Susanne Sundfør grev djupt etter røter på nye «Blómi» – og prøvar å finna ut av ei åndeleg lengt.
Inn ei dør, inn eit rom, gjennom ein gang, opp ei trapp, gjennom eit rom, bak ei dør, og inst i eit strigla seminarrom sit ho, Susanne Sundfør, vakta som ein nasjonalskatt av folka på Warner. Ho ser ut som ein nasjonalskatt òg, kan ein hevda: smilande, ei kremkvit silkeskjorte, perlesmykke, gullringar på fingrane. Folka rundt ho verkar hakket meir stressa enn Sundfør sjølv. Er pressetrykket stort, internasjonalt òg?
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg har et ambivalent forhold til jul. Først av alt er måneden desember krevende for en utflytta østlending bosatt på Vestlandet. Sannsynligheten for snø og sol er minimal mens sannsynligheten for striregn, gråvær og stiv kuling er stor. Måneden er også krevende for oss som på et eller annet vis legger til rette for julekonserter, julebord og juleavslutninger. Desember er tolvtimers arbeidsdager hele måneden i strekk, fylt av gjester og publikum som er glade når de kommer, men fort kan tippe over til å bli en skikkelig julegrinch før de går. Videre har jeg et mildt sagt anstrengt forhold til kjøpegalskapen og syns at gavekjøret er slitsomt. Kloden vår trenger ikke at vi handler en skokk med ting ingen egentlig trenger, spesielt ikke i den tiden vi står i, der ulikhetene i samfunnet blir større og større. Når det er sagt syns jeg juletiden også er voldsomt fin, da den gir meg anledning til å lytte til musikk.
Det peker i riktig retning for deler av platebransjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?
Dirigent Stutzmann klarte ikke å løfte Oslo-filharmoniens Tsjajkovskij.