Nothing brings me more joy …»

Marianne Borgen valser inn i kontoret i Oslo rådhus, kledd i bunad og med et nyutskrevet manus i hånda, Hun har et uttrykk som ikke kan beskrives som annet enn gledestrålende. Ordføreren leser med innlevelse, som om rådgiveren og journalisten ved et trylleslag har blitt forvandlet til et mangehodet publikum. Så setter hun seg ved pulten med utsikt til Nobels Fredssenter, og begynner å stryke.

– Dette gidder ikke disse barna å høre på, kan man høre henne mumle.

Om en halvtimes tid vil rådhushallen fylles med 700–800 barn fra hele verden som deltar på årets Norway Cup. Det er sånne ting Borgens kalender har vært full av de siste åtte årene.

Men nå er det snart slutt. I høst stiller hun ikke til gjenvalg, og når et nytt byråd er på plass 25. oktober, vil Marianne Borgen være ute av Oslo-politikken, etter å ha vært aktiv, av og på, siden 1980.

Ikke akkurat planen

Det er tilfeldigheter som brakte henne til dette kontoret, mener hun selv. Veitvet-jenta som var den første i familien sin til å studere, får veien til en av landets tyngste politiske verv til å høres lekende lett ut.

Det er lite konflikt i historien til Borgen – og hun er den første til å medgi at det egentlig er litt underlig.

– Kanskje jeg ser på meg sjøl på feil måte, men jeg har en oppfatning om at jeg i liten grad har kjempet for egne posisjoner, sier hun og stopper opp.

– Jeg sitter av og til og lurer litt sjøl, om jeg enten har glemt, eller ikke forstått, eller … Men det er kanskje andre som må svare på det, kanskje jeg undervurderer min egen råskap.

Hun ler hjertelig. Da Borgen, som SVs førstekandidat i 2015, ble hovedstadens ordfører, var det i hvert fall ikke på grunn av rå maktkamp fra hennes side. Etter en lang valgkamp og flere ukers forhandlinger, hadde Ap, MDG og SV blitt enige om en felles plattform – men byrådskabalen fikk de ikke til å gå opp. Alle var slitne og sure.

– Til slutt kom Raymond inn i rommet og sa: Her er siste forslag. Take it or leave it. Marianne Borgen, SV, ordfører. Og sånn og sånn, nedover bordet.

Selvfølgelig er hun på fornavn med byrådsleder Raymond Johansen (Ap). Etter forslaget hans trakk SV seg tilbake på kammerset for å diskutere det politiske. Om Borgen selv følte seg klar for jobben, rakk hun ikke tenke på før etterpå.

– Da jeg skjønte at det nærmet seg meg, ringte jeg mannen min og ungene mine. Da var de sånn « what ?»

Men de var positive, både Lars B. Kristofersen, som Borgen møtte i studietida og har vært gift med siden 1979, og de tre voksne barna deres. De deler mange av de samme verdiene, sier Borgen. Når bestemor jobber for gratis SFO og bedre skole for alle barn i Oslo, kan man se gjennom fingrene med at hun ikke så ofte har hatt tid til å hente og bringe. Sju barnebarn har hun, fire av dem var med på ferie til torpet familien har i den svenske delen av Finnskogen. Etter valget blir det mer tid til dem, og det gleder Borgen seg til.

Et lykketreff i arkivet

Egentlig skulle hun redde verden. På skolen hadde Marianne Borgen bestemt seg for å bli sosialarbeider, for å hjelpe folk og rydde opp i elendigheten. Men allerede som førskolepraktikant til Sosialskolen, slik det var den gangen, kjente hun at hun ble provosert. Møtene på Stovner sosialkontor handlet mest om penger. Praktikantene ble bedt om å slutte å dele ut informasjon rettigheter, fordi køene på kontoret ble for lange. Da hun en dag ble sendt for å rydde i arkivet, støtte hun på en forsker.

– Den dag i dag vet jeg ikke hvem det var. Men vi kom i snakk, og han sa at du burde studere sosiologi . Så begynte jeg å lukte på det. Og det var kjempegøy!

Blindern ble et kultursjokk. Hun kjente ikke kodene eller språket, men kastet seg uti med stor appetitt. Det var 1972, det var politiske veggaviser, demonstrasjonstog, internasjonal solidaritet. Hun ble med i Sosialistisk Folkeparti (SF). Det innebar også å legge seg ut med AKP (m-l)-bevegelsen, som hadde valgt ut nettopp SF som sin «taktiske hovedfiende».

– Det kunne ta kjempelang tid fra jeg kom til fakultetet og videre til lesesalen, for det sto sånne m-l-kadre langsmed ruta som skulle utfordre deg på ting hele tida. Det var krevende, og også litt skummelt.

