Denne våren konfirmerte dattera mi seg. Borgerlig, i Oslo rådhus, kledd i ny bunad. Lokalet og koret sørget for å skape en høytidelig stemning, som toppet seg da alle konfirmantene skulle ropes opp og motta blomst og kursbevis. Jeg var trolig mer spent enn mange andre foreldre, siden dattera har mitt lange og vanskelige etternavn som sitt mellomnavn, i tillegg til det norske etternavnet hennes. Jeg er selv for lengst blitt vant til at navnet mitt både skrives og sies feil, eller at forsøket på å uttale det rett og slett havarerer. Og på denne dagen var jeg ekstra nervøs, nesten redd, på vegne av min 14-åring.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
