DebattKunst

En levende Mor i fjordbyen

Steingrímur Njálsson, lærer og osloenser
RUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist HolmenRUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist Holmen

Det fine med offentlige statuer er nettopp at de er offentlige. Dermed er og bør de være gjenstand for offentlig meningsutveksling. At en så synlig og markant skulptur som Tracy Emins «The Mother» genererer en smule debatt er ikke bare naturlig, for ikke å si forutsigbart, men bra. Alle som ser den, har jo en oppfatning av den. Hvordan denne og andre kunstverk i det offentlige rom virker inn på folk og hva den gjør med byrommet, det urbane landskapet og forholdet vårt til omgivelsene og hverandre, er et spørsmål som selvsagt ikke bare kan besvares av folk med kunstfaglig kompetanse; like interessant kan det være å høre oppfatningen til gjengse osloboere, tilreisende fra andre deler av landet, så vel som turister.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Usa og russland

Bomber og bomber, to forskjel­lige ting?

Det må være lov å spørre seg i denne søte juletid med bismak: Hva er forskjellen på når Putin bomber og når Trump bomber? For ikke å virke for provoserende på alle dem som syns det er grusomt når den ene parten dreper folk og ødelegger livsgrunnlaget for tusenvis av mennesker, men føler seg trygge når den andre siden gjør det samme. Dette er et så ømtålig spørsmål i kongeriket Norge, at jeg faktisk vil foreslå at norske myndigheter kommer på banen og forklarer. Hvem er det som ruster mest opp? I dag ble det sagt at nå er våpenindustrien i Vesten, for ikke å si Norge, omtrent på størrelse med oppdrettsnæringen. Og dette skal vi som beboere i dette landet være glade for, og i tillegg vær så god «føle oss trygge»? Denne logikken skurrer veldig.

Gunnhild Grindheim
Jul

Sannheten om julen

Julen fremstilles gjerne som en tid for refleksjon, takknemlighet og omtanke for dem som har mindre enn oss. En tid for fellesskap, familie og et avbrekk fra hverdagens mas og jag. Men er det egentlig det? Vi mener julen i dag er toppen av et isfjell av illusjoner samfunnet opprettholder for å rettferdiggjøre et system vi alle er fanget i. Kanskje handlet julen en gang om medfølelse og samhold, men slik er det ikke lenger. Tiden da julen samlet familien i en hedensk eller religiøs ramme er for lengst forbi. I dag fungerer den først og fremst som en flukt fra virkelighetens arbeidspress, en kollektiv eskapisme. Før vi i det hele tatt får ro, må vi gjennom et kjøpepress uten sidestykke.

Evar Kristoffer Olaussen og Daniel Homme
Historie

Kolo­nia­lisme: en presi­sering

I gårsdagens Klassekampen har Michael Brenna en kommentar til min artikkel om dansk-norsk kolonialisme i «Kringla Heimsins» dagen før. Mitt anliggende var ikke å gå inn i diskusjonen om Norges statsrettslige stilling under det danske eneveldet (1660-1814), men å dokumentere at det i denne perioden fant sted både slavehandel og plantasjekolonier som satte tydelig avtrykk i det norske samfunnet. (For et norsk samfunn eksisterte vel? ) Det var derfor uheldig at redaksjonen valgte et forsideoppslag og en ingress som stiller spørsmålet om Norge var en kolonimakt og løfta fram at «vi» tjente gode penger. Det finnes ikke noe «vi» i artikkelen, der jeg løfter fram plantasjeeiere, skipsredere, guvernører og aksjonærer. For norsk økonomi som helhet spilte det en viktig rolle at store sjøfartsbyer vokste fram og at Norge ved den danske avståelsen i 1814 hadde en betydelig handelsflåte. Det handler ikke om «nasjonalromantikk», men om materiell virkelighet. Norge var ikke en sjølstendig kolonimakt, noe Brenna gir inntrykk av jeg har skrevet, men tilknytninga til Danmark-Norges kolonialisme og slavehandel ga betydelig fordeler og en norsk økonomi flere bein å stå på.

Tore Linné Eriksen