Essay

Full av fanskap

Boka «Everything I Need I Get from You» løftar dei utskjelte fangirlsa opp og fram i eit heilt anna lys.

FANGIRLS: Ein ukritisk del av popkulturen, eller sin eigen motkultur? Her representert av to Beatles-fans i New York, ­februar 1964. Foto: Keystone/­Getty Images/Hulton ­ArchiveFANGIRLS: Ein ukritisk del av popkulturen, eller sin eigen motkultur? Her representert av to Beatles-fans i New York, ­februar 1964. Foto: Keystone/­Getty Images/Hulton ­Archive

Sommaren 2006 klikka det for meg. Eg hadde oppdaga fire dresskledde typar – vel, no var dei alle gamle eller døde, men i musikken, og på bilda, var dei unge – The Beatles. Nøyaktig korleis eg fann låten «Please Mr. Postman» er noko uklart, men han trefte ei nerve i tolv år gamle meg. Hardt. Eg spelte songen i eitt køyr på datahøgtalarane til faren min (sorry, pappa), for deretter å tråla Limewire etter meir, til eg fann samleplata «1» i stova. Den spelte eg utan stopp, heile sommaren. Eg fann bøker, eg fann videoklipp, eg fann nettsider. Eg laga nettsider. Eg var heilt fjetra. Eg var flau, men hadde òg eit djupt behov for å annonsera denne spinnville bakover-i-tid-forelskinga til omverda. Samtidig prøvde eg å ikkje begå sosialt sjølvmord på barneskulen (ein tricky balansegang). Ja, kva skjedde her? Eg var blitt ei fangirl .

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Røtter og føtter

I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass edgy at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya). Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil. Dette er ikke nytt, men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny.

Intervju

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Intervju

Slipp lyset inn

Veslemøy Narvesen ser ikke på seg sjøl som en popmusiker. Hun har bare laget et popalbum.