Den konstruktive tankegangen, detaljutformingen av fasaden – fargene!
Malerikonservator Jon Brænne gestikulerer mot kolossen av skinnende blått glass og pusset betong foran oss. Villa Stenersen er en mastodont – både i framtoning og med tanke på plassen bygget har i norsk arkitekturhistorie.
– Hvert element er helt oppe i racerklasse. Det er Stjernegris 1, fortsetter Brænne, mens han vrir nakken for å iaktta den ruvende fasaden.
Står man slik, med hodet på skakke, kan den ikoniske funksjonalist-villaen på Vinderen faktisk minne litt om Brødrene Dals tidsmaskin ved samme navn. Men Brænne presiserer at det er betegnelsen på svinekjøtt av beste kvalitet han refererer til.
Huset, som ble tegnet for kunstsamler Rolf E. Stenersen og sto ferdig i 1939, regnes som et av arkitekt Arne Korsmos hovedverk. Eiendommen ble fredet av Riksantikvaren i 2012 og samme år inkludert på stiftelsen Iconic Houses Network sin liste over verdens fremste modernistiske boliger fra 1900-tallet.
Tross ikonstatusen er Villa Stenersen i ferd med å forfalle. Da vi går nærmere, slår fasaden bokstavelig talt sprekker. Malingen skaller av, glassbyggersteinene har flere skår, og det er rust på gelendrene opp til terrassen.
– Å se et så flott hus i denne tilstanden, med ødelagt glass og alvorlige skader i armering, betongen og overflatebehandlingen, er rett og slett utrolig trist, sier Brænne.
Klatt-på-klatt-teknikk
Villa Stenersen har trengt omfattende rehabilitering i flere år. Skiftende brukere, store konstruktive og håndverkstekniske utfordringer og byråkratisk treghet har forhindret restaureringsarbeidet å sette i gang.
– Jeg mener det ble gjort noen endringer da huset ble statsministerbolig i 1974. Etter det er vedlikeholdet blitt gjort mer eller mindre klatt-på-klatt, sier Brænne.
I 2017 bestemte Statsbygg, som forvalter eiendommen, at tak og fasader skulle totalrehabiliteres.
Siden arbeidet startet i 2020, har bygget holdt stengt. Planen var at huset skulle holde åpent for publikum i sommer, men i juni utsatte Nasjonalmuseet, som har hatt ansvaret for formidlingsarbeidet i bygget siden 2014, gjenåpningen på ubestemt tid.
Gjøres det nok for å ivareta det arkitektoniske unikumet – og for at publikum får tilgang til huset underveis i rehabiliteringen?
Foruten Brænne, malerikonservatoren som gjorde de farge- og bygningsarkeologiske undersøkelsene av interiøret og eksteriøret i huset i 2015, har vi med oss Astrid Skjerven for å inspisere oppgraderingene. Hun er professor emerita i designteori ved Oslomet og har, i likhet med Brænne, skrevet bok om Arne Korsmo.
– Jeg tror ikke politikerne forstår hva det betyr for en nasjon å ha et ansikt utad. Andre land investerer en god del i å fremme sine arkitektoniske ikoner. Det har vi ikke prioritert i Norge, sier hun, til flere nikk fra Brænne.
– Da tenker jeg ikke bare kulturelt, for det er faktisk også en økonomisk side ved dette. Ved å løfte fram et verk som dette viser vi at kreativitet i seg selv er en ressurs, forklarer Skjerven.
2025 som mål
Villa Stenersen ligger, sammen med flere andre kulturhistoriske bygninger som ikke har leieinntekter, under kategorien «eiendommer utenfor husleieordningen» i statsbudsjettet.
Det betyr at det er konkurranse om pengepotten.
– Pengene skal deles med bygg som Gamlehaugen, Håkonshallen, Munkholmen og Hengsenga. Men selv om det er konkurranse, har Villa Stenersen høy prioritet. Som man ser, er det mye som må gjøres her, sier tredjemann i følget, Inger-Johanne Tollaas.
