DebattKunst

En levende Mor i fjordbyen

RUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist HolmenRUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist Holmen

Det fine med offentlige statuer er nettopp at de er offentlige. Dermed er og bør de være gjenstand for offentlig meningsutveksling. At en så synlig og markant skulptur som Tracy Emins «The Mother» genererer en smule debatt er ikke bare naturlig, for ikke å si forutsigbart, men bra. Alle som ser den, har jo en oppfatning av den. Hvordan denne og andre kunstverk i det offentlige rom virker inn på folk og hva den gjør med byrommet, det urbane landskapet og forholdet vårt til omgivelsene og hverandre, er et spørsmål som selvsagt ikke bare kan besvares av folk med kunstfaglig kompetanse; like interessant kan det være å høre oppfatningen til gjengse osloboere, tilreisende fra andre deler av landet, så vel som turister.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Elsparkesykler

Risikoen har gått ned

Skadestatistikken knyttet til elsparkesykler har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. Men de absolutte tallene som deles i mediene forteller ikke hele historien. Antall registrerte skader på elsparkesykkel i Oslo har økt – fra rundt 555 i 2023 til over 1.300 i 2025. Det høres dramatisk ut. Men Oslo kommune har også doblet tillatt flåtestørrelse fra 8000 til 16.000 utleiesparkesykler våren 2025. Dobbelt så mange sparkesykler, dobbelt så mange turer. Samtidig kjører langt flere rundt på private elsparkesykler. Spørsmålet er ikke om det totale antallet hendelser har økt, men om risikoen per tur har endret seg.

Forsvar

Byrjinga

Med henvisning til Christian Tybring-Gjeddes artikkel (15. juni) gjentar Arild Rønsen spørsmålet: Hvordan stiller vi oss til å sende våre ungdommer i krigen? Et av de bedre svarene på det spørsmålet står å lese i Solveigs salt i Klassekampen 19. mars 2022). I beste Bertolt Brecht-stil skriver hun: «… alle krigar er best i byrjinga, mens uniformene er reine og kroppane heile. Det bruker dabba av etter kvart, når armar og bein er skotne av og sigeren er like fjern.» Så hvorfor må verden gjennom dette gang på gang? Her kunne man tenkt økonomi, men det har nødvendigvis også en psykologisk forutsetning, og den kommer i neste setning. Der skriver hun: «Men det kjem seg igjen etterpå, når historiene blir fortalde.

Kristendom

En Bibel for klima­krisen?

Jeg ble berørt og beriket av «Sosialistenes guide til Bibelen» av Rødt-politikerne Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug. Boka åpner opp for Jesus som de fattiges frigjører og frelser på en ny og frisk måte. Men jeg finner lite om Jesus som skaper, forsoner og frigjører av hele sitt skaperverk, den Jesus som gråter over oss og med oss fordi vi «koker kloden», og dermed øker lidelsene for fattig og rik, og for naturen. Sammenhengen mellom rikdom, fattigdom og klimaendringer er omtrent slik: De én prosent rikeste i verden slipper ut 75 ganger mer karbon enn de fattigste 50 prosent. Paulus skriver at «de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og ødeleggelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt.» (1 Tim 6:8-10). Fossilindustriens ledere har kjent til sammenhengen mellom CO₂ og global oppvarming i mer enn 30 år. Likevel bruker Equinor mer enn 90 prosent av sin kapital til svart energi i stedet for grønn energi. Fossilindustrien har gjort oss avhengige av en energiform som ødelegger Guds skaperverk, forsterker ulikhet og nød.