Hvilke forventninger har du til Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport? spør reindriver Ole Henrik Kappfjell.
Han har parkert bilen midtveis opp i anleggsveien mellom Mosjøen og vindkraftverket på Øyfjellet i Vefsn kommune på Helgeland.
– Jeg er usikker på hvordan vi skal snakke om forsoning når en sånn urett pågår, svarer han selv og vrir seg 180 grader rundt.
Kappfjell står nå med blikket vendt mot åskammen foran seg. Tre veivende vindturbiner troner på toppen. Det er denne uretten Kappfjell sikter til. De synlige vindturbinene er bare en forsmak på området som ligger bak. Vindkraftutbyggingen på Øyfjellet sto helt ferdig i fjor og er blant de største i Norge. Problemet for Kappfjell er at vindturbinene er bygd midt i området til Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt.
– Reindrifta har eksistert her i generasjoner. Det var her jeg lærte meg alt om reindrift. Én ting er å høre hvordan det drives, noe annet er læringen gjennom deltakelse. Det er da man lærer reinen og fjellet å kjenne, sier han og peker oppover de bratte bakkene mot fjellet.
Her rant han på ski da han var med å flytte reinen fra vinter- til kalvingslandet som tenåring.
Torsdag denne uka leverte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin sluttrapport til Stortinget. Siden 2018 har den stortingsoppnevnte kommisjonen gransket og kartlagt norske myndigheters politikk og virksomhet overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner. De har lagt fram en rekke forslag til forsoning.
Men hvordan forsones, spør mange seg, når konfliktene er åpne sår?
Kappfjell og Jillen-Njaarke vil ikke gi seg. De skal ta Øyfjellet Wind AS til retten. Så får det blir opp til domstolene å avgjøre gyldigheten til konsesjonsvedtaket.
Bit for bit
Den sørsamiske reindriveren åpner lokket på hengeren bak på bilen og kjører ut en snøscooter. Vi skal opp gjennom skogen og inn i fjellet, til det Kappfjell beskriver som heimen sin. Det er der han føler seg trygg, og det er der han best kan fortelle om hvorfor han mener vindturbiner og rein ikke kan sameksistere.
– Det ser bratt ut, men det er ikke så bratt, altså, forsøker Kappfjell seg betryggende.
«Kom her», sier han og klapper på setet bak seg. Hans faste følgesvenn, hunden Stoj, hopper opp på scooteren. Kappfjell skyter fart opp gjennom skogen.
Det er vår, og snøen slusher bort under meiene på snøscooteren. Kappfjell nærmest danser oppover der han lener seg fra side til side for å ikke velte.
– Der borte er reinflokken vår nå, sier han og peker over på motsatt side av dalen.
Scooteren har forsert skogen og kommet seg akkurat over tregrensa og opp på snaufjellet. Når vi står slik, vendt mot øst, kan vi ikke se vindturbinene som rager opp mot himmelen i nordvest. Det vi kan se, er Reinfjellet, et område der det også ble foreslått å bygge vindturbiner, men det ble forkastet.
Flere søknader om konsesjon til vindkraftutbygging har blitt avvist fordi området kommer i konflikt med samisk reindrift. Slik som her, eller på Kalvvatnan i Bindal på grensa mellom Nord-Trøndelag og Nordland. Der avviste Olje- og energidepartementet i 2016 søknaden til Fred. Olsen Renewables AS om å bygge 72 vindturbiner. I departementets vurdering ble summen av inngrep i reinbeitedistriktet vektlagt. Vindturbinene kommer på toppen av vannkraftutbygging, E6, jernbane, hyttebygging og annen infrastruktur. OED bruker begrepet «tålegrense» i begrunnelsen for avslaget.
Det er denne summen, også kalt «bit for bit-politikken», Sametinget og samiske reinbeitedistrikt har ropt et stadig høyere varsko om de siste årene. Men avvisning av ett prosjekt ett sted hindrer ikke gjennomslag for konsesjon et annet, slik som på Fosen eller på Øyfjellet.
