At kunstneren er et slags barn? Det blir helt feil i mine ører, sier Gunvor Nervold Antonsen.
– Tanken om kunstneren som sitter på en tue, som filosoferer og danser i skogen … Nei, det er ikke meg. Jeg er mer praktisk orientert. Jeg er et arbeidende menneske!
Kunstneren sitter på huk på arbeidsværelset sitt, på bakrommet innafor det lyse atelieret i Rollag kommune i Buskerud. Mens hun fikler med verktøy, har hun tygget på spørsmålet om hun «har barnet i seg».
– Kunstnerne jeg kjenner – det er folk som står på. Jeg tenker på kunsten som et praktisk sted å være. Det jeg er helt avhengig av, er praktikere og håndverkere og arbeidende mennesker rundt meg. Man kan ikke sitte på rumpa og lure på ting. Man må knokle på, være i gang, ha driv, må ikke være redd. Ellers skjer det jo ingenting!
Motorsagkjedene henger løst fra en arbeidsbenk i hjørnet. På det hvitmalte gulvet ligger verktøy og sager om hverandre. Antonsen plukker opp en av motorsagene for å demonstrere hva som skjedde. Hun fikk det man kaller for et kast. Et ganske vanlig motorsaguhell, forklarer hun, og siden det skjedde, har det vært vanskelig å jobbe på de største skulpturene.
– Se her. Jeg pirket motorsagas sverd i den skulpturen her. Jeg dreiv og lagde en rumpesprekk, sier hun og dytter på den tunge eikefiguren med innfelte hogg.
– Hvis man sager feil med tuppen, får man et kast. Det er store krefter man håndterer. Da går den sånn her, sier hun og demonstrerer sagas fatale kurve mens hun drrrrrr -er videre med motorsaga. Den slynger seg bakover i sakte film mot ansiktet hennes.
– Så tar den nesa?
– Den kan ta mer enn det! Men normalt utløses kjedebremsen før det skjer. Da slutter motorsaga å sage. Da kommer den bare mot deg med et stort trøkk. Og det var det som skjedde med meg, sier hun.
Armer som svikter
I disse dager står atelieret på Rollag nesten tomt. Treskulpturene som så lenge bodde her, har blitt frakta til Kunstnernes Hus i Oslo.
Visstnok krevde det over atten menn for å frakte de tretten treskulpturene opp til andre etasje. Fleksible er skulpturene ikke, selv om utstillingen heter det: «De fleksible». Å plassere den største treskulpturen utafor inngangen, i stedet for innafor, var et valg som ble tatt for mannskapet. Armene til bærerne holdt på å svikte av de nesten seks hundre kiloene, blir journalisten fortalt av de ansatte på huset.
I den ene overlyssalen på Kunstnernes Hus står de grovkornede trefigurene. Ansiktene er laget av følsomme maskinhogg. I den andre salen prydes veggene av overveldende tekstilmontasjer av ansikter. Under et av portrettene vokser en eng av blomsterskulpturer, skåret ut med motorsag, og de sprer seg utover gulvet.
Blomstene skar Antonsen ut med kompisen sin på den lille plassen utenfor atelieret her i Rollag. På et av de mange fotografiene som er tatt fra arbeidsøktene, kan man se skisser på stokkene. Greske skulpturer, Picasso-tegninger og arbeider av den russisk-franske billedhoggeren Ossip Zadkine har tjent som inspirasjon.
– Selv om det er Erik som tar grovarbeidet med de største motorsagene, er det jeg som gir instruksjonene, og vi har et samarbeid om å komme fram. Da er det veldig viktig å forstå form. Mannen min er skogsarbeider, han kan sag, men ikke form. Det handler om kunstnerisk innsikt … Det handler om å gjenskape et temperament i de skulpturene. Jeg må finne det uttrykket jeg er på leting etter, sier Antonsen.
Hjemmekoselig hogst
Og det hun har vært på leting etter, er et rått uttrykk, «snarere enn idealiserte tilstander», som det heter i utstillingsteksten. Eksistens, identitet og naturens syklus – det er store tema som opptar henne. Utgangspunktet for den siste utstillingen er samtaler hun har hatt med mennesker som har levd utsatte liv.
– Jeg ville skrive om enkeltmenneskers stemme. Som bakteppe ligger disse personlige skjebnene. Men på et tidspunkt innså jeg at uansett hvor mye som fortelles, så er det alltid like mye som ikke blir sagt. Noe er umulig å komme bakenfor. Det er like umulig å vite hva som skjer bak et ansikt, som bak en lukket dør, sier hun.
