Lokalpolitikere i nord posisjonerer seg nå overfor Sametinget. Antallet kommunestyrerepresentanter som melder seg inn i Sametingets valgmanntall, øker sterkt.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Dagboka
Dialekt
I gamle dagar skulle (dei fine) jentene seia «jeg» og gutane «eg» i Bergen. Er det framleis slik, fekk me spørsmål om i jula. Nei, slik er det ikkje. Men kva som er typisk tale for barn og unge i Bergen i 2026, er ikkje godt å svara på. Kjetil Gillesvik, fagsjef i Initiativ Vest, skreiv nyleg eit innlegg i BT om bergensdialekta. Han peiker på eit fenomen, som eg også har undra meg over, barn og unge som er født og oppvaksen i Bergen endar likevel opp med å snakka austlandsk. Gillesvik plukkar opp tråden etter at BT-kommentator Gerd Margrete Tjeldflåt slo alarm om bergensdialekta før jul.
Anne Kari HinnaBarbie
Da forskere fra NTNU skulle observere hvordan nye vennskap ble til i en førsteklasse, fikk de en litt ubehagelig overraskelse, skriver NRK. For da skolen kjøpte inn barbiedokker med mørkere hud og andre kroppsfasonger enn den opprinnelige, som i virkelighetens verden ville hatt en BMI innafor kriteriet for anoreksi, som et tiltak for å fremme mangfold, ble resultatet annerledes enn ventet. Mens barna til vanlig lekte på tvers av hudfarge, oppsto det i frileken med barbiedokkene et tydelig mønster der de lyse, slanke barbiene med blondt hår ble de mest populære å leke med. Dokkene med mørk hud ble kalt stygge og fikk skurkeroller i leken, mens de større barbiedokkene ville stort sett ingen leke med. At barn påvirkes av idealer og holdninger fra voksenverden og kulturen som omgir oss, er kanskje ikke så overraskende. Det er likevel interessant hvordan studien beskriver at det var introduksjonen av disse barbiedokkene som førte til at disse holdningene kom til uttrykk i leken. Funnene i en britisk studie fra 2021 tyder også på at barbiedokkene i seg selv påvirker dem som leker med dem.
Ida Søraunet WangbergTriste Times
Når verden føles farlig og uforutsigbar, tror jeg mange av oss kan ønske oss litt vekk fra det hele. Til et sted hvor krig og uro ikke finnes, og man kan glemme alt som gjør en trist og redd. Jeg drømmer meg til Tristan da Cunha. En bitte liten øy smekk mellom det afrikanske og søramerikanske kontinent, så smått at det sjelden vises på verdenskart. Der finnes kun én vei, én skole, én bar og to kirker. Jeg fant lokalavisa, Tristan Times, i 2012. Nettsida så ikke ut som den var oppdatert siden 2003, og sjelden kom det mer enn én sak i måneden. Ofte færre.
Martine de Pierro