DebattKunst

En levende Mor i fjordbyen

RUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist HolmenRUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist Holmen

Det fine med offentlige statuer er nettopp at de er offentlige. Dermed er og bør de være gjenstand for offentlig meningsutveksling. At en så synlig og markant skulptur som Tracy Emins «The Mother» genererer en smule debatt er ikke bare naturlig, for ikke å si forutsigbart, men bra. Alle som ser den, har jo en oppfatning av den. Hvordan denne og andre kunstverk i det offentlige rom virker inn på folk og hva den gjør med byrommet, det urbane landskapet og forholdet vårt til omgivelsene og hverandre, er et spørsmål som selvsagt ikke bare kan besvares av folk med kunstfaglig kompetanse; like interessant kan det være å høre oppfatningen til gjengse osloboere, tilreisende fra andre deler av landet, så vel som turister.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Debatt

Elektrifisering av melkøya

Hvor ble det av frihets­kampen, Venstre?

I 2019 stod jeg sammen med mine partikollegaer i Venstre på fakkeldemonstrasjon for Repparfjord. Vi kjempet for naturen og for samiske menneskerettigheter. Akkurat som vi gjør nå, i kampen mot elektrifiseringen av Melkøya. Det var Venstre som lærte meg om den grønne kolonialismen i Sápmi. Denne uka ble partiet selv en bidragsyter til det samme, ved å forhindre stans av elektrifiseringa av Melkøya. Da jeg var aktiv i Venstre og i deres ungdomsparti, var frihetskamp min kjernesak, kamp for menneskene som fikk sine rettigheter overkjørt av staten. Nå er ikke partiet lenger et frihetsparti. I et Facebook-innlegg forklarer partileder Guri Melby Venstres votering og legger vekt på næringspolitisk troverdighet.

Usa

Feil­les­ning?

Kristin Asdal forsøker å avfeie min kritikk av hennes artikkel 12. april med at jeg bedriver feillesning. Mon det? Et hovedpoeng for meg er at man må forsøke å forstå målet for Trumps tiltak mot universitetene, nemlig å reversere de destruktive følgene av DEI-ideologien som er blitt implementert av fanatiske aktivister. Dette interesserer ikke Asdal. Men det er på ingen måte irrelevant, som hun hevder, siden hun selv har trukket inn Robert Merton som støttespiller. Jeg er redd det er Asdal som har gjort seg skyldig i feillesning – av Merton.

Ideologi

Slipp gutta fri, men bare på den rette vei

Jonas Bals skriver 3. mai: «Vi trenger å utvikle våre egne svar og vårt eget språk i møte med en Elon Musk som erklærer at empati er Vestens største svakhet, eller en Andrew Tate og en Jordan B. Peterson som innbiller gutter at det å være mann er om å dominere og kontrollere.» En slik reduksjon av hva disse skikkelser prøver å fremme, og å fullstendig ignorere deres forsøk på å artikulere «maskuline krefter», er ganske misvisende. Folk ser ikke til Tate og Peterson for ideologi, men for å styrke sitt autentiske selv i en utfordrende verden. Især gjelder dette Peterson. Enten han bruker hummer eller sjimpanse som eksempel, så er poenget å bygge kompetanse og gå imot kortsiktige løsninger.