I det som har blitt kalt etterkrigsmodernismen, fra rundt 1945-65, ble det komponert mye spennende musikk. Det var en nybrottstid. Blanke noteark skulle fylles med aldri før hørte klanger. Dermed måtte komponistene ta i bruk nye spillteknikker og nye noteringsmåter. Derfor er det gjerne forklaringer i partiturene fra komponistens side, fordi de innførte tegn for måter å spille på som ikke var allment kjent for musikerne. Det var ikke nok bare å «kunne noter». Notasjonen til Penderecki har blitt sammenliknet med stenografi, eller som jeg ville sagt: nonfigurativ kunst. Når du ser på partiturene, er de vakrere enn musikken.