Under utstillingsåpningen 2. juni spruta det flis. Det var performance-lauget Pakk som sørget for pønkånden. Lydbildet besto av støy, poesi, flammer, flis og motorsag, med arborist – det vil si trebehandler – Stian Antonsen i spissen.
– Jeg fikk et drikkebeger med sjampis og flis! Stian er kanskje Norges beste med motorsag. Den åpningen jorda stemningen for meg. Utstillingsåpninger kan være litt vanskelige med en høytidelig og stiv stemning, for meg ble denne åpningen veldig hjemme – sånn jeg liker å ha det, sier Antonsen.
Siden 2013 har hjemmet hennes vært i Rollag, en liten skogskommune i Numedal. Mormora hennes var herfra. Familien hadde en familiehytte, men Antonsen hadde ikke tenkt tanken om å flytte hit for godt før hun tok kontakt med en lokal skogsarbeider.
– Jeg ville begynne å arbeide med tre. Så jeg ble med han skogsarbeideren på hogst en vinter, og lærte å bruke motorsag. Han felte, og jeg kvista. Siden ble vi sammen, sier hun.
– Han dreiv mest manuelt. Det vil si at han jobbet på hogst med motorsag og hadde en gammel stammelunner til å dra tømmeret ut. Å bli med på den type hogst gir et godt innblikk i naturens syklus.
For det tar tid å høgge trær manuelt, sier hun.
– Det er tungt, mye kaving i kvist og snø, man må ta pauser, tenne opp bål, spise niste, varme føttene. Før man begynner på’n igjen, sier hun.
Ettersom som hun ble mer og mer opptatt av tre som materiale, måtte hun ha tak i flere og grovere tresorter enn de som vokser her oppe i Rollag:
– Lønn, bøk, poppel, ask, eik, osp, furu, gran, edelgran, bjørk …, ramser hun opp.
– Du kan din naturkunnskap?
– Trærne kan jeg, og en del planter. Men jeg er fryktelig glemsk. Jeg lærer best ting for hånd. Det var ikke snakk om kunst og filosofi eller sånne ting når jeg vokste opp. Det var planker og spiker.
Alt kunne liksom fikses sjøl, sier hun – og omtaler familien sin som uhyre praktisk anlagt.
– Hvis man trengte en T-skjorte, klippa man av ermene på genseren, liksom. Og var buksa slitt i bretten, var det bare å tusje på litt sprittusj.
Falleferdige bygårder
Det var kanskje ikke mye filosofi i bokhyllene, men Gunvor Nervold Antonsen vokste opp i et aktivt hjem i Sandvika. Allmennfag hoppet hun raskt av, tok seg ulike jobber før hun fullførte artium på Forsøksgymnaset i Oslo. Det var en velsignelse å få seg en Ungbo-leilighet i Oslo.
– Hva er nå det?
– Ja, det spør du om: «Hva var det?». Det var leiligheter som unge mennesker kunne få leie. Det var kommunale boliger før privatiseringsbølgen kom, sier Antonsen.
Hun mimrer tilbake til leiligheter i falleferdige bygårder med posedo – en type antikvert utedo som var å finne i de eldste bygårdene. Posedoene krevde at renovasjonsarbeidere jevnlig rykkene ut og hentet posene, forteller hun.
– Den gangen var det ikke dyrt på samme måte som i dag. Men når du er ung og flytter hjemmefra, er jo alt dyrt på en måte. Men systemet opplevdes mer tilrettelagt på en god måte for unge mennesker enn boligmarkedet i dag, mener hun.
Selv om hun er redd hun høres eldgammel ut, synes hun det er en stor sorg at hun ser en politisk utvikling der bærebjelkene i det norske sosialdemokratiet står for fall.
– Systemer som sørget for en mer rettferdig fordeling. Systemer som sørget for at alle skulle få lov til å ha de samme mulighetene i livet. Det er en fantastisk tanke. I individualismens tidsalder trenger man ikke å være med på å holde dette fellesskapet gående. Man kjører liksom to systemer på samme tid, og det er fellesskapet som taper på at alle ikke trenger å være med å bidra, mener hun.
Sjaman i jungelen
Kunsten vekket noe i Gunvor Nervold Antonsen. Et par fargesprakende malerier på Barnekunstmuseet førte henne og en venninne av gårde til Pucallpa, en jungelby i den peruanske delen av Amazonas. De ønsket å lære seg å tegne på samme måte.
«Vi bodde på en skole som var drevet av en tidligere sjaman»
– Vi bodde på en skole som var drevet av en tidligere sjaman. Han hadde slutta som sjaman etter å ha kommet på kant med åndeverden. I stedet hadde han etablert en tegneskole der han ville lære barna å tegne og male jungelen de var en del av, sier Antonsen, som den gang var i attenårsalderen.
– Her kunne alle lære å male akvarell med motiver fra jungelen. Jeg husker at det var viktig for sjamanen å lære de lokale barna som kom på skolen, navn på jungelens fauna og flora – dyr og fugler jeg har verket sett før eller siden, sier hun.
Ett år seinere kom de to jentene hjem med to forskjellige lungebetennelser.
– Jeg tror den ene het papegøyesyken. Vi hadde badet i Rio Ucayali og spist veldig mye hjemmelaget iskrem av frukt som en dame på skolen laget. Den skulle man ikke spise for mye av, eller bade for mye med pirajaen, men det gjorde vi søren meg.
Lokal revolusjonær
Antonsen viser fram alle de tyngre og lettere treslagene på atelieret, lett poppel, tung lind og eik, før hun snur på hælene. Hun går ut og ned mot den nedlagte bensinstasjonen rett utafor. Under det gamle taket har fuglene lagt reir, forteller hun, men nå ser hun ikke snurten av dem.
– Det har stort sett alltid vært to partier i Rollag: Senterpartiet og Arbeiderpartiet. For ikke lenge siden ble jeg spurt om å delta i lokalpolitikken av Øystein Morten, ordførerkandidaten for Arbeiderpartiet – og da tenkte jeg: Det gjør man da på et lite sted? Det var i hvert fall riktig farge! ler hun.
Ifølge henne er Rollag en altfor liten kommune, som strever med altfor store oppgaver, slik mange distriktskommuner i Norge gjør.
Det fristet henne nok til å fantasere om å opprette en egen bygdeliste. Den skulle hete RRP: Rollag Revolusjonære Parti. Men det ble med tanken.
– Jeg er ikke noe politikeremne. Jeg har ikke tålmodighetstalent. Jeg vil jo drive med kunsten! Men lokalpolitikk handler jo om hverdagen for oss som bor her – å forsøke drifte fellesskapet på en god måte. Driftsbudsjettet i Rollag er på cirka 200 millioner kroner! Tenk deg, det er en lottopott! For de kronene skal man prøve å opprettholde et tilbud for barn, voksne og eldre som er like godt her, i Rollag, som alle andre steder, sier hun.
«De fleste her i Rollag blåser lang marsj i kunst, men hjelper til om det trengs»
De seinere årene har hun merket seg at markedskreftene for alvor har kommet til bygda.
– Naturen bygges ned, eiendommer splittes, og det spekuleres for egen vinning. Hytter privatiserer områder som tidligere var til bruk for fellesskapet, og natur og dyreområder skrumper inn. Tidligere bondegenerasjoner i Norge forvaltet med tanke på å etterlate gård og grunn i bedre stand til neste generasjon. Men slik er det jo ikke lenger.
– Blåser i kunst
Men bygda har flere ansikter. Bygda på sitt verste er preget av en sterk taushetskultur, mener hun.
– Det er kjapt å trå feil og komme på kant med bygdekulturen, og det gjelder ikke bare i Rollag. Og hvis man først tar bladet fra munnen, så er det ikke så kjekt å gå å handle lenger. Spesielt når det finnes én butikk og folk har sluttet å hilse på deg, sier hun.
Men hun berømmer sine sambygdinger for hvor hjelpsomme de er. All støtte hun får, er viktig for hennes kunstneriske virke.
– De fleste her i Rollag blåser lang marsj i kunst, men hjelper til om det trengs. Om jeg trenger hjelp til å få løfta opp en stokk, så kan jeg jo bare høre med han som kjører tømmerbilen – og da er det bare å ringe å spørre om han kan komme innom på sin neste tur, for å krane opp den stokken for meg?
– Jeg er veldig glad i maskinførere. Min fars familie, Antonsen, fra Sandvika, besto av sjåfører, og bestefar kjørte for Franzefoss, så jeg har det sikkert i meg! Selv om kjørekulturen var litt annerledes enn i dag. De tok seg jo kjøreknerter den gangen.
For å frakte treskulpturene til utstillingen «De fleksible», slo hun på tråden til den lokale far-og-sønn-bedriften. Om de så kjører rundballer eller kunst, det er liksom samme, det, sier hun.
Og skolebussjåføren er en like allsidig mann. Ved siden av å kjøre buss, sliper han også sagblad og kniver.
– Om jeg trenger et skarpt sagblad, leverer jeg sløvt verktøy sammen med ungene. Da får jeg alle igjen sylskarpe på kvelden. Sånn sett er det godt å være kunstner i Rollag, sier hun.