Ole Henrik Kappfjells største frykt er en kollaps i reindrifta, at det rett og slett skal bli umulig å drive med rein på tradisjonelt vis fordi summen av inngrep fragmenterer områdene de kan drive på.
– For et par dager siden var jeg forbi flokken og så at det var kommet flere små reinkalver, forteller Kappfjell og blir øm i blikket.
Ingen ting er så meningsfylt for ham som å se en ny generasjon tre inn i reinflokken.
Vår tids fornorsking
Kappfjells kamp mot vindturbinene på Øyfjellet minner om saken som fikk stor oppmerksomhet på tampen av denne vinteren: Fosen. Aksjonister inntok Olje- og energidepartementet 23. februar og stengte i de følgende dagene inngangen til flere departementer i Oslo sentrum, i protest mot en vindkraftutbygging som Høyesterett har slått fast at bryter med menneskerettighetene til reindriftsutøverne i området.
Fosen og Øyfjellet er bare noen av en rekke vindkraftprosjekter som møter motstand blant reindriftssamer. Sametinget peker på til sammen tolv planlagte eller oppførte vindkraftanlegg, som kan true reindrifta.
«Vår tids fornorskingsprosess» har SVs Hilde M.G. Danielsen kalt disse vindkraftutbyggingene. Hun er leder for Samepolitisk forum i Trøndelag og er selv sørsamisk. Den tidligere sametingspresidenten Aili Keskitalo har ved flere anledninger advart norske myndigheter om at tilliten fra samisk side til konsesjonssystemet er i ferd med å bryte sammen.
Demonstrasjonene til Fosen-aksjonistene understreker Keskitalos bekymring. I går og i dag har de igjen inntatt Oslos gater for å markere at det nå er 600 dager siden Fosendommen i Høyesterett falt. «Når vi har en regjering og myndigheter som ikke følger høyesterettsdommer, og som ikke respekterer menneskerettigheter... Da har vi alle et problem», sa Fosen-reineier Maja Kristine Jåma til Klassekampen torsdag.
Nå er det Ole Henrik Kappfjell som står foran det som kan blir flere år med rettsprosesser. Øyfjellet tegner til å bli den neste store slaget i retten om hvilke hensyn man skal vektlegge: Kraftutbygging eller samisk kultur?
Denne uka skulle egentlig Kappfjell og Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt ha sittet inne i Helgeland Tingrett i Mosjøen. En rettssak mellom reinbeitedistriktet og Øyfjellet Wind AS var satt til 30. mai, men for andre gang er den blitt utsatt.
På liv og død
Området hvor Ole Henrik Kappfjell har reindrifta si, er det samme som Elsa Laula Renberg og Tomas Renberg brukte til sine rein rundt århundreskiftet. Elsa Laula Renberg var sentral i organiseringen av det aller første samiske landsmøtet i Tråante i Trondheim i 1917.
Hun holdt åpningstalen og mante til organisering blant samene. Noen år i forveien ga hun ut pamfletten «Inför Lif eller död?» Den handler om det sårbare eksistensgrunnlaget for reindrifta, og dermed også for den samiske tilværelse. Teksten er over hundre år gammel, men spørsmålene Elsa Laula Renberg grublet på, er de samme som Kappfjell stiller i dag.
Han peker mot dalen på den andre siden av Reinfjellet. På hitsida går E6, på den andre går Nordlandsbanen – også kalt Norges blodigste jernbanestrekning, eller med Kappfjells egne ord: «en mobil giljotin». Å ha både E6 og Nordlansbanen i området der reinen ferdes, og forsøke å hindre påkjørsel, har vært en mare i mange år.
– På det verste mista vi innpå 200 rein, sier Kappfjell.
Kadaver lå strødd langs jernbanelinja.
– Jeg måtte kjøpe rein fra Sverige for å opprettholde flokken, men det ble så brutalt at de ble drept samme år jeg fikk dem, forteller han.
Etter mange år ble det enighet om å bygge viltgjerde, men angsten slapp ikke tak i Kappfjell. Hele den vinteren i 2019, etter at gjerdet var kommet opp, gikk Kappfjell i alarmberedskap. Først utpå våren slapp det taket.
