DebattKunst

En levende Mor i fjordbyen

Steingrímur Njálsson, lærer og osloenser
RUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist HolmenRUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist Holmen

Det fine med offentlige statuer er nettopp at de er offentlige. Dermed er og bør de være gjenstand for offentlig meningsutveksling. At en så synlig og markant skulptur som Tracy Emins «The Mother» genererer en smule debatt er ikke bare naturlig, for ikke å si forutsigbart, men bra. Alle som ser den, har jo en oppfatning av den. Hvordan denne og andre kunstverk i det offentlige rom virker inn på folk og hva den gjør med byrommet, det urbane landskapet og forholdet vårt til omgivelsene og hverandre, er et spørsmål som selvsagt ikke bare kan besvares av folk med kunstfaglig kompetanse; like interessant kan det være å høre oppfatningen til gjengse osloboere, tilreisende fra andre deler av landet, så vel som turister.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Medier

Vil jeg vite dette?

Kjære Klassekampen! Vil jeg, eller må jeg vite hva Cecilie Hellestveit har på veggen i stua si? Nei, jeg tror ikke det (selv om jeg kjenner godt etter og dobbeltsjekker med mitt indre sjelsliv). Hvorfor tror Klassekampen likevel at det er nødvendig å informere meg om dette? Har det vært et rop fra andre lesere om at dette er «nyheter» som må prioriteres? Tror ikke avisa at jeg kan kjøpe meg et eller annet sladreblad dersom jeg manglet kunnskap om kjendisene sin levemåte og øvrige gjøren og laden. Så jeg bare spør: Har Klassekampen tenkt å fortsette å informere meg på sin (ofte påståtte) begrensede spalteplass om denne typen «nyheter».

Kjell M Brygfjeld
Sudan

Sivil­sam­funnet kan ikke gjøre jobben alene

I 2019 fulgte verden med da sudanere styrtet et 30 år gammelt diktatur i det som ble kjent som desember-revolusjonen, med masseprotester og streiker. Dagens krig har reversert mye av det som ble vunnet, men årene med motstand og organisering har gjort at sivilsamfunnet fortsatt er viktigste bærer av håpet om fred. Samtidig tiltar kritikken mot det internasjonale samfunns manglende evne og vilje til å presse partene til forhandlingsbordet. Meklingsarbeidet har vært topptungt, dårlig forankret og preget av konkurrerende initiativ. Det beste vi kan håpe på nå, er derfor en midlertidig våpenhvile. Krigen i Sudan har mange lag: Det er en lokal, nasjonal og regional konflikt. Derfor trengs det også mange lag av fredsbygging. Mangfoldet i sivil og politisk organisering har skapt et bredt spekter av aktører som på ulikt vis bidrar til å holde samfunnet sammen og bygge fred.

Raymond Johansen
Resirkulering

Jeg vil bli pantemann

I en skuff har jeg flere gamle halv-ødelagte PC-er, mobiler med knust skjerm, ladere og ørepropper fra en svunnen tid. Jeg er ikke den eneste. Elektronisk avfall er en av de raskest voksende avfallstypene i Europa. Det inneholder ikke-fornybare materialer, som rett og slett går tapt om det ikke resirkuleres. Det er ikke fordi man ikke bryr seg. Det er fordi man må bruke tid, krefter og reise i en travel hverdag, og det eneste man får igjen er en litt lettere samvittighet. I tillegg til forbrukerelektronikk, inneholder også kjøleskap og frysere ekstremt potente miljøgifter, og resirkuleringen av disse skjer saktere i Norge enn i mange andre land. Om vi kunne ha løst problemer kun med dårlig samvittighet, hadde vi løst klimakrisen for lenge siden. Men det er ikke nok. Samfunnet må være laget slik at det faktisk lønner seg å ta grønne valg. Nordmenn er verdensmestere på panting av flasker.

Peder Reitbakken,