Essay

Nesten-døden

Selve operakunsten vaklet mellom livsdansen og graven da dirigent Mariss Jansons nesten døde på scenen i Oslo Konserthus.

DRAMATISK: Stjernedirigent Mariss Jansons. Her fra en øving med OFO i 1995 − året før hans nesten-farvel. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTBDRAMATISK: Stjernedirigent Mariss Jansons. Her fra en øving med OFO i 1995 − året før hans nesten-farvel. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB

Jeg har skrevet om denne uhyre dramatiske hendelsen før, både i en avis og i en bok de færreste vil ha lest: «Den 24. april 1996, omtrent kvart på ti om kvelden, det var en onsdag, salen var fylt til bristepunktet, den konsertante operabegivenheten var i ferd med å ende i triumf – og Mariss Jansons var sekunder fra å dø på scenen i Oslo Konserthus.» Det er udiskutabelt: Ingen som var til stede vil glemme øyeblikket der mannen med ljåen plutselig sto på scenen, og forlangte å få høste et livslys.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.