DebattKunst

En levende Mor i fjordbyen

Steingrímur Njálsson, lærer og osloenser
RUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist HolmenRUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist Holmen

Det fine med offentlige statuer er nettopp at de er offentlige. Dermed er og bør de være gjenstand for offentlig meningsutveksling. At en så synlig og markant skulptur som Tracy Emins «The Mother» genererer en smule debatt er ikke bare naturlig, for ikke å si forutsigbart, men bra. Alle som ser den, har jo en oppfatning av den. Hvordan denne og andre kunstverk i det offentlige rom virker inn på folk og hva den gjør med byrommet, det urbane landskapet og forholdet vårt til omgivelsene og hverandre, er et spørsmål som selvsagt ikke bare kan besvares av folk med kunstfaglig kompetanse; like interessant kan det være å høre oppfatningen til gjengse osloboere, tilreisende fra andre deler av landet, så vel som turister.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Nationaltheatret

Svar til tillits­valgte ved Natio­nal­theatret

Fjorten tillitsvalgte ved Nationaltheatret skriver i et leserinnlegg i Klassekampen den 19. februar at vårt forslag «Ny framtid for Nationaltheatret» ikke snakker for de ansatte. Samtidig som de avviser forslaget, blant annet fordi det er mangelfullt, er de også bekymret for at det også kan sette hele den pågående prosessen i fare. Det er mange misforståelser og forvirring rundt Nationaltheatrets videre skjebne, både om hva vårt forslag innebærer og hva Regjeringens minimumsforslag innebærer. Vårt forslag vil verken sette noen prosess i fare eller forsinke framdriften. Vi har vist konkrete løsninger for behovene de tillitsvalgte peker på som viktige. Vårt forslag er ikke kun en klassisk fasadeendring, det er først og fremst en fremtidsrettet innvendig oppgradering, for å sikre kunstnerisk vitalitet på et mangfold av scener i samme hus, med bedre arbeidsforhold, lagre og verksteder, til både ansattes og publikums fordel. Det er viktig for oss å påpeke at det vi i «Ny framtid» ber om er at vårt forslag vurderes og kvalitetssikres seriøst på linje med de andre alternativene.

Ellen Horn Eilif Holte Erik Rudeng Erik Collett Peter Butenschøn LPO Arkitekter, ved Lars Haukeland og 1 andre
Epstein-dokumentene

Hvor ble det av integri­teten?

Epstein-avsløringene har avdekket grov integritetssvikt hos norske toppolitikere, organisasjonsledere og et medlem av kongehuset. Mange har skrevet innsiktsfullt og forsøkt å besvare det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? De fleste går da rett på institusjonene og systemene, uten å dvele ved at dette ikke ville skjedd hvis enkeltpersonene som nå er avslørt hadde utvist tilstrekkelig høy personlig integritet i utgangspunktet. Institusjonell integritet handler om normer, lover, regler og kontrollmekanismer som sikrer at organisasjoner og virksomheter er pålitelige og troverdige. Personlig integritet er noe annet, men like viktig: Det handler om den enkeltes evne til å handle i samsvar med det som er sant og rett. Også når det ikke finnes klare regler å støtte seg på. En offentlig person kan følge alle formelle krav og likevel svikte sin personlige integritet dersom prestisje, karriere eller økonomiske hensyn styrer dømmekraften. Systemer kan regulere adferd og bidra med etiske retningslinjer, men de kan ikke erstatte personlig dømmekraft. Sterke institusjoner kan både forebygge og begrense skadevirkningene når personlig integritet svikter.

Trygve G. Nordby
Mikrobiologi

Litt om trans­po­sonar

At vitskapsfolk skriv om vitskap i avisa er i utgangspunktet eit ubetinga gode, og ein skal vere varsam med å vere for pedantisk eller å krevje full fagleg presisjon i slike tekster. Når folk skriv ting som det ikkje er nokon konkret grunn til å tru som om det var etablerte sanningar, gir imidlertid det høve til litt ytterlegare fagformidling. Dag O. Hessen skriv 24. februar om mikrobiologi, virus og deira evolusjon. I avslutninga har han setningen «[Virus] har tatt bolig i vårt arvestoff, og det meste av vårt DNA er fylt opp av proteinlignende fragmenter, transposoner».

Øystein Monsen