– Det er reinflokken en reineier lever og ånder for, det er den man identifiserer seg med. Det er ganske brutalt å se den ligge i en blodpøl, sier han.
Tiden etter at viltgjerdet kom opp, beskriver Kappfjell som et lite solgløtt. Han fikk gnisten tilbake, men så kom en ny mørk sky over reinbeitedistriktet.
Kappfjell holder hendene beskyttende over hodet.
– Da var de i gang å bygge anleggsvei opp mot Øyfjellet. Det heter så fint at de ikke skal bygge, men utbedre den kommunale veien. Det gikk ikke lang tid før de hadde rydda skog og var på vei opp. Men noen avtale med oss i reinbeitedistriktet, det hadde de ikke, sier han og rister på hodet.
– Like brutalt som å se døde rein langs toglinja er det å se opp mot fjellet og se at det ikke er plass til oss. Jeg tenker: Hvor skal vi være?
I konsesjonsvedtaket fra Norges vassdrags- og energidirektorat står det at utbyggeren, som var det svenske selskapet Eolus Vind, må komme til enighet med reinbeitedistriktet. En slik enighet har ikke funnet sted. Likevel startet bygging av vei opp mot Øyfjellet i 2019. Jillen-Njaarke forsøkte å stanse byggingen av vindturbinene ved å be retten om «midlertidig forføyning med krav om umiddelbar stans i anleggsarbeidene på Øyfjellet». De ville stoppe prosjektet til en rettskraftig dom om gyldigheten av konsesjonsvedtaket var på plass.
I oktober 2020 tapte de saken, og reinbeitedistriktet ble dømt til å betale 1,76 millioner i saksomkostninger til motpartene Eolus Vind Norge Holding AS og Øyfjellet Wind AS.
Byggingen på Øyfjellet fortsatte, og i september i fjor startet rotorbladene på turbin nummer 72. Da var vindkraftutbyggingen i mål.
Men historien til vindturbinene på Øyfjellet strekker seg tilbake til 2010, og den har et litt kuriøst utgangspunkt.
Fra gondol til 72 vindturbiner
Det hele startet som en idé om en kafé eller noe annet på toppen av byfjellet i Mosjøen.
– Drømmen var egentlig en gondol, beretter Are Andersen.
Han var med på å diskutere ulike forslag for å «vitalisere Mosjøen» for 13 år siden. Som pensjonist hadde han tid til å sysle med prosjekter, forteller han. Men tross applaus og stor lokal støtte for gondol eller en kafé på fjellet, var det ingen investorer som la penger på bordet.
– Det var først da jeg i 2011 tok initiativ til en mulig vei som alternativ opp på Øyfjellet, at ballen begynte å rulle, forteller Andersen.
På jakt etter noen som kunne være villige til å investere i en vei opp til fjellet, kom de på at kanskje en vindkraftutbygging kunne finansiere noe slikt. Slik ble prosjektselskapet Øyfjellet vindpark AS stiftet av en god del grunneiere på fjellet, og han selv, forteller Andersen. Neste steg var å finne noen som ville bygge ut. Det tok ikke lang tid før de fikk kontakt med Eolus Vind, Nordens største vindkraftutbygger.
– Vi manglet både kapital og kompetanse, og derfor inngikk vi en avtale med Eolus Vind om at de skulle få beholde brorparten av framtidige kraftinntekter om de tok all risiko med å prosjektet og bygge vindparken.
Avtalen ble inngått i 2012, og Eolus Vind fikk ansvaret for konsekvensutredningene og å søke om konsesjon fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).
«Timingen var bra», sa Are Andersen til magasinet Lederne, som utgis av nettavisa Rana No. Den gode timingen Andersen viser til, handler om støtteordningen innført 1. januar 2012 for å sette fart på utbyggingen av fornybar energi i Norge. NVE fikk ansvaret for å administrere ordningen, og dermed fulgte et ras av søknader om vindkraftutbygginger. Eolus Vind fikk tommel opp for å bygge vindturbiner.
