Med Russlands angrep på Ukraina blir vi minnet på at kvinner og barn rammes hardt i krig. Delvis fordi kvinner er fysisk svakere og fattigere enn menn, men også fordi kvinner er gjenstand for utnytting i seksuell og reproduktivt øyemed.
Allerede abonnent? Logg inn
Miljøminister Andreas Bjelland Eriksen går i Dagsnytt atten 1. juli inn for å innføre EUs nye emballasjeforordning i Norge, men begrunnelsen uteblir. Det er ikke så rart, for det er vanskelig å få øye på gevinstene for drikkeemballasjen. Tvert imot fører forordningen med seg to kostnader: Økt forurensing, for eksempel økte utslipp av CO₂. Og økte kostnader for næringslivet. Vanligvis er det sånn at det er grunner til at vi ønsker å forandre noe. Men Eriksen har hatt lang tid og et helt departement i ryggen for å finne en grunn til å innføre forordningen, uten å få det til.
Tore FloArne Johan Vetlesen (24. juni) og Randi Rosenquist (1. juli) tar opp uttrykkene «toget har gått» og «det lar seg ikke gjøre å få tannpastaen tilbake tuben» i utmerkede artikler om skjermbruk i skolen (Vetlesen) og Ullevål sykehus (Rosenquist). Begge munnhellene brukes av folk som er motstandere av endring, og ønsker at verden skal gå sin skjeve gang. At «toget har gått» er en sleip måte å appellere til våre individuelle følelser på når vi kommer litt for sent til stasjonen, men det brukes gjerne på samfunnsnivå der politiske vedtak er gjort og «kan ikke endres». Men tog kan faktisk stoppe dersom ingen har sabotert bremsