Essay

Full av fanskap

Boka «Everything I Need I Get from You» løftar dei utskjelte fangirlsa opp og fram i eit heilt anna lys.

Frida Fliflet
FANGIRLS: Ein ukritisk del av popkulturen, eller sin eigen motkultur? Her representert av to Beatles-fans i New York, ­februar 1964. Foto: Keystone/­Getty Images/Hulton ­ArchiveFANGIRLS: Ein ukritisk del av popkulturen, eller sin eigen motkultur? Her representert av to Beatles-fans i New York, ­februar 1964. Foto: Keystone/­Getty Images/Hulton ­Archive

Sommaren 2006 klikka det for meg. Eg hadde oppdaga fire dresskledde typar – vel, no var dei alle gamle eller døde, men i musikken, og på bilda, var dei unge – The Beatles. Nøyaktig korleis eg fann låten «Please Mr. Postman» er noko uklart, men han trefte ei nerve i tolv år gamle meg. Hardt. Eg spelte songen i eitt køyr på datahøgtalarane til faren min (sorry, pappa), for deretter å tråla Limewire etter meir, til eg fann samleplata «1» i stova. Den spelte eg utan stopp, heile sommaren. Eg fann bøker, eg fann videoklipp, eg fann nettsider. Eg laga nettsider. Eg var heilt fjetra. Eg var flau, men hadde òg eit djupt behov for å annonsera denne spinnville bakover-i-tid-forelskinga til omverda. Samtidig prøvde eg å ikkje begå sosialt sjølvmord på barneskulen (ein tricky balansegang). Ja, kva skjedde her? Eg var blitt ei fangirl .

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Album

Kastet ut i verden

Ingen musikkstykker er isolert fra sin historie.

Kommentar

Karpes farvel

Karpe legger opp. Om to år. Og i anledning annonseringen av at de gir seg – om to år – har de gitt ut det sju-delte farvelverket «Overtime/Overkill». Det vil si: De har foreløpig gitt ut fire av de sju delene av «Overtime/Overkill»: volum 1, 2, 3 og 7. Volum 4, 5 og 6 slippes underveis i avskjedsturneen deres, som begynner til høsten – etter at de har laget tivoli (eller hva planen er) på Ekebergsletta med «Karpe World» i juli. Personlig, og jeg tipper Chirag er enig, skulle jeg gjerne hørt et siste skikkelig album fra duoen. Fordi albumformatet er overlegent og fordi det er på overtid at Raggen (41) og Magdi (41) mekker sin «Thriller» eller «Rumours», en plate stappa med bangers, smarte og fengende låter med en drivende god beat, førti minutters spilletid og potensial for allemannseie.

Kommentar

Speku­lanter, nei takk!

Hedgefond-forvalteren Bill Ackman la i forrige måned inn et uforpliktende bud for å kjøpe verdens største plateselskap: Universal Music Group (UMG). Ackman er ingen hvem som helst i USAs finansverden: Han er en profilert risikotaker kjent for gigantsmeller og kjempegevinster. Selv anser han seg som en ryddegutt, som ofte blinker seg ut selskaper der forbedringspotensialet er stort, men aksjekursen lider. Han er en «aktivistisk eier» som tvinger frem den effektiviteten han mener styret er for svake til å gjennomføre. Nå vil han ha mer kontroll over en av musikkbransjens giganter. Ackman eier allerede en andel på 4,5 prosent i UMG. Går avtalen gjennom, akter han å fusjonere selskapet med ett av sine skallselskap, for å sikre rask notering på New York-børsen. UMG er i dag verdsatt til cirka 38 milliarder dollar – Ackmans takeover-forslag er på hele 64 milliarder dollar.