Essay

Full av fanskap

Boka «Everything I Need I Get from You» løftar dei utskjelte fangirlsa opp og fram i eit heilt anna lys.

FANGIRLS: Ein ukritisk del av popkulturen, eller sin eigen motkultur? Her representert av to Beatles-fans i New York, ­februar 1964. Foto: Keystone/­Getty Images/Hulton ­ArchiveFANGIRLS: Ein ukritisk del av popkulturen, eller sin eigen motkultur? Her representert av to Beatles-fans i New York, ­februar 1964. Foto: Keystone/­Getty Images/Hulton ­Archive

Sommaren 2006 klikka det for meg. Eg hadde oppdaga fire dresskledde typar – vel, no var dei alle gamle eller døde, men i musikken, og på bilda, var dei unge – The Beatles. Nøyaktig korleis eg fann låten «Please Mr. Postman» er noko uklart, men han trefte ei nerve i tolv år gamle meg. Hardt. Eg spelte songen i eitt køyr på datahøgtalarane til faren min (sorry, pappa), for deretter å tråla Limewire etter meir, til eg fann samleplata «1» i stova. Den spelte eg utan stopp, heile sommaren. Eg fann bøker, eg fann videoklipp, eg fann nettsider. Eg laga nettsider. Eg var heilt fjetra. Eg var flau, men hadde òg eit djupt behov for å annonsera denne spinnville bakover-i-tid-forelskinga til omverda. Samtidig prøvde eg å ikkje begå sosialt sjølvmord på barneskulen (ein tricky balansegang). Ja, kva skjedde her? Eg var blitt ei fangirl .

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Mu­sikk­vekst?

I Dagens Næringsliv forrige helg spådde eksperter, inkludert den anonymiserte «Mr. Music», at det globale musikkmarkedet vil doble seg de neste ti årene. «Det har aldri vært mer penger på vei inn», sto det – fordi styrtrike private equity-fond tiltrekkes av musikkindustrien. I artikkelen, skrevet av Lars Backe Madsen og Øyvind Holen, hentet de fram tall fra en Goldman Sachs-rapport fra august i år. I rapporten heter det at livemarkedet vil ha jevn vekst mens strømming går en lys tid i møte, fordi det er mer å hente på abonnementspriser og det forventes framgang i «umodne markeder» (Afrika, Sør-Amerika, Midtøsten), pluss økt inntjening fra såkalte «superfans» (hei, swifties). Artikkelen i DN og rapporten til Goldman Sachs sier ingenting om hvem som vil tjene på musikkbransjens forventede vekst. Men hvis det er noe jeg har merket meg denne høsten, så er det at de mindre artistene har det trangt økonomisk (bare gå på en konsert, for eksempel, og hør dem prate) og at de største plateselskapene sier opp ansatte. Hos Universal, Sony og Warner – de tre store – foregår det en aggressiv effektivisering- og sentraliseringsprosess.

Jubileum

Revo­lu­sjonær provokatør

Hundreårsjubilanten Pierre Boulez har preget samtidsmusikken som få andre.

Kommentar

Stå i det

Forrige uke fikk jeg lov å lede en samtale på Vill Vill Vest i Bergen sammen med Tonje Kaada, tidligere daglig leder i Øyafestivalen, under tittelen «Når idealer møter realiteter». Samtalens mål var å belyse hvilke konflikter som kan oppstå når idealer og verdier møter økonomiske realiteter, og hvordan musikknæringen kan bidra til å ta vare på våre verdier og kunstnerisk integritet. Kan man likevel være konkurransedyktige i et globalt marked? For vi snakker mye om verdier i kulturfeltet. Om fellesskap, bærekraft, inkludering – og om at vi ønsker å stå for noe. Det er vel kjernen i alt vi holder på med, eller? Musikkbransjen er også en økonomi. Etter hvert har det blitt en stor økonomi, som dypest sett opererer i samme landskap som oljefondet.