Feminist javisst

Eit tilbakeslag?

Regnbogemotstanden må konfronterast med grunnlaget for pride, ikkje vasne frasar om kjærleik.

KAMPEN: Det har skjedd ei semantisk gliding vekk frå det militante opphavet til pridemarkeringane til noko luftig og harmlaust offisielt, skriv Stephen J. Walton. Her Storbritannia i 1985. Foto: Colin Clews, The GuardianKAMPEN: Det har skjedd ei semantisk gliding vekk frå det militante opphavet til pridemarkeringane til noko luftig og harmlaust offisielt, skriv Stephen J. Walton. Her Storbritannia i 1985. Foto: Colin Clews, The Guardian

Eg skriv dette på åremålsdagen for skipingsmøtet til organisasjonen Lesbians and Gays Support the Miners (LGSM). Støttelaget for dei streikande gruvearbeidarane vart til da elleve homoaktivistar møttest i leilegheita til den etter kvart legendariske Mark Ashton i Søraust-London i 1984, midt under den verste perioden i både Thatcher-regjeringa sine åtak mot arbeidarklassen, og skeive.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Feminist javisst

Kvinne­krop­pen har igjen blitt en arena for maktde­mon­strasjon og kontroll. Det finnes ingen vei utenom handling, og det må skje nå.

Begreper som «selv­ra­di­ka­li­se­ring» og «ensom ulv» tilslører de faktiske årsakene til politisk ekstre­misme.

Å tenke pasi­fis­tiske tanker er som å plassere seg i avdelingen for de verdens­fjerne utopistene.