DebattKunst

En levende Mor i fjordbyen

RUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist HolmenRUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist Holmen

Det fine med offentlige statuer er nettopp at de er offentlige. Dermed er og bør de være gjenstand for offentlig meningsutveksling. At en så synlig og markant skulptur som Tracy Emins «The Mother» genererer en smule debatt er ikke bare naturlig, for ikke å si forutsigbart, men bra. Alle som ser den, har jo en oppfatning av den. Hvordan denne og andre kunstverk i det offentlige rom virker inn på folk og hva den gjør med byrommet, det urbane landskapet og forholdet vårt til omgivelsene og hverandre, er et spørsmål som selvsagt ikke bare kan besvares av folk med kunstfaglig kompetanse; like interessant kan det være å høre oppfatningen til gjengse osloboere, tilreisende fra andre deler av landet, så vel som turister.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Fotball-vm

Vann fotballen. Tapte for Fifa-kulturen

Det er ikkje første gong idretten opplever dette! Skeiseentusiastar litt til årskomne, har opplevd det på mange vis, med påfallande vatning og slipemaskiner på isen i utide. I eit OL måtte Fred Anton Maier gå ytst i banen i alle svingar heile 10.000-meteren for å finna litt glid til skeisene på grunn av sandpapirisen slipemaskina hadde etterlate seg inst i banen. I langrenn kunne ein sjå det på lang avstand, at noko var utanom «det normale». Frå løparar og nasjonar så mange at ein helst ikkje vil minnast det. Mange heltar har bleikna bort for sanninga når ho kom for ein dag. Og vitskapen har vore ein hjelpar til så mangt utan etiske skruplar for «raskare, høgare, lengre», som alltid har vore det offisielle ideal i idretten. Både i dei indre kroppslege vilkåra og i dei ytre vilkåra for idretten. Og så kom pengane inn som dominerande motiv på alle plan i idrettar som kunne gjerast populære i den nye mediestyrte verda. Då måtte rettferdsideala vika for det salbare.

Antisemittisme

Hvor er bevisene, Solstad?

Når avisa velger tittelen «Antisemittisme, når jødene ikke føler seg hjemme på venstresiden» (13. juli), er budskapet vanskelig å misforstå: Venstresida er blitt antisemittisk. Innlegget retter seg særlig mot den franske venstresiden og mer presist mot presidentkandidaten Jean-Luc Mélenchon og bevegelsen La France Insoumise (LFI). Tom Solstad hevder at mange jøder i Frankrike er så provosert av Mélenchons og LFIs retorikk at de ved presidentvalget våren 2027 heller vil stemme på ytterste høyre og fremmedfiendtlige Marine Le Pen (Rassemblement national) enn på Mélenchon. Leseren skal dermed forstå at venstresiden, og særlig Mélenchon, er antisemittisk. Det er en alvorlig påstand. Antisemittiske ytringer er straffbare både etter norsk og fransk lov.

Skattekommisjonen

Hva er det med denne prosenten?

Skattekommisjonens grunnlag for forlik 24. juni innebærer blant annet forslag om fradrag i inntektsskatt – samme prosent til alle, det vil si at de med høyere inntekt får mest – igjen. Dette minner ikke mye om utjevningspolitikk! Hva er det med denne prosenten? Hvorfor ikke gi skattefradrag i kroner og øre omvendt proporsjonalt med inntekten – la de som har minst, få mest? Det er da pengene vi lever av – ikke prosenter!.