OPPDAGEREN

I sommer så jeg en påkostet video i et fabrikklokale i den tyske byen Kassel. Fra en stabel industripaller kunne man betrakte bilder rulle over en stor skjerm. Videoen viste kunstnergruppa ruangrupa, årets kuratorer for Documenta15, en mønstring av internasjonal samtidskunst. For første gang var et kollektiv fra et asiatisk land ansvarlige for utstillingen, som siden 1950-tallet har bygd seg opp til å bli en av verdens viktigste. I videoen stilte hver av de indonesiske medlemmene seg ved enorme skulpturer i hjembyen Jakarta. De fortalte om verkenes bakgrunn, utformet etter frigjøringen fra Nederland i 1949. Mens de snakket, til dels ironisk og selvreflektert om byen, landet og egen virksomhet, viste videoene hvordan flere av skulpturene er i ferd med å forsvinne i støyen fra en by som vokser hinsides proporsjoner. Jakarta, en ekstrem variant av urban jungel, teller over 30 millioner mennesker i storbyområdet. Den vestlige kapitalismens moderne uttrykk, med en tilsynelatende uregulert blanding av høyhus og trafikk i sentrum, og «umerkelige overganger mellom slum og ikke-slum» i utkantene, ser ut til å overvinne alt, antyder Morten Strøksnes i den stort anlagte boka «Lumholtz’ gjenferd»: «En stor andel av jordas befolkning lever i dag i byer som minner om denne».