Hun får det likevel til å høre mest hyggelig ut, dét også.

Foreldrene ble litt engstelige da dattera skulle studere et fag man ikke fikk noen yrkestittel av. Men de hadde lært opp ungene til å være opptatt av verden rundt seg, og heiet stort sett på dem uansett. Ungdomsopprøret var rettet utad: Det gikk i kampen mot atomvåpen, Vietnamkrigen, apartheid og EEC. Storebroren Erling ledet an.

I 1964 skulle Norge spille tenniskamp mot et helhvitt lag fra Sør-Afrika. 70–80 demonstranter stormet anlegget på Ullern, og fikk stanset kampen.

– Da satt vi hjemme og så på «Dagsrevyen», og så broren min bli kastet inn i svartemarja. Det husker jeg mora mi var stolt av. Det syntes de var flotte greier.

Samfunnsmennesker

Det er også en stolthet i måten Borgen forteller om foreldrene sine på – klassereisa de gjorde, og samfunnet som la til rette for dem.

Ingen av dem hadde høyere utdanning. Mora hadde hatt ambisjoner om å bli lærer, men fikk ikke mulighet til det. Faren mistet sin egen mor da han var fem, og ble «satt bort» på gård. 16 år gammel dro han til byen og måtte klare seg selv. Borgen vet ikke mye om de årene.

– Det er en av de triste tingene jeg og broren min har, synes jeg, at vi vet nesten ingenting om pappas oppvekst og hans familie. Han ville ikke snakke om det. Jeg angrer litt på at jeg ikke pusha mer.

Kanskje har Borgen arvet et lite snev av dette, å ikke dvele ved det som er trist eller vanskelig. Hun snakker i hvert fall helst om det som har vært bra, om de store løftene folk i Etterkrigs-Norge gjorde. Som den sosiale boligbyggingen i Oslo.

Da Marianne ble født i 1951, bodde alle fire på ett rom inne hos besteforeldrene på Sofienberg i Oslo. Hver måned møtte faren opp på boligsjefens kontor og stemplet på en liste. Til slutt fikk de tilbud om en bolig på Veitvet.

– Den kostet 5000 kroner i innskudd. Faren min tjente 10.000 i året, som ufaglært arbeider i byggebransjen, så det var en halv årslønn for ham.

I dag er det mange som frykter at Oslo skal bli en by kun for de rike og de som får økonomisk hjelp fra foreldrene. Det er en fryktelig utvikling, synes Borgen. Hun husker fortsatt følelsen av leire under føttene rundt de splitter nye blokkene på Veitvet, hvor lykkelig familien var for å ha fått egen leilighet. Hun var nesten fire år da de flyttet inn.

– Jeg husker det som det var dugnader hele tida, det var alltid noen voksne ute. Og nabokjerringer som ropte «ikke tråkk på gresset» i mange år.

Mødre og fedre

– Det hang der da Fabian var her, òg, sier Borgen om veggpryden på ordførerkontoret.

Men det er nesten for godt til å være sant at det nettopp er maleriet av en mor som ammer sitt barn som henger der.

I den feministiske bevegelsen Borgen ble en del av på 1970-tallet, insisterte man på at det personlige var politisk. Og det ble det da hun som fersk bystyrerepresentant ammet sønnen sin i bystyresalen – til bestyrtelse for mer konservative røster. Amming skulle ikke lenger bare foregå bak lukkede dører, ville hun fastslå. Men det var også for i det hele tatt å få kabalen til å gå opp.

Uten barnehageplasser og med to foreldre i full jobb – det var nødvendig for å få kjøpt leilighet i 1980-tallets Oslo – var det nok av stress og press. De to delte på husarbeidet og omsorgen. «Karrierekvinnene» ble møtt med forventninger om at de skulle klare å holde huset gullende reint og bake sju slag til jul, akkurat som husmødrene før dem. Mennene møtte en annen standard.

«Broren min ble kastet inn i svartemarja. Det var mora mi stolt av»

– Disse fedrene fikk jo en voldsom status, ler Borgen.

– Hvis de var hjemme aleine med babyen i noen dager, var hele nabolaget sånn … wooow . Da jeg var på studiereise, inviterte mora mi og svigermor Lars på middag annenhver dag.

Det har skjedd ting siden den gang. Men fortsatt ser hun at unge kvinner forsvinner ut av bystyret etter én periode, som hun også selv valgte å gjøre i 1983. Da varte bystyremøtene fra klokka fem til tolv på natta. I dag begynner de klokka tre, og er ferdig til ti, men det hjelper ikke, mener Borgen.

