser på det. Så hvem som vant den gullbilletten, er litt uklart, sier Bertheussen, iført sort og hvitstripet bluse.
Hun kan i alle fall fortelle at det er hennes kunst.
– Jeg er her, og kunsten min henger på veggene her.
Etter å ha klappet riktig lenge forvandler publikum seg til en fiskestim. Journalister med digre filmkameraer styrter forbi køen, og i utstillingslokalet tykner det til. Publikum venter tålmodig på å få komme inn – og folk snakker ivrig om debatten.
Og Traavik er «tilfreds».
– Det går ikke an å være misfornøyd når man må avvise 50 stykker i døra – til en panelsamtale om en kunstutstilling, sier han til Klassekampen.
Gangster-estetikk
Mona Pahle Bjerkes «legendariske kritikk» tar ikke Traavik seg nær av.
– Hva syns du selv om verkene til Laila B.?
– Reint isolert sett syns jeg noen av verkene er veldig bra, som «Bridge Over Troubled Water», sjampanjekork-spikermatta som ligger på gulvet. Den er både personlig og leker med den litt luksuriøse gangster-estetikken. Den kontrasteres mot det sårbare du ser i mange av maleriene.
– Du synes maleriene i seg selv er sterke kunstverk?
– Ja. Men NRKs anmeldelse er preget av en uvillighet til å se denne utstillingen som del av en større kontekst.
Da Traavik gjestet NRKs «Helgemorgen» på søndag, dreiet samtalen seg snart inn på Traaviks såkalte hyperteater: teatret som ikke begrenser seg til scenen, men spenner ut i det virkelige liv og rommer alle reaksjoner og konsekvenser av en hendelse – i dette tilfellet Laila Bs kunstnerdebut.
«Flott at dere er med», sa han til de andre gjestene på radioprogrammet. Hvem er med i hvem sitt kunstverk?
– Hva er din rolle, Traavik? Er du kurator, kunstner, pr-agent – eller ‘puppet master’, som Bjerke antydet?
– I dette prosjektet er jeg en iscenesetter. Jeg tilbyr og tilrettelegger en scene for at dette kunstverket skal kunne spille seg ut. Scenen er jo Munken, men også Arendalsuka – og det faktum at Laila er blitt jaget av mediene i fire år og nå for første gang tar Ronja-spranget over helvetesgapet.
Lailas mikrodrone
En augusthissig veps flyr faretruende nært Traaviks ansikt, før han blåser den vekk med ett kraftig pfft .
– Det var Lailas utsendte mikrodrone.
Nærmere kommer vi ikke på kveldens hovedperson. Hun sirkulerer rundt i lokalet, men takker nei til de fleste intervjuer.
– Hva tenker du om at hun fortsatt benekter dommen og hevder sin uskyld, som hun sa i et intervju med Morgenbladet?
– Jeg forholder meg ikke til det. Hun har sonet ferdig det hun ble dømt for. En diskusjon om hvorvidt hun gjorde det eller ikke, er en distraksjon, sier Traavik.
Det var heller ikke Bertheussens rulleblad som fikk det lokale kunstmiljøet til å reagere da hennes nye karriere i det sivile liv ble annonsert i starten av juni: «Laila Bertheussen debuterer med kunstutstilling under Arendalsuka».
Agder Kunstsenter, som skulle stille med dyrebart utstillingslokale og institusjonell kredibilitet, fikk hard medfart fra mange kunstnere med tilholdssted på Sørlandet.
Den Kristiansand-baserte bildekunstneren Lasse Årikstad er en av dem som var kritisk.
– Det var ingen som hadde intensjon eller ønske om å stoppe utstillingen. Det var en faglig kritikk, forteller han da Klassekampen ringer.
– Men hvorfor har Agder Kunstsenter engasjert seg? Dette er helt utafor deres mandat. Det oppleves ikke som om kunsten er det viktige, men sensasjonen.
– Vi er alle med i spillet
«Det måtte en soloutstilling av Laila B. til for at Agder Kunstsenter (for første gang) og Traavik.info (nok en gang) havnet på forsida av landets største aviser», konkluderte kunstsenterets leder Agnes Repstad på Facebook i juni.