I 2019 kjøpte svenskene opp hele utviklingsselskapet Øyfjellet vindpark AS. Aluminiumsbedriften Alcoa, selve bærebjelka for samfunnet i Mosjøen, inngikk en langsiktig avtale med vindkrafta. I 15 år skulle krafta fra vindturbinene på Øyfjellet gå til den amerikanske industrigiganten innerst i Vefsnfjorden.
5. april i år ble Øyfjellet vindpark overtatt av Øyfjellet Wind AS, som eies av Oyfjellet Wind Holdco Sarl med adresse i skatteparadiset Luxembourg.
Are Andersen skulle gjerne sett at det var norske eiere, men han synes ikke det er noe problem at hans tidligere lokale initiativ nå eies av skjulte eiere i Luxemburg.
– Jeg er litt lei av den retorikken. Det norske Oljefondet investerer overalt i verden og tjener på det, så hvorfor skal ikke fond fra andre land gjøre det i Norge? Jeg synes det er litt dobbeltmoralsk, sier han.
Enorme turbiner
Reineier Ole Henrik Kappfjell følger alltid med på vinden. Ikke en dag går uten at Kappfjell sjekker været i appen på telefonen.
– Vindrettninga er så viktig for å vite hvilken retning reinen kommer. Reinen løper alltid opp mot vinden. Den liker å ha vind i nesa, forteller Kappfjell.
Han har slakket farta på snøscooteren og peker ut spor i snøen. Det er nok ei simle med en reinkalv som vandrer rundt her nå, forteller han. Hun har nok blitt igjen når resten av flokken ble flyttet mot kalvingslandet bare noen få dager i forveien.
– Vindturbinene gjør at de blir forvirra, de veit ikke hvor de skal gå og kan ende opp med å trekke tilbake igjen der de kom fra, sier Kappfjell, løfter kikkerten og speider.
Han ser ikke snurten av reinen enda, men den dukker nok opp, sier han.
Scooteren durer opp mot det slake fjellet. Nå er hele randen forut fylt med veivende turbiner. Over kanten åpner det seg et langstrakt landskap med hvite vindturbiner langt av gårde. Ut mot havet i vest troner fjellrekka De sju søstre. Kappfjell og scooteren blir med ett veldig små i møte med vindturbinene. Hver og én har en navhøyde på 105 meter. Rotordiameteren er på 149 meter.
Svosj, svosj, sier rotorbladene mens de svinger rundt. Ellers er det stille her oppe.
Reindriveren stopper scooteren ved en av turbinene. Gjennom hele dagen har Kappfjell forsøkt å forklare hvordan han bruker landskapet når han gjeter reinflokken. Når reineiere vil samle reinen, leiter de etter naturlige formasjoner i landskapet som gjør at flokken ikke sprer seg. Så er det å passe på tilgangen til mat, og å finne flyttveier som også reinen finner naturlig å følge. Det er derfor Kappfjell har stoppet akkurat her.
– Du ser hvordan naturen har laget en naturlig vei gjennom her?
Kappfjell peker. På de samme stedene finner mennesket det naturlig å bygge vei og vindturbiner, forklarer han.
– Du får det ikke mer midt i flyttleden enn den som står akkurat her, sier Kappfjell og strekker hodet langt bakover for å få hele turbinen med det enorme vingespennet innenfor synsfeltet.
Rein på trailer
Konsesjonssøknaden fra Eolus Vind fra 2014 er på 81 sider. Der er reindrifta omtalt på knappe to sider mot slutten av søknaden etter en vurdering av fugl, naturtyper og vegetasjon.
Eolus Vind skriver at reindrifta i dette området er dokumentert tilbake til 1600-tallet og at en vet for lite om hvordan en større vindpark vil påvirke reindrifta. I søknaden framgår det at Eolus Vind vurderer det som at vindkraft på Øyfjellet vil ha «middels negativt omfang» for reindrifta i driftsfasen. Eolus Vind kommer også med noen forslag til avbøtende tiltak som jevnlige møter for å unngå «brukskollisjoner».
Forslagene og klagene på de avbøtende tiltakene - som transport av rein på trailer, midlertidig stans av turbiner, bygging av enten midlertidige eller permanente gjerder - har bølget fram og tilbake mellom NVE, reinbeitedistriktet, utbygger og Statsforvalter i Nordland – i årevis.
