Amøbe
For seint
Jeg skjønte det ikke før det var for seint og jo, det er en skam å snu.
I hvert fall når du akkurat har levert din perfekte blanding av avdempa morskefjes og ydmyk travelgange for å unngå sosial interaksjon med fremmede som vil deg noe midt på gata på en mandag formiddag.
Det var først etterpå at hjernen min registrerte mikrofonen hun holdt, dama med det blide fjeset – og ordene hennes som til slutt snodde seg forbi favorittradiokanalen jeg gikk og hørte på.
P2. Hun var jo fra P2! En utegående reporter som skulle spørre meg om et eller annet folkelig som de må ha folkelig dekning av med folkelige «fem på gata»-innslag.
Og der gikk jeg bare videre, skrittene ble tyngre, med en fersk knust drøm i magen mens P2-stemmene kvitret meg i øret.
Hadde jeg ikke stått på badet hver morgen med «Nyhetsmorgen» på anlegget, kanskje? Og hørt reporterne stille entusiastiske forbrukerspørsmål til fremmede som ikke har et dugg radiosjarm – og bare forestilt meg hvordan det må være å selv bli spurt? Og sett meg selv dypt inn i øynene i speilet og konstruert liksomspontane svar som skulle slå hele Norge i bakken?
«Har du begynt på julehandelen?» skulle de sagt.
«Ånei, du! Jula er no herk, hehe», skulle jeg svart, og alle P2-fansa skulle le av hvor morsom jeg var.
«Hvor mye penger skal du bruke på julegaver i år?».