Det vakte en viss oppsikt da den svenske poeten Johan Jönson i 2012 resiterte et dikt på Dramaten om en håndverker som jobber i et overklassehjem og «vid ett tillfälle [torkade] av min herpesbubblande kuk på familjens, också barnens, handdukar». Selv om diktet nettopp var et dikt og ikke en hensiktserklæring, fikk Jönson mange reaksjoner på det flere mente var en dårlig skjult overklasseforakt. For meg føltes alt dette relativt uvedkommende da. Jeg vet ikke om det er alder, kjønn eller yrkesvalg, men nå har noe endret seg. Nå er jeg bosatt på beste vestkant («Som leietaker!», føler jeg alltid jeg må understreke) og beskuer daglig luksusen og de privilegiene som beskrives i Jönsons poesi.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
