DebattKunst

En levende Mor i fjordbyen

RUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist HolmenRUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist Holmen

Det fine med offentlige statuer er nettopp at de er offentlige. Dermed er og bør de være gjenstand for offentlig meningsutveksling. At en så synlig og markant skulptur som Tracy Emins «The Mother» genererer en smule debatt er ikke bare naturlig, for ikke å si forutsigbart, men bra. Alle som ser den, har jo en oppfatning av den. Hvordan denne og andre kunstverk i det offentlige rom virker inn på folk og hva den gjør med byrommet, det urbane landskapet og forholdet vårt til omgivelsene og hverandre, er et spørsmål som selvsagt ikke bare kan besvares av folk med kunstfaglig kompetanse; like interessant kan det være å høre oppfatningen til gjengse osloboere, tilreisende fra andre deler av landet, så vel som turister.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Litteratur

Snudd bevisbyrde

Takk til Klassekampen som følger opp saken rundt nullinger av skjønnlitterære bøker. Jeg har sittet i lyrikkutvalget i to perioder (ferdig i 2023), og leste kommentarene fra redaktørene John Erik Riley, Kari Marstein og Nora Campbell med interesse. For å avverge mulige misforståelser skal jeg først nevne at jeg ikke har lest noen av de nullede bøkene, jeg har følgelig ingen formening om det eventuelt stridbare i utvalgenes vurdering av de aktuelle verkenes litterære kvalitet. De fleste er prinsipielt enige med redaktørene i at siden vurdering av kvalitet innebærer en viss bruk av skjønn, vil vurderinger nødvendigvis variere. Er det det grunnleggende problemet med nulling? Jeg tillater meg å tvile. Det er ikke nødvendigvis skjønnet som endrer seg så mye fra år til år, men at forlagenes arbeid med manus gjør det. Med økonomisk press om gevinst i bokbransjen risikerer vi at arbeidsinnsatsen som legges ned i hver enkelt bokutgivelse lider. Mange litteraturkritikere har påpekt dette.

Formuesskatt

Enkefru Olsen

I Aftenposten skrev YS-leder Hans-Erik Skjæggerud nylig at de ti rikeste i Norge har en samlet formue på 624 milliarder kroner, mens halvparten av befolkningen til sammen har 593 milliarder kroner. Konklusjonen er at forskjellene er blitt enorme. Hvis dette var en reell sammenligning, ville det vært oppsiktsvekkende. Men la oss se nærmere på regnestykket. Tallene for de rikeste ligger svært nær de formuesanslagene vi kjenner fra Kapitals liste over Norges rikeste, som bygger på anslag over reelle markedsverdier. På disse listene finner vi blant andre John Fredriksen, Torstein Hagen, Ole Andreas Halvorsen og Kjell Inge Røkke. Felles for dem er at de ikke lenger er skattemessig bosatt i Norge.

Fotball-vm

«Hyggelig at det skrives litt»

I forbindelse med det pågående fotball-VM fant jeg fram Per Bredesens selvbiografi «Fotballen er rund». For den uinnvidde: Bredesen var fotballproff i Italia på 50-tallet og spilte blant annet for Milan. Han regnes som en av Norges beste fotballspillere gjennom tidene. I 1958 spilte han semifinale i Europacupen mot Manchester United på Old Trafford. I boka beskriver han oppstyret med 80.000 på tribunen og en voldsom interesse fra britiske og italienske medier. «Til og med en norsk journalist hadde funnet veien til det kjempestore Old Trafford.