Gospel

Tradisjonen tro

Amazing groove: Den overjordiske afroamerikanske undergrunnsmusikken stiger til overflaten.

DEDICATED MEN OF ZION: Med Antwan Daniels, Marcus Sugg, Amp Daniels og Dexter Weaver. FOTO: BILL REYNOLDS Tim HursleyDEDICATED MEN OF ZION: Med Antwan Daniels, Marcus Sugg, Amp Daniels og Dexter Weaver. FOTO: BILL REYNOLDS Tim Hursley

«Det er soulmusikk uten sex», sa Bruce Watson til NPR om den dype og sjelfulle gospelmusikken han utgir på sitt relativt nystartede plateselskap Bible & Tire – en ny, men tradisjonstro deep soul gospel. Gospelbudskapet er kanskje annerledes enn soulbudskapet, men spiriten er den samme. Bortsett fra at Watson, en nøkkelfigur i amerikansk sørstatsmusikk, ikke hører den samme spiriten i moderne gospel: «Derfor startet jeg et plateselskap med sjelen og sounden fra en annen tid.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.