NVE kaller det selv en svært krevende og kompleks sak.
– Vi har forsøkt å finne gode løsninger for begge parter gjennom høring og konsultasjoner, forteller Anne Johanne Kråkenes, seksjonssjef i miljøtilsynet til NVE.
Dokumentene strekker seg langt bakover i tid, og det er enda ingen enighet rundt hvilke avbøtende tiltak en domstol eventuelt skal ta stilling til.
– I slutten av april fattet vi et vedtak for avbøtende tiltak, som skal gjøre det mulig å flytte rein til og fra vinterbeitesone 5. Øyfjellet Wind og Statsforvalteren i Nordland har klaget inn avgjørelsen. Hvis vi i NVE ikke mener det er grunnlag for å endre vedtaket, vil saken bli oversendt til Olje- og energidepartementet for endelig avgjørelse, sier Kråkenes.
Og det var nettopp de to siste klagene til Statsforvalteren i Nordland og Øyfjellet Wind AS som gjorde at Jillen-Njaarke ba retten om en utsettelse av rettssaken. For et år siden var det omvendt - da var det utbygger som ba om utsettelse. Øyfjellet Wind AS beklager at saken nok en gang er utsatt.
«Vi er skuffet over utsettelsen av skjønnssaken», skriver daglig leder Erik Mortensen på e-post til Klassekampen.
Han er for travel til å snakke med avisa på telefon. Mortensen er også daglig leder for Midtfjellet Vindkraft AS på Stord i Fitjar kommune i Hordaland, et vindkraftverk også eid fra skatteparadis, og EIC Oil and Gas.
«For min del kan ikke kroner og øre kompensere tapet av land»
— Ole Henrik Kappfjell, reindriver
«Alle involverte parter har blitt hørt. Utbyggeren har i tillegg hatt flere konstruktive diskusjoner med reinbeitedistriktet gjennom årene for å finne riktige tiltak for utbyggingsfasen. Dessverre har ikke disse diskusjonene ført til en endelig enighet for den operasjonelle fasen», skriver Mortensen.
Han mener at Øyfjellet Wind AS har gjort tiltak for å begrense den negative påvirkingen på reindrifta, og at alle relevante parter har blitt konsultert en rekke ganger.
Som reindriftsutøver opplever Kappfjell at den samiske tilstedeværelsen er uproblematisk så lenge den er usynlig. Det er når spørsmål om samisk bruksrett kommer opp, at det blir vanskelig. For ham er avbøtende tiltak nærmest blitt et skjellsord.
– Man bygger først, og så spør man etterpå. Avbøtende tiltak etter man har bygd, betyr jo bare at det er reindrifta som må vike. Vi har en hevdvunnet rett som er tuftet på alders tidsbruk og gammel sedvane. Den kan ikke kjøpes for penger. For min del kan ikke kroner og øre kompensere tapet av land, sier Kappfjell.
Sannheten på bordet
På torsdag, foran en fullsatt Lagtingssal i Stortinget, fikk stortingspresident Masud Gharahkhani overrukket den 700 sider lange rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. Den inneholder historier fra fortid og nåtid og kommer med forslag for forsoning for framtida. Lignende kommisjoner andre steder i verden, som i Canada, har fått store ringvirkninger.
– Vi er samlet i demokratiets hjerte, på en historisk dag, og en alvorlig dag som fører store forpliktelser med seg, sa Gharahkhani rett etter at han hadde fått overlevert rapporten.
Selv om kommisjonens tyngdepunkt er beretninger fra den tida da fornorskingen var en statlig og villet politikk, er en stor del av rapporten en flombelysning av det mange kaller en «pågående fornorsking». Her inngår arealkonflikter – slike som foregår på Øyfjellet.
Et av kommisjonens 15 medlemmer er historiker Håkon Hermanstrand, historiker og forsker ved Nord universitet.
– Det har ikke vært lett, sier Hermanstrand etter at overleveringsseansen er over.
I arbeidet med rapporten har han snakket med folk om flere pågående konflikter.
