DebattKunst

En levende Mor i fjordbyen

RUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist HolmenRUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist Holmen

Det fine med offentlige statuer er nettopp at de er offentlige. Dermed er og bør de være gjenstand for offentlig meningsutveksling. At en så synlig og markant skulptur som Tracy Emins «The Mother» genererer en smule debatt er ikke bare naturlig, for ikke å si forutsigbart, men bra. Alle som ser den, har jo en oppfatning av den. Hvordan denne og andre kunstverk i det offentlige rom virker inn på folk og hva den gjør med byrommet, det urbane landskapet og forholdet vårt til omgivelsene og hverandre, er et spørsmål som selvsagt ikke bare kan besvares av folk med kunstfaglig kompetanse; like interessant kan det være å høre oppfatningen til gjengse osloboere, tilreisende fra andre deler av landet, så vel som turister.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Terrorangrep

Hvordan gjenkjenne antise­mit­tisme – og hvordan ta problemet på alvor

Kjønn

Om å puste med magen

Karoline Skarstein skriver i Klassekampen at transpersoner har like mye rett til å bli ivaretatt og respektert i møte med offentlige tjenester som alle andre. Som lærer er jeg hjertens enig. Min profesjon er spesialtrenet til å «se» alle elever med de egenskaper, utfordringer og behov den enkelte måtte ha – hele tiden. Det gjelder også de målgruppene med kjønnsutfordringer som Bufdir bekymrer seg for og vil følge opp med en egen veileder. Direktoratets anbefalinger er egentlig overflødige og ganske nedlatende. Sikkert godt ment, men de kan lett leses som en undervurdering av en hel yrkesgruppe. Det kan også ligge i forslaget en oppfatning av at barn med kjønnsinkongruens trenger å bli sett og tilgodesett mer enn andre elever.

Skole

Metode­frihet handler om valg, ikke skjerm

I Klassekampen 12. desember tegner Bendik Wold et levende bilde av lærerens metodefrihet slik den kan se ut når profesjonelt skjønn faktisk får rom. Nettopp derfor er det problematisk når han i samme innlegg hevder at Utdanningsforbundet forsvarer «å dytte enda mer skjerm på seks- og sjuåringer», og knytter dette direkte til begrepet metodefrihet. Dette er så grovt at det nærmer seg det usaklige. Når Wold spør om metodefrihet i dag i praksis handler om mer skjerm for de yngste, er svaret nei. Utdanningsforbundet mener tvert imot at det er klokt å være varsomme med digitale verktøy i begynneropplæringen. Det avgjørende er likevel ikke om slike verktøy brukes, men hvorfor, hvordan og i hvilke situasjoner.