DebattKunst

En levende Mor i fjordbyen

RUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist HolmenRUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist Holmen

Det fine med offentlige statuer er nettopp at de er offentlige. Dermed er og bør de være gjenstand for offentlig meningsutveksling. At en så synlig og markant skulptur som Tracy Emins «The Mother» genererer en smule debatt er ikke bare naturlig, for ikke å si forutsigbart, men bra. Alle som ser den, har jo en oppfatning av den. Hvordan denne og andre kunstverk i det offentlige rom virker inn på folk og hva den gjør med byrommet, det urbane landskapet og forholdet vårt til omgivelsene og hverandre, er et spørsmål som selvsagt ikke bare kan besvares av folk med kunstfaglig kompetanse; like interessant kan det være å høre oppfatningen til gjengse osloboere, tilreisende fra andre deler av landet, så vel som turister.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Litteratur

Å tre en mal over litte­ra­turen

I Klassekampen 22. desember svarer Joanna Rzadkowska på mitt innlegg der jeg kritiserer Carline Tromps anmeldelse av min nyeste roman, «Noe vidunderlig vil skje», som kom på Pelikanen Forlag i høst. Jeg forstår Rzadkowskas behov for å forsvare science fiction-sjangeren, en sjanger med mange gode bidrag som altfor lenge har vært uglesett, men hele mitt poeng er at jeg ikke har hentet grep fra denne sjangeren og jeg synes det er ganske tydelig. Enden av verden er ikke forbeholdt science fiction-sjangeren, men er en del av den grunnleggende menneskelige forestillingsverden, siden tidenes morgen. Den inngangen kan for eksempel forklare min bruk av klisjeer, et grep jeg jobber aktivt med i boka. De samme innvendingene gjelder om man setter boken opp mot den satiriske realismen. Boken min gjør ingen forsøk på å være morsom, fortellerposisjonen innehar ingen satirisk distanse, og objektene i teksten er ikke der for å skape et virkelighetsnært bilde av verden. De har en annen funksjon. Jeg synes det er underlig å tvinge sjangerkrav over en bok som jobber med helt andre grep. Jeg jobber selv som skrivelærer og gir lesninger på skjønnlitterære tekster hele tiden.

Innvandring

Misten­ke­lig­gjø­rende innvand­rings­debatt

Emilie Kaland Lindseth avlegger meg en visitt i Klassekampen 19. desember, hvor hun harselerer med og mistenkeliggjør min snuoperasjon i innvandringspolitikken. Jeg er visstnok skyldig i enten politisk latskap eller en bevisst strategi for å tekkes velgere fra Frp når jeg argumenterer mot en liberal innvandringspolitikk. La meg derfor prøve å oppklare. For det første mener jeg at dagens asylsystem er feilslått. Vi hjelper få, ikke de mest sårbare og overlater regien til kyniske menneskesmuglere. Samtidig bruker Europa rundt ti ganger så mye på i underkant av én million asylsøkere, som på verdens 123 millioner flyktninger. For det andre mener jeg at høy innvandring over tid skaper store integreringsutfordringer og kan svekke samfunnsmodellens legitimitet. Dessuten vil det få store konsekvenser for jenter og skeive i innvandrermiljøer.

Plan for norge

Hører det samiske til i Norges «vi»?

Når et land skriver om seg selv, skriver det også hvem som får sitte ved bålet. Jeg åpner Regjeringen Støres plan for Norge 2025–2029 som lover fellesskap, og jeg leter etter de navnene som bærer nord: samer, samisk språk, samiske barn, samiske næringer. De er unevnelige der? Og fravær er ikke alltid stillhet; fravær kan være en plass som allerede er tildelt. I skolegården skjer dette uten rop. Leken går sin gang. Regler blir til. Noen blir kaptein, noen blir med, noen blir borte. Og ved gjerdet står barnet som ikke ble invitert.