Facebo­ok­bru­kere, foren eder

Suksess­formel for fred

«Det er en vitalitet i nasjonalstatene». Det sier professor Øystein Rian i et intervju med Klassekampens Bjørgulv Braanen 16. mai, hvor han trekker frem at «nasjonalstatene på mange måter har vært det beste med Europa». Vel, som ramme for det liberale demokratiets representative institusjoner og rettsstatlige reguleringer, som i vår tid har gitt seg uttrykk i velutviklede velferdsstater med høy grad av politisk tillit er dette utvilsomt riktig. Men samtidig må vi ikke glemme at noen av de verste kriger og konflikter i Europas historie har stått mellom de europeiske nasjonalstatene, som først ser ut til å ha sluttet fred med hverandre etter at Det europeiske kull- og stålfellesskapet ble dannet i 1951. I 1957 ble dette samarbeidet mellom seks europeiske land, som opprinnelig skulle bringe krigsindustrien i Tyskland og Frankrike under felles kontroll, utvidet til å inkludere energi (Euratom) og økonomi (EEC) i De europeiske fellesskap (EF), og med Maastricht-traktaten, som inkluderte tolv land i 1992, ble det til en politisk union (EU). Denne transformasjonen fra et økonomisk fellesskap til en politisk union, fikk Rian til å gå fra å være tilhenger av EF ved folkeavstemningen i 1972 til å bli motstander ved folkeavstemningen i 1994 – «det ble for mye å svelge unna», som han sier. I dag består EU av 27 medlemsland, som er langt mer forskjellige enn de seks landene dette fellesskapet omfattet på 1950-tallet, og på en rekke områder har alle disse landene frivillig avgitt en stor grad av sin nasjonalstatlige suverenitet for å fremme fred og samarbeid seg imellom. Dette må vel også kunne sies å være de europeiske nasjonalstatene på sitt beste, og en god grunn til å stemme ja til et norsk EU-medlemskap når dette spørsmålet forhåpentligvis snart kommer på den politiske dagsorden igjen. EUs slagord er «Forent i forskjellighet». Det å overføre makt fra nasjonalstatlige til overstatlige institusjoner som Europaparlamentet, EU-kommisjonen og EU-domstolen betyr ikke slutten på nasjonalstaten, men snarere dens redning innenfor et forpliktende samarbeid for fred, frihet og fremgang i Europa.