Essay

Nesten-døden

Selve operakunsten vaklet mellom livsdansen og graven da dirigent Mariss Jansons nesten døde på scenen i Oslo Konserthus.

DRAMATISK: Stjernedirigent Mariss Jansons. Her fra en øving med OFO i 1995 − året før hans nesten-farvel. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTBDRAMATISK: Stjernedirigent Mariss Jansons. Her fra en øving med OFO i 1995 − året før hans nesten-farvel. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB

Jeg har skrevet om denne uhyre dramatiske hendelsen før, både i en avis og i en bok de færreste vil ha lest: «Den 24. april 1996, omtrent kvart på ti om kvelden, det var en onsdag, salen var fylt til bristepunktet, den konsertante operabegivenheten var i ferd med å ende i triumf – og Mariss Jansons var sekunder fra å dø på scenen i Oslo Konserthus.» Det er udiskutabelt: Ingen som var til stede vil glemme øyeblikket der mannen med ljåen plutselig sto på scenen, og forlangte å få høste et livslys.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.