Hun er Statsbyggs prosjekteier for rehabiliteringen av Villa Stenersen.
– Vi gjør alt vi kan med de midlene vi får. Men hvor mye vi bevilges hvert år, er opp til den enkelte regjering å bestemme, noe som selvsagt påvirker muligheten vi har til å planlegge langsiktig, sier hun.
Da det ble bestemt at Villa Stenersen skulle renoveres, anslo Statsbygg at en totaloppussing ville koste 45 millioner kroner. I 2020 og 2021 ble østfasaden oppdatert, før man tok fatt på taket i 2022. Takarbeidet ble fullført i juli i år.
– Fortsetter arbeidet i samme tempo, kan man gå ut ifra at renoveringen av de tre andre fasadene kommer til å ta fem–seks år til?
– Vi får håpe det ikke tar så lang tid, sier Tollaas og fortsetter:
– Målet er at arbeidet skal ferdigstilles i 2025, men det kommer an på bevilgningene vi får. Vi begynner med en prosjektbeskrivelse av neste fase nå, så skal oppdraget ut på konkurranse. Oppstart blir mest sannsynlig ikke før til neste år.
Kosmopolitten Korsmo
Totalbeløpet på 45 millioner kroner er småpenger, mener Skjerven og Brænne, som er i ferd med å ta i øyesyn et knust vindu ved hovedinngangen.
– Det er peanøtter. Du kan få en leilighet på Frogner for samme prisen, sier Skjerven.
– Eller en tiendedels rundkjøring, skyter Brænne inn.
Bevaring av arkitekturhistoriske bygg må løftes politisk, mener de to funksjonalisme-ekspertene.
– Vi er gode på å fremme vår egen rosemaling, men promoteringen av kulturnasjonen Norge stopper på en måte der. Olja blir det snart slutt på, men råvaresyndromet vi har ligget under i mange hundre år, består. Det gjør at de kreative ressursene vi faktisk har, selv om vi ikke er kjent for det, ikke blir prioritert, sier Skjerven.
Én nordmann turte i det minste å se utover. Arne Korsmo, stjernearkitekten bak Villa Stenersen, var en av de fremste eksponentene for den europeiske funksjonalismen her til lands, forteller Skjerven.
– Han var selv del av en internasjonal diskurs. De kalte han Korsmopolitt , så opptatt han var av alt som skjedde utenlands.
De internasjonale koplingene reflekteres i Villa Stenersen. På den blå fasaden i tredje etasje er det brukt et sjeldent gjennomfarget Mabritte-glass fra Belgia.
– Både fasadeutformingen og glassbruken er helt oppe på toppnivå. Men glasset er også et kjempeproblem, i og med at produksjonen stoppet for mange år siden. Det går muligens an å bruke farget Macrolon eller pleksiglass til å supplere med, men lysbrytningen vil nok bli ganske annerledes, sier Brænne.
– Det er et veldig sært hus, som mange andre av funksjonalistenes bygninger. Det er det som er så fantastisk, og som gjør vedlikeholdet så vanskelig, legger Skjerven til.
– Skal være feilfritt
Noen av de største skadene finnes utvendig, på de hvitpussede betongveggene.
– Ute var det opprinnelig tre typer overflatebehandlinger, noe som gjør arbeidet til Statsbygg ekstra vanskelig. Det er sementmaling, linoljemaling og kalk. Men den store, stygge ulven er at de begynte å legge akrylmaling oppå dét igjen en gang på 1970-tallet. Da blir det helt pottetett, sier Brænne.
For å reparere veggen må derfor hvert eneste lag strippes bort og legges på nytt igjen.
Men malingen er ikke det eneste problemet. Brænne peker opp mot de karakteristiske glassbyggersteinene i andre etasje. Flere av dem har sprekker.
– Denne veggen varmes opp utenfra, noe som gir en veldig ekspansjon i glassbyggersteinen. Samtidig er det ikke nok fugekant, så selv de nyeste steinene får ikke rom til å utvide seg. Heldigvis er det laget mange av dem, så man har noen ekstra, sier han.