– Jeg er kjempefornøyd. At dette er et av de mest attraktive arrangementene under Arendalsuka – jeg er ganske stolt nå, faktisk, forteller hun da Klassekampen møter henne på Munken.
– Hva sier du til dem som har lurt på hvilken rolle dere spiller i det hele? Er dere en brikke i Morten Traaviks spill?
– Det er å undervurdere oss fullstendig. Vi vet jo at vi er en del av det spillet. Vi er alle med i spillet. Et hyperteater er både å produsere bevisst, men også slippe noe løs og se effekten av det –- som også blir en del av verket.
Under paneldebatten minnet filosof Einar Duenger Bøhn om at det er den som ler sist, som ler best.
– Hvem kommer til å le sist, Repstad? Er det Agder Kunstsenter?
– Jeg håper publikum ler sist. Jeg håper de kommer inn og ser utstillingen og opplever å bli glade. At de ser humoren.
Pepsi-Cola-fella
Men – se der! Bertheussen får slett ikke kun oppmerksomhet fra sensasjonsjagende pressefolk. Noen timer etter åpning spaserer rikmann og kunstsamler Christian Ringnes gjennom utstillingen sammen med Bertheussen – og to sikkerhetsvakter hakk i hæl.
«Litt av en luksus», ifølge Ringnes.
– Det er jo slik at man ofte skjønner kunsten bedre når man har fått den forklart. Veskene var jeg kjent med, men veldig mye av det andre her, som det du ser i neon og som også er fanget i noen av bildene, har en blanding, som kunstneren beskriver det, som er både sårbar, litt pirrende og også nedverdigende. Gitt historien her gir det en veldig dobbel bunn.
Ringnes står med utstillingskartet i hånda – med prisliste inkludert. Men han vil ikke fortelle om han skal kjøpe noe.
– Jeg har lært at man aldri skal kjøpe med en gang. Man skal gå og tenke litt på det, for ellers kan man falle i det jeg kaller Pepsi-Cola-fella – at noe er søtt og deilig.
– Er det søtt og deilig?
– Nei, det er ikke det, men det er ganske fascinerende. Det bør helst holde over natta.
Og hvem tror så Ringnes vil le sist?
– Hvis det å le sist betyr å få rett, er jeg helt sikker på at de som har ivret for å få denne utstillingen opp å stå, vil le best. Det tror jeg var viktig.
Fosterfar og fostersøster
Det er ikke reint få kjente fjes her – en selvskreven gjest er Are Søberg, den tidligere nevnte «Sløseriombudsmannen».
– Det var gripende da Laila kom inn her. Jeg har ikke hatt noen rolle i dette, men Morten har jo vært en slags fosterfar for meg i kunstverden, og nå har jeg flyttet hjemmefra – mens Laila har sin dåp. Hun er som en fostersøster, sier Søberg.
– Føler du at dere er med i samme kunstprosjekt?
– Ja, jeg gjør det.
– NRKs kunstanmelder Mona Pahle Bjerke sammenliknet henne en marionett – med Traavik som dokkemester?
– Det henger vel sammen med at mange tenker at hun er gal, ikke tilregnelig. Men det er ikke mitt inntrykk.
– Hva er kjernen av dette prosjektet, sånn du ser det?
– Jeg klarer ikke sette ord på det. Men når man går inn i noe med velvilje, godtar man hva som helst – man krever sjelden en forklaring av hva kunsten er . Men med en gang man er negativ fra start, stiller man spørsmål som: Hva betyr dette egentlig?
Mormor er bedre
Rundt et bord på uteserveringen sitter en vennegjeng som bor i Arendal.
Hvorfor tror de reaksjonene var så sterke da utstillingen ble annonsert?
– Folk følte seg manipulert. De har ikke noe lyst til å være en del av hyperteatret til Morten Traavik, sier Kristin Øygarden.
Vennegjengen er ikke videre imponert over utstillingen.
– Har jeg lov til å si det? spør Christin Dahl og ser rundt bordet.
– Det vakte ikke noen følelser, for å si det sånn.
Sten Moe synes utstillingen bar preg av å være «en enorm hype».
– Kvalitetsmessig var det ganske tvilsomt, sier han.
– Hvis ikke det var for det kontekstuelle, kunne mormora mi ha laget en mer imponerende utstilling, sier Dahl.