DebattKunst

En levende Mor i fjordbyen

RUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist HolmenRUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist Holmen

Det fine med offentlige statuer er nettopp at de er offentlige. Dermed er og bør de være gjenstand for offentlig meningsutveksling. At en så synlig og markant skulptur som Tracy Emins «The Mother» genererer en smule debatt er ikke bare naturlig, for ikke å si forutsigbart, men bra. Alle som ser den, har jo en oppfatning av den. Hvordan denne og andre kunstverk i det offentlige rom virker inn på folk og hva den gjør med byrommet, det urbane landskapet og forholdet vårt til omgivelsene og hverandre, er et spørsmål som selvsagt ikke bare kan besvares av folk med kunstfaglig kompetanse; like interessant kan det være å høre oppfatningen til gjengse osloboere, tilreisende fra andre deler av landet, så vel som turister.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Nato

Artikkel 5 og Grønland

Artikkel 5 i Nato-traktaten slår fast at eit væpna åtak på ein Nato-medlem skal sjåast som eit åtak på alle medlemer, og utløyse ei plikt for kvar av dei til å koma til assistanse. Artikkelen samsvarar med artikkel 51 i FN-charteret. Den seier at ein stat som er offer for eit væpna åtak har ein sjølvsagt rett til individuelt eller kollektivt sjølvforsvar, og kan be andre om hjelp. I Nato-samanheng tyder denne retten til sjølvforsvar ei plikt for medlemene til å yte gjensidig assistanse. Nato har det dei kallar ei 360 gradars haldning til kollektivt forsvar, som soleis skal verne mot alle trugsmål frå alle retningar. Artikkel 5 set ikkje vilkår om angriparen sine alliansetilhøve. Det er ikkje eit vilkår at angriparen er medlem i ein uvenleg allianse eller nøytral.

Biovåpen

Seymour Hershs glemte bragder

I Klassekampen 20. desember kommenterer Abirami Logendran «Cover-Up», den nye dokumentarfilmen på Netflix om den amerikanske stjernejournalisten Seymour Hersh. Filmen, som rekapitulerer en rekke viktige begivenheter i USAs nyere historie, illustrerer på fascinerende vis hvorfor Hersh har fått en nærmest legendarisk status som journalist. Han var den som avslørte My Lai-massakren og Abu Ghraib-skandalen, og han bidro i betydelig grad også ved avdekkingen av Watergate-skandalen. Det er imidlertid overraskende at både dokumentarfilmen og Klassekampens omtale av den utelater en annen av Hershs viktige journalistiske bragder – avsløringen av USAs meget omfattende program for utvikling av biologiske og kjemiske våpen, som helt frem til slutten av 1960-årene var hemmeligholdt. I 1968 utga Hersh boken «Chemical and Biological Warfare: America’s Hidden Arsenal». Her beskrev han USAs satsing på slike våpen helt siden andre verdenskrig og hvordan denne virksomheten hadde ekspandert intenst i løpet av 1960-årene med et forskningsprogram som omfattet så vel militære laboratorier som en lang rekke universiteter. Selv om flere journalister hadde skrevet om dette, var det sannsynligvis Hersh som fikk størst impakt.

Innvandring

Kontroll uten rettig­heter er ikke sosial­de­mo­krati

Vi har aldri sagt at Norge skal ha åpne grenser eller fri innvandring. Men når man heier på Danmarks statsminister, sender man et uklokt signal til innvandrerbefolkningen i Norge. Og forslag om institusjoner i tredjeland – kjent Frp-politikk – hører ikke hjemme i et sosialdemokratisk parti. Nettopp dette er grunnen til at vi skrev innlegget vårt 30. desember. Vi kjenner ikke igjen politikken vi selv har kjempet for i årsmøter og valgkamp i utspillet fra nestlederen før jul. Og til Eriksen og Bjørkholt (5. januar): Dere kan selvsagt støtte Tonje Brenna og fremme forslag i årsmøter.