Intervju

Tidens elv

Filmen «Ellos eatnu» har brakt Alta-aksjonene frem i offentlig bevissthet. Iŋgor Ántte Áilu Gaup var der da det skjedde, i en brytningstid for samisk kultur – og musikk.

SAMISK MUSIKK UT I VERDEN: Iŋgor Ántte Áilu Gaup (i midten) i New York tidlig åttitall, sammen med «navnebror» Áillohaš og (den skoltesamiske) gitaristen Leo Gauriloff. Foto: Seppo PaakkunainenSAMISK MUSIKK UT I VERDEN: Iŋgor Ántte Áilu Gaup (i midten) i New York tidlig åttitall, sammen med «navnebror» Áillohaš og (den skoltesamiske) gitaristen Leo Gauriloff. Foto: Seppo Paakkunainen

Nå har jo ikke jeg sett filmen ennå, men det skal bli spennende. Jeg tror det blir veldig viktig å komme ut med det, så folk får reflektert over at det skjedde og hvorfor det skjedde – og hvor vi er nå, sier Iŋgor Ántte Áilu Gaup på Zoom-linje fra Guovdageaidnu/Kautokeino.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.