– Fra sørsamiske områder har vi fått klare beskjeder: Hvorfor skal vi ha tillit til myndighetene og hva er vitsen med kommisjonen når vi har Fosen og Øyfjellet på gang? har folk sagt til oss i de åpne møtene. Folk er alvorstunge. Det gjør inntrykk når unge og gamle forteller deg om hvor mye som står på spill. Det er eksistensielt, det er ikke bare arealer, det går beint inn på identiteten, sier han.
Spørsmålet om tillit har dukket opp igjen og igjen i møtet med mennesker under kommisjonens arbeid, forteller Hermanstrand.
– Jeg tror du nesten kan snakke om et historisk traume. Det å hele tida være i motstand og alltid ha ryggen mot veggen.
En av dem med ryggen mot veggen, er Ole Henrik Kappfjell. Håkon Hermanstrand blar i rapporten. Han peker på kapittel 11: «tap, motstand og mestring». Kappfjells vitnesbyrd har tittelen: «Har vi tillit?» Der sier rendriveren:
«Jeg tror du nesten kan snakke om et historisk traume. Det å hele tida være i motstand og alltid ha ryggen mot veggen»
— Håkon Hermanstrand, historiker og kommisjonsmedlem
«Samene, sier de, må ha det de kaller tilpasningsplikt. Ja, da har jeg plutselig en tilpasningsplikt. Og det jeg blir møtt med til slutt, i denne konkrete saken som i alle andre arealsaker, er at – når det går i samenes disfavør – så avsluttes vedtak med at fordelen for de mange, veier tyngre enn ulempene for de få».
Fingeren til Hermanstrand glir nedover kapittel 20 om reindriftas vilkår. Her inngår alt fra skytefelt og hytteutbygging til gruvedrift og vindkraft. Det er kanskje dette som er «bit for bit-politikken» oppsummert?
– Ja, det kan nok være en beskrivelse, sier Hermanstrand.
Den sørsamiske befolkningen bor spredt, og de er få sammenliknet med det totale folketallet. I den sammenhengen har reindrifta en spesiell og bærende rolle, poengterer Hermanstrand.
– Om vi forestiller oss at reindrifta ikke hadde vært lenger i sørsamiske områder, ville situasjonen vært annerledes, sier han.
Da hadde fornorskingsprosessene virket mye sterkere og kommet lenger.
Speider mot fjellet
Med rak rygg og et fast blikk på byfjellet foran seg står Elsa Laula Renberg på sokkel utenfor Rådhuset i Mosjøen. Hun ble reist på samenes nasjonaldag 6. februar i 2019, samme året som anleggsveien opp mot Øyfjellet ble påbegynt. Allerede da statuen ble reist, kom kritiske kommentarer om plasseringen av Renberg. Hun ser rett mot byfjellet, og mot området der vindturbinene er bygd. På steinen står det at hun er samefolkets store Minerva.
Den lave sola kaster lange skygger fra statuen og fra bjørketrærne som omkranser statuen. Hva ville hun selv ha sagt, om hun hadde vist at det nå sveiver rotorblader på 72 turbiner midt i reinbeitelandet?
Ole Henrik Kappfjell føler hun er et gissel der nede i Mosjøen. Men kampvilja hennes, den kan han kjenne på.
– Skal du holde på med reindrift som levevei og næring, så må du være optimist. Vi må ha tro på at vi får det til, kanskje det ikke blir helt perfekt, men det blir ikke bedre av at jeg legger meg ned, sier Kappfjell.
Han har funnet en bålplass der snøen har smeltet bort fra lyng og noen steinrabber.
De siste månedene har Kappfjell kjent på en styrke og en stolthet. Fosen-demonstrantene har fått til noe veldig viktig, mener han.
– Dækern, de ungdommene der. En sånn demonstrasjon og en sånn tro på at vi får det til, at vi har en rettmessig plass. Da får jeg troa på framtida. Vi har ingen annen mulighet.
Men forsoning?
– Jeg har trua, sier Kappfjell.
– Men da må første steg være at de plukker ned vindturbinene på Fosen. Det vil være et første synlig tegn på at man vil ha endring.