I et hus som dette stikker hver minste lille skramme seg ut som et åpent sår, påpeker Brænne.
– Har du et gammelt, fredet våningshus fra 1700-tallet, godtar du at det er litt skeivt og skakt. Dette huset er 84 år gammelt, men designet og materialbruken tilsier at det ikke skal være en lyte på det. Det skal i utgangspunktet være feilfritt og da vil enhver liten skade forringe opplevelsen av bygningen.
Skapt av en fargemester
I år er det blitt brukt 7,3 millioner på oppussingen. Til sammenlikning ble det i 2020, 2021 og 2022 spandert henholdsvis 2,5, 2,9 og 1,3 millioner kroner.
Årsaken til de økte utgiftene i år er at arbeidet med taket har krevd mye finarbeid, sier Tollaas i Statsbygg.
– Utvendig er det blitt gjort helt reint, og det er blitt installert et nytt beskyttelsesdekke over glasstaket i det innvendige trappeløpet. Det var langt færre vannskader enn vi trodde, tross det harde, nordiske klimaet. Men det var gammelt og absolutt nødvendig å rehabilitere, sier Tollaas mens hun viser vei opp i trappegangen inne i huset.
Straks bades rommet i et dust, lilla lys i skiftende nyanser. Som et ledd i takarbeidet er glassflisene i himlingen blitt byttet ut og erstattet med over 600 håndlagde prismer fra Hadeland Glassverk. Akkurat slik det var tiltenkt av Korsmo, forteller Brænne:
– Det er helt råbra. Nøyaktig slik Korsmo beskrev det i notatene sine. Jeg vil tro han ble like overrasket som oss da dette først sto ferdig og han så lyset slå inn mot veggen på denne måten.
Til forskjell fra hva mange tror, var ikke funksjonalismen utelukkende hvit og kubisk. Korsmo var unik i måten han brukte farger på, forteller Skjerven.
– Han var en sensualist. Nyanserikdommen skiller ham også fra mange av hans kollegaer. Korsmo har tilført funksjonalismen kroppslighet og materialitet. Han mente vi ikke bare skal bo i et hus, men være i en omgivelse, som vi selv er med på å forme, sier hun.
I likhet med Brænne er Skjerven begeistret over lysspillet fra taket.
– Men det er jo trist at publikum ikke får være med på å følge prosessen og se hvor storslåtte oppdateringene blir før det endelig åpnes igjen, fortsetter hun.
Ønsker universell utforming
Siden Villa Stenersen vanligvis kun holder åpent under sommersesongen, og neste trinn i bygningsarbeidet bør være godt i gang på denne tida neste år, er det mulig at HMS-regler setter en stopper for publikumsbesøk også neste sommer, tror Tollaas.
Planen er å sette arbeidet med de tre resterende fasadene ut på anbud samtidig, forteller hun. En forstudie om hva som kan gjøres for at villaen kan tilfredsstille moderne krav om tilgjengelighet for alle, er også planlagt.
– Det blir samtidig et kost-nytte-spørsmål. Hvor mange millioner skal en heisanretning for å komme opp én etasje koste for at du rører en fredet konstruksjon? Det må man være ærlig nok til å ta en diskusjon om, tenker jeg, sier Tollaas, mens hun følger med på de to Korsmo-ekspertene, bøyd over en avskallet malingsflekk på veggen i hovedsoverommet.
Både Byantikvaren, Norges Handikapforbund og øvrige interesseorganisasjoner skal få lov til å uttale seg før en beslutning om universell utforming tas, forklarer prosjekteieren.
Det virkelig kostbare i et prosjekt som dette er tida som legges ned – og ekspertisen som må til, påpeker Tollaas.
– Når rehabiliteringen er ferdig, er tanken at oppdateringene skal vare i mange år til?
– Det må de jo, skal vi unngå at det ender opp sånn igjen, sier hun og peker mot den avskallede malingsflekken på Stenersens gamle soverom.