Wenche Blomberg har delt denne artikkelen med deg.

Wenche Blomberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent

På sitt nye album tolker den skogfinske kulturforvalteren Sinikka Langeland vestlandsikonet Jon Fosse. Vi møtte Sinikka i Fjaler, midt i hennes egne vestlandsrøtter.

Livets lange land

GUTTA I BANDET: Fra venstre Thomas Strønen, Mats Eilertsen, Sinikka Langeland, Trygve Seim og Mathias Eick. Foto: Oddleiv Apneseth/ECM Records

Midt mellom alle sjangre og kunstarter: Det er et fint sted. Det er også Guddal i Fjaler, Sunnfjord, der den Finnskogbaserte sangeren og kantele-mystikeren Sinikka Langeland har en sommereiendom. Siste helgen i juli hadde hun for sjuende år på rad konsert og utstilling i den gamle røykstuelåven – i år med noe av materialet fra sitt kommende album «Wind And Sun», men i nedstrippa form, kun stemme og kantele, side om side med virtuose tekstframførelser av Jon Fosse, gjort av Anne Marit Jacobsen.

Langeland tar derimot med seg fullt band – og litt av et band! – når hun spiller på Munchmuseet under Oslo Jazzfestival kommende mandag. Konserten er også norsk slippfest for «Wind and Sun», som slippes internasjonalt via ECM i München neste måned. Forestillingen i Guddal er på sitt vis en slags opprinnelig form av materialet. Mye fulgte med til albumet, men dette er tekster Langeland tonesatte for forestillingen «Ro mitt hav», der Anne Marit Jacobsen gjorde sin personlige tolkning av selvutvalgte tekster fra Fosses univers. I Guddal denne lørdagen i juli fikk vi en intimversjon av forestillingen, som mye grunnet nedstengning fikk amputert spillerom på Nationaltheatret i Oslo (og altfor lite oppmerksomhet i pressen, sukker Jacobsen i en kort passiar med oss etterpå).

Det var virkelig nok av ting å ta tak ifra fremførelsen, og nok av ting å snakke med Langeland om i løpet av et knapt døgn i Guddal. Men før vi kommer til selve praten, er det verdt å la noen andre komme til i denne teksten. Nemlig Jon Fosse, slik han blir fremført og fortolket av Anne Marit Jacobsen i den gule låven.

Ei uforklarleg skimring

Fosse skriver her riktignok ikke om Sinikka, men om sin sambygding, tekstilkunstner Åse Ljones. Hun stiller ut et utvalg verker i røykstuelåven. Et av verkene, et stort teppe som henger på bredveggen, er sydd spesielt for anledningen.

Anne Marit Jacobsen innleder altså det hele med Fosses ord om Ljones. Om hennes «gjentakinger, jamne sting, sting som manar fram denne uforklarlege skimringa i gjentaking og variasjon. Ufrakommeleg, ubegripelig og vakkert …» Om hvordan Åse Ljones’ «finmerka stø hand viser oss gammeldagse og lite verdsette kvinnelige verdiar som omsut, ivaretaking, verning og vilje til lys.»

Og når Sinikka Langeland et knapt minutt senere slår an de første akkordene på sin 32-strengers konsert-kantele, er det faktisk umulig, i all fall for undertegnede, å unngå å tenke på hvordan disse ordene også passer til den uforklarlege skimringa som Langelands finmerka stø hand maner frem, med en svært tilstedeværende vilje til lys.

Ja, vi kan ta assosiasjonen et steg videre. For i et sånt perspektiv blir Langelands kantele – dette tradisjonelle finske instrumentet i siter -familien, med sine strenger horisontalt strekt ut over resonanskassa – som en slags vevstol. Og tonene, akkordene, riffene og melodiene blir som et … lydvev.

Den gamle fliden

Dagen etter setter vi oss ned, journalist og musiker, i sideværelset eller stallen. Der har Sinikka bygd seg badstu, selvsagt.

– Det er det første en finne gjør når de flytter inn et sted, vet du, småflirer Langeland.

Noe av det første jeg gjør når jeg slår på opptakeren, er å lufte den fortsatt ferske og levende assosiasjonsrekken ovenfor.

– Jeg har faktisk aldri tenkt på det sånn. Men det er et veldig vakkert bilde, at man liksom vever frem lyd. Det jeg kanskje kan forholde meg til i teksten Fosse skrev om Åse Ljones, er dette med å ivareta en slags gammel flid. Det er litt sånn med folkesanger også, det ligger noe bak der som man drar med videre inn i en, ja, personlig kunst, sier Langeland.

Det er noe med dette – å dra med seg materialet videre – som også er gyldig for «Wind and Sun», selv om denne musikken i liten grad henger direkte sammen med folkemusikkmateriale. Mye av materialet her, under det mangeårige arbeidet med Jon Fosses tekster, har vandret litt frem og tilbake mellom forestillinger med Jacobsen, konserter med Sinikkas eget band, og inn i Rainbow Studio i Oslo der hun spilte inn «Wind and Sun» i fjor. Denne gangen har hun også vært mer bevisst på å komponere slik at materialet er egnet til å fremføres i forskjellige formater og med forskjellig besetning, også av praktiske hensyn.

Oppvokst under vevstolen

Et sentralt element for hele prosessen, fra teaterforestillingene med Jacobsen til konserten i låven der tekstene til Fosse også er rammet inn av kunsten til Ljones, må kunne sies å være møtene mellom forskjellige kunstarter.

– Det henger vel sammen med at jeg vokste opp under en vevstol. Mamma var tekstilkunstner, sier Langeland.

Og her, nettopp her i stallen i Guddal, passer det vel med en kjapp familiehistorikk. Tekstilkunstnermoren var krigsflyktning, fra den den gang finske regionen Karelen. Karelen ble annektert av Russland, og moren til Sinikka havnet elleve år gammel i Sør-Sverige hos en veverske. Senere kom hun til Stockholm, der hun gikk på vevskole. Etter hvert begynte hun å tegne, lage egne bilder og tepper, og sånn sett ble hun kunstner uten å gå veien om det «profesjonelle, offisielle kunstlivet». Så møtte hun Sinikkas far, som var nettopp fra disse traktene, i Guddal.

Så selv om vi er noen solide mil fra Jon Fosses hjemlige landskap, Strandebarm i Hardanger, har Sinikka Langeland Vestlandets landskaper med seg i blodet. Selv om det er en langt mindre omtalt del av arven hennes enn det finske.

Når det gjelder Jon Fosses tekster og musikaliteten i disse, er Sinikka særlig fascinert av gjentakelser, repetisjon.

– Det jeg opplever at han får fram med gjentakingen, er at han lager en slags maning, en suggesjon. Du ser det ikke for deg, du blir sugd inn i selve situasjonen. Du blir en del av det, heller enn at du bare beskriver det, sier Langeland.

Her er det åpenbare paralleller til for eksempel joikens funksjon og essens i samisk tradisjon, der du ikke joiker om for eksempel et fjell. Du joiker fjellet. Men gjentakelsene har også noe spesifikt hardangersk ved seg, mener Langeland.

– Jeg snakket litt med (hardingfelespilleren) Knut Hamre om det der. De snakker jo faktisk sånn i Hardanger! Om de sier at de gikk ned til fjorden kan de gjenta det på fem forskjellige måter. Det er ganske musikalsk, det kan minne om former i musikken.

Dessuten kan det minne om det opprinnelige kantelespillet, med fem strenger, synes hun.

– Det er også minimalistisk og gjentakende, og selv om jeg ikke spilte med den i går, har jeg femstrengeren min med på plata.

Ikke bare pent og stille

Tradisjonen er sånn sett til stede på «Wind and Sun», i form av instrumenteringen. Den inkluderer for øvrig et spor der solisten spiller munnharpe, men Sinikka gjør i tillegg ting på sitt (hoved)instrument som man trygt kan si at verken hun eller noen andre har gjort på en kantele før. Som bossanova-låta «The Love» (eller «Den kjærleik», som det heter i Jon Fosse-teksten Sinikka synger).

– Jeg synes det er veldig moro å få det til å svinge litt! Også fordi det er ganske vanskelig å få til på en kantele. Det har lett for å bli vakkert og pent og stille, med mye etterklang og sånt. Så jeg har bevisst jobbet for å finne noe annet, finne en groove. Både fordi det er moro, men også for å finne en kontrast, sier Langeland.

Hun mener den kontrasten er særlig viktig når man arbeider med Jon Fosses tekster, så man ikke bare lander i melankolien hele tiden. Hun synes Anne Marit Jacobsen er veldig god til dette i forestillingen de har hatt sammen, særlig å finne humoren. Men når det kommer til bossanova-formen på «The Love»/«Den kjærleik», har det samtidig med kjærlighet og noe sensuelt å gjøre.

– Jeg ville få frem den kraften. Og tekster med så mye tidløs kvalitet som Jon Fosse sine, tåler mange forskjellige typer musikk.

Bandkabalen gikk opp

Når vi først snakker om den musikalske bredden på albumet, må man nevne det fremragende bandet. Saksofonist Trygve Seim har jobbet med Langeland siden albumdebuten for ECM med «Starflowers» i 2007. Men selv om trompetist Mathias Eick, bassist Mats Eilertsen og trommis Thomas Strønen har spilt dette materialet med Sinikka i konsertsammenheng i et par år nå, blir «Wind and Sun» en slags offisiell debut for besetningen – riktignok med Bendik Hofseth på saksofon på slippfesten kommende mandag på Munchmuseet, under Oslo Jazzfestival. Han er nytt medlem i bandet, mens Trygve Seim prioriterer å komponere.

Det er også praktiske årsaker til at «Wind and Sun»-bandet ble til. Langeland skulle ha livedebut for Fosse-prosjektet i bandformat under sin sekstiårsfeiring i 2021. Mangeårig trompetist Arve Henriksen bor i Göteborg, og fast bassist Anders Jormin og trommis Markku Ounaskari kom seg ikke over pandemistengte landegrenser (fra henholdsvis Sverige og Finland).

– Da oppsto dette nye bandet. Først tenkte jeg bare på de som vikarer, men så fikk vi faktisk en del spillejobber. Det ble naturlig å fortsette. Det er jo fantastiske musikere og har vært spennende å prøve ut materialet med dem, sier Langeland.

Musikklivet går videre. Hun legger til at hun har tenkt litt på samme måte som når hun har jobbet med tekst av Hans Børli eller Olav H. Hauge – henholdsvis på 2007-albumet «Starflowers» og «The Land That Is Not» fra 2011.

– Et dikt kan også springe ut i improvisasjoner eller i instrumentalpartier.

Finne i skogen

Tross røttene fra Karelen og Vestlandet, og tilværelsen som omreisende musiker, er det ingen tvil om at Sinikka Langeland har slått solide røtter i Grue, Finnskog.

Teknisk sett er hun en finne som bor i skogen, ikke nødvendigvis skogfinsk i leksikon-betydning: «etterkommerne av finner som innvandret til Sverige fra slutten av 1500-tallet og videre til det sørøstlige Norge fra 1640-årene» (ifølge snl.no). Men få, om noen, har gjort mer enn Sinikka Langeland for å spre oppmerksomhet og kunnskap om en skogfinsk kultur som ble undertrykket, underkjent og forsøkt utryddet av majoritets-Norge og den offisielle fornorskingspolitikken.

Hun har blant annet gitt ut boka «Karhun emuu – runesanger fra Finnskogen» fra 2001: en samling av runesanger i originalform og hennes egne oversettelser eller gjendiktninger. Runesang-formen og tradisjonen er del av en bredere finsk folkelig kultur, men i Finnskogen fungerte de hovedsakelig som besvergelser. De ble også, antakeligvis i riktig gamle dager, sunget – med en funksjon som kan minne om visse former for joik.

Sannhet og forsoning

2021-albumet «Wolf Rune» inneholdt Sinikkas musikalske bearbeidelse av mye av materialet fra «Karhun emuu» (side om side med bearbeidelser av bl.a. Olav H. Hauge og nettopp Jon Fosse). Det var da også «tittellåta» derfra, «Wolf Rune», som Sinikka framførte som kunstnerisk representant for det skogfinske, under den formelle overrekkelsen av Sannhet- og forsoningskomiteens rapport til Stortinget, i Stortingssalen 1. juni i år. Denne ulveruna ble nedtegnet så tidlig som i 1808, etter Poul Pedersen Øijern.

– Det er dermed kanskje den tidligste skriftlige nedtegnelsen av skogfinsk språk, sier Sinikka.

Noe som gjorde fremførelsen desto mer symbolsk. For ikke å snakke om hvordan det musikalske i hennes tolkning ble om mulig desto mektigere i den «høytidelige», men også tunge konteksten av en slik rapport og den brutale undertrykkelsen den dokumenterer, under fornorskingspolitikken mot samer, kvener og skogfinner (de tre gruppene som rapporten omhandler, selv om også andre minoritetsgrupper ble rammet).

Å leve i mysteriet

Det er en ting som slår meg med forholdet mellom Sinikkas Langelands rolle som kulturarvforvalter, og hennes arbeid med materiale fra lyrikere. Dikt/poesi heter tross alt «runous» den dag i dag i Finland. Så finnes det en forbindelse mellom den skogfinske kulturen, sannhets- og forsoningsprosesser, og tekstene til Jon Fosse?

– Jeg har hørt de sier at samene er veldig glad i Fosse. Det jeg i så fall kan tenke meg er at jeg synes han er veldig spirituell, uten at det blir noe new age-aktig. Vi lever jo i et mysterium. Det er et faktum, vi vet ikke hvor vi kommer fra og hvor vi skal, og Fosse klarer å beskrive dette veldig gjennom naturbilder, sier Sinikka Langeland.

Samtidig som Fosse i dag er katolikk, ser hun likevel en forbindelse mellom tekstene hans og det skogfinske og det panteistiske (at gud og verden er ett, red.anm.):

– At det er liv i alt, at det er en kraft et sted. I fornorskingsprosessen har man også tatt litt liv av den gamle måten å ha en åndelighet på. Det er en åndelighet som jeg føler ligger i Fosses diktning – og som også ligger i det gamle skogfinske livssynet.

Dette får du

  • Maktkritisk journalistikk

    Få tilgang til hele avisa på papir og nett. Du kan velge å få papiravisa hver dag, lørdag eller kun nettavis.

  • Prisvinnende nettavis

    Klassekampen.no gir papirfølelsen på nett, uten distraksjoner og billige grep.

  • Magasiner

    Du får Musikkmagasinet på fredag, Bokmagasinet på lørdag, samt Le Monde diplomatique på norsk en gang i måneden.