En levende Mor i fjordbyen

Helsehjelp for de rike, stigma for de fattige

I Klassekampen 25. september berører Liv Bjørnhaug Johansen et av vår tids mest akutte folkehelseproblemer: det massive stigmaet som rammer mennesker med fedme. Johansen har helt rett i at vektstigma har en enorm skadegrad, og hun reiser en livsviktig debatt om hvordan vi krymper rommet for det kroppslige mangfoldet. Hun treffer også spikeren på hodet når hun kritiserer den urovekkende systemsvikten i at legemiddelindustrien leverer til to helt ulike markeder på samme preparat: alvorlig medisinsk behandling og kosmetisk vektreduksjon. Der Johansen retter skytset mot markedskreftene, vil jeg ta det et skritt videre: Det er nettopp fordi legemiddelindustrien og det offentlige helsevesenet navigerer etter helt ulike kompass, at staten snarest må ta kontrollen tilbake. Vi kan ikke forvente at en kommersiell aktør skal bære ansvaret for den statlige folkehelsen; industriens mandat er innovasjon og marked, mens statens mandat er rettferdig fordeling og universell helsehjelp. Det virkelige problemet i dagens Helse-Norge er den politiske handlingslammelsen som tillater at dette skjer. Ved å nekte å finansiere behandlingen i den offentlige helsetjenesten, tvinger politikerne kronisk syke mennesker ut på det samme uregulerte, kommersielle markedet som livsstilskonsumentene.