Storbritannia er et underlig sted. Det tenkte jeg da jeg så bildene av dronningens platinajubileum, som i fjor ble feiret med parader i London fire dager til ende – på statens regning. Jubilanten på 96 var stort sett fraværende. Bortsett fra en og annen aviskommentator virket befolkningen å godta ekstravagansen. Samtidig var landet i sterk økonomisk tilbakegang etter brexit og covid, med et alarmerende antall fattige, og det ble varslet om at vinteren ville ta livet av en god del eldre som ikke hadde råd til å varme opp husene sine. I forstadsgater samlet folk seg til «folkefest». Av BBCs bilder fikk jeg en følelse av at disse gruppene var overlappende. Her var de, folk som snart ville gråte over strømregningen, veivende med Union Jack.
I Ali Smiths post-brexit Storbritannia blir migranten en overskridende figur.
Empatiens grenser