– Folk vil jo være med ungene sine.

Håp i den stengte byen

«Mor Oslo» kalles hun. Det er også tittelen på boka om Marianne Borgen som kommer denne høsten. Det er litt av en rolle å leve opp til – men Borgen virker å trives i den. Og som en mor gjerne gjør, prøver hun å fikse, trøste og bære når katastrofen rammer.

Som etter terrorangrepet under Oslo Pride 25. juni i fjor, da hun satte seg ned og snakket med organisasjonene gjennom helga, mens politi og byråd var opptatt med praktisk beredskap.

Og under pandemien. Da satt byens mor mutters aleine på kontoret sitt, midt i den nedstengte byen, og lurte fælt på hvordan alle ungene hadde det.

Over natta var det ingen hender for ordføreren å trykke, ingen forsamlinger å tale i – eller anledninger til å småsnakke med folk etterpå, som er den delen av jobben hun liker best. Sammen med byråd for oppvekst Inga Marte Thorkildsen (SV) inviterte Borgen til nettmøter for barn og unge. De spurte når skolene åpnet igjen, og hvor de kunne være. Hun bet i seg forslag om å gå en tur i skogen og prøvde heller å trøste.

– Ble du noen gang redd?

Borgen virker forundret over spørsmålet, tygger på det.

– Om jeg var redd …? Nei, det tror jeg ikke.

Det er denne tryggheten Borgen har, en evne til å roe ned og tenke klart i en krise. Før hun ble heltidspolitiker i 2011, jobbet hun i 16 år i Redd Barna, blant annet under tsunamien i Thailand i 2014, og før det i Barneombudet. Hun har lært å skru jobben av og på, rydde plass i hodet.

«Hvis du tror at verden går til helvete, da skal du ikke ha denne jobben»

Under pandemien jobbet hun også noen netter med de frivillige på Kirkens SOS’ hjelpelinje. Hun chattet med unge i akutte livskriser. Det gjorde inntrykk.

– Det viste også hvor viktig det er å ha systemer som kan støtte, trøste og gi håp. Og særlig det siste. Å kunne si at det kommer til å gå over, at det går bra til slutt.

– Hvor henter du det fra, det håpet?

– Jeg tror at jeg tror det sjøl.

Hun ler.

– Hvis du tror at verden går til helvete, da skal du ikke ha denne jobben. Da skal du gjøre noe annet, tror jeg, sier hun og blir alvorlig igjen.

– Mange av disse ungdommene jeg snakket med, hadde også et sterkt engasjement for klima og miljø. De var bekymret for planeten, og så får man pandemien oppå der og kan ikke stå sammen … Da må man minne om at vi skal klare dette.

Ta nå vare

Når Borgen gir fra seg ordførerkjedet i oktober, er det en reell sjanse for at det er til Høyres førstekandidat, tidligere barneombud Anne Lindboe. Også hun har fattigdom som kampsak i valgkampen, men veiene skiller seg når det kommer til medisinen. Høyre vil bytte ut universelle velferdsordninger, som gratis aktivitetsskole for alle barn, med behovsprøving. For første gang i løpet av samtalen viser Borgen tegn til å være provosert.

– Dette har jeg jobbet med mye, i hvert fall like mye som Anne Lindboe. Fattigdom går i arv, og vi vet også at barn er verdensmestre i å skjule foreldres fattigdom – at de er lojale. Så når man sier at de som trenger det, kan komme og be om støtte – de gjør ikke det, vettu.

Hele livet har hun hatt denne ene besnærende tanken: Fellesskapet skal sørge for at alle får mulighetene til å utfolde seg. Og med det følger et ansvar om å gi tilbake til fellesskapet.

– Har du aldri blitt motløs?

– Nei, vet du hva, det er nesten motsatt for meg. For hvert barnebarn jeg får, blir jeg mer energisk på at nå må også vi som er gamle, bruke vår erfaring og energi for å skape en bedre verden for de som kommer etter oss.

Hundrevis av disse etterkommerne strømmer nå inn i rådhussalen. Marianne Borgen henger på seg ordførerkjedet og gjør seg klar. Barna kaster seg over fatene med hamburgere, børek og brus, og på treningsdraktene står det Haugar, Årvoll, Italia, Kina, Gaza. Få enser dama i bunad som nå har tatt mikrofonen.

«Hey, hey!», sier hun muntert.

Og det er vanskelig å ikke tenke på de siste linjene i Jan Erik Volds dikt, det som maner til å ta vare på vennene, vennligheten, menneskene: «HEI HEI! Ta nå vare på hverandre.»