DebattKunst

En levende Mor i fjordbyen

RUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist HolmenRUGLETE OG LUTENDE: Men Tracey Emins «Moren» kan omfavne alle som åpner seg mot henne, skriver forfatteren. FOTO: OSLO KOMMUNE Jorgen Rist Holmen

Det fine med offentlige statuer er nettopp at de er offentlige. Dermed er og bør de være gjenstand for offentlig meningsutveksling. At en så synlig og markant skulptur som Tracy Emins «The Mother» genererer en smule debatt er ikke bare naturlig, for ikke å si forutsigbart, men bra. Alle som ser den, har jo en oppfatning av den. Hvordan denne og andre kunstverk i det offentlige rom virker inn på folk og hva den gjør med byrommet, det urbane landskapet og forholdet vårt til omgivelsene og hverandre, er et spørsmål som selvsagt ikke bare kan besvares av folk med kunstfaglig kompetanse; like interessant kan det være å høre oppfatningen til gjengse osloboere, tilreisende fra andre deler av landet, så vel som turister.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Rød ungdom

En skuffende sak

«Kjent programleder omtaler terrorisme som familieaktivitet!». Dette var ikke på forsida av Klassekampen på onsdag. Ikke fordi det ikke er sant, men fordi det var en del av satireprogrammet «Nytt på Nytt». Det Klassekampen imidlertid valgte å ha som forsidesak, i en tid hvor verden bokstavelig talt brenner, var at et sentralstyremedlem i Rødt ikke klarer å skille mellom politiske standpunkter og politiske satire. Jeg er usikker på hvem jeg er mest skuffa over, Espe eller Klassekampen. Man skulle trodd at det var nok viktige saker å ta tak i der ute. Joachim Espe insisterer på at sakens kjerne er at Rød Ungdom «gjentatte ganger ikke klarer å ta tydelig avstand fra politisk vold». Dette hevder han til tross for at Rød Ungdoms leder, og flere sentralstyremedlemmer har vært krystallklare gjentatte ganger.

Offentlighet

Folke­dom­stolen krever ikke bevis

I det klassiske Aten samlet borgerne seg på torget for å avgjøre om en av deres egne truet fellesskapets beste. De risset et navn inn på en potteskår – en «ostrakon» – og dersom mange nok risset samme navn, ble personen sendt i eksil. Slik ostrakisme krevde ingen dom i en rettssak. Den bygde på en felles vurdering av personens karakter, gjort i full offentlighet og håndhevet gjennom utstøtelse og skam. I dag ser vi digital fordømmelse med de samme trekkene. Noen sier eller gjør noe moralsk tvilsomt. En digital mobb samler seg, tusenvis knytter et navn til en anklage, og resultatet er moralsk dom og sosial utstøting. Natt til lørdag 31.

Statens kunstnarstipend

Kunst­nar­stipend øydelegg for kunstnarar

Eg er marglei hemmelighold og trynefaktor. Hadde eg fått eit kunstnarstipend kvart tiande år, hadde eg vore happy. Men er ikkje happy. Eg er kokforbanna. For eg er ein av dei som aldri får stipend. I desse dagar får vi vita kven som får 350.000 gratis kroner frå Staten. I eit, to, eller ti år.