Grovt sagt

Kvil i fred

Mann av folket, mann av marknaden.

Martin Årseth

Det var jo trasig med Freia. Først eit stort stykke Noreg, så eit mindre og mindre stykke Noreg, heilt til stykket var så lite at ein ikkje kunne brukt det til å skaffe seg røysterett før 1884 eingong. Dei lir lagnaden av å vere eigd av Mondelez, eit amerikansk og verdsomspennande konsern som driv med mat og drikke og som ikkje har avslutta drifta si i Russland. Difor boikotta i tur og orden selskap etter selskap Freia. Ut med Kvikklunsj, mjølkerullar og sjokoladeplater. Vi kunne jo sikkert boikotta Mondelez for avskoging i Elfenbeinskysten og Ghana, for barneslaveri i Mali eller prisfiksing i kveitemarknaden, men no gjekk dei endeleg for langt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Grovt sagt

Slutt på Vy og Why

Jeg unner alle som har brukt den siste uka på å danse salongberuset rundt demokratiets dansegulv i Arendal alt godt. Det slår meg likevel at hvis Arendal plutselig ble sugd inn i et veldig lokalt sort hull midt i Arendalsuka, ville det oppstått et interessant naturlig eksperiment. Siden 99,8 prosent av kommunikasjonsbransjen er samlet der, ville Norge bli det eneste industrialiserte landet i verden uten kommunikasjonsrådgivere, lobbyister eller PR-byråer. Ingen kommunikasjonsavdelinger. Ikke noe McKinsey, Kruse Larsen, eller First House. Fullstendig «PRebensraum».

Jo Røed Skårderud

Er du en baby?

I en brennende verden fins det kanskje en mulighet til å løfte klima opp på dagsordenen igjen. Men hvordan? Som redaktør i Klima og Energi Ine Schwebs påpekte nylig, har klimakrisa et kommunikasjonsproblem. Selv om krisa er lettere å se – kullsvart jord, uttørka vann, en røykfylt himmel – er det likevel vanskelig å forsvare at vi må kutte utslipp for å hindre at det blir enda verre. I en verden der kjøp av en femfingret massasjeenhet på Temu kan skape flimrende stunder med livsmening, har «herfra går det bare nedover, og du må betale for at bakken skal bli litt slakere» vist seg å være vanskelig å selge. Generasjon Thunberg er død, og det var vi som drepte henne – med dårlig markedsføring. Så vi må tenke helt nytt. Her er noen forslag. Pitch én: Se for deg en Mr. Havremelk stå i en kornåker med en åpen busserull, et glass løftet til munnen og et lurt smil.

Stine Gudmundsen Bergo

Hybridkrig

Da Finland, Polen og de baltiske landene mellom 2021 og 2023 fikk flyktninger over grensene, var Europas respons klar: Russland og Belarus utnytter migrasjon for å lede en hybridkrig mot de europeiske statene, lød det. De kanaliserer store mengder flyktninger fra Afrika, Asia og Midtøsten til Nato-grensa – en straff for at landene fører en politikk Russland ikke liker. Både Finland og Polen druknet i sympati og støtte. Da jeg nylig var i Finland, fortalte en grensevakt i Lappland at det på det meste var 200 migranter hver dag. Ikke et veldig høyt tall, men greit nok. I dagens migrasjonsfiendtlige klima er vel en håndfull arabiske barnefamilier på sykkeltur nok til å vippe en europeisk stat av pinnen. Men hva med når det spanske territoriet Ceuta i løpet av 24 timer blir overfalt av 49.000 migranter fra Marokko? Hva kaller vi det? Ikke en hybridkrig i alle fall, skal vi tro statsledere fra Italia til Spania. Et vell av europeiske politikere har med den globale mykfascismen vært travelt opptatt med å skape en historie om spanske sosialister som svikter i forsvaret av et hvitt Europa – og slikt skapt et underlig hylekor. «Den sosialdemokratiske regjeringen i Spania må ikke gjøre den samme feilen som den sosialdemokratiske regjeringen i Sverige i 2015», skriver den svenske statsministeren Ulf Kristersson på X, der han truer med en felles nordisk respons.

Gustav Gillund