Susanne Sundfør grev djupt etter røter på nye «Blómi» – og prøvar å finna ut av ei åndeleg lengt.
Inn ei dør, inn eit rom, gjennom ein gang, opp ei trapp, gjennom eit rom, bak ei dør, og inst i eit strigla seminarrom sit ho, Susanne Sundfør, vakta som ein nasjonalskatt av folka på Warner. Ho ser ut som ein nasjonalskatt òg, kan ein hevda: smilande, ei kremkvit silkeskjorte, perlesmykke, gullringar på fingrane. Folka rundt ho verkar hakket meir stressa enn Sundfør sjølv. Er pressetrykket stort, internasjonalt òg?
Allerede abonnent? Logg inn
En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.
Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.
Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.