Den 25. juni i fjor skulle NTL arrangere pridefrokost før paraden i Oslo for første gang. En liten, men sterk symbolsk handling om at fagforeninga også er med på å markere feiringa av mangfoldet blant oss. For det er ikke sånn at kampen for å være og å elske den man vil stopper ved terskelen til fagforeningskontoret eller når du stempler inn om mårran. Vi tar med oss både fordommer og legning på jobben og i foreninga. Nå er det gått et år, og tendensen i både kommentarfelt og rundt landets flaggstenger synes å være at det nå liksom er nok med de der pride-greiene. En tidligere kollega kom hjem til et nedbrent regnbueflagg på balkongen i vår. Det er ikke bare trist, det kunne endt katastrofalt. Historier som denne hører vi fra hele Norge. Skeive over hele landet er slitne, redde og engstelige.
Det er fortsatt ikke nok pride.
Vi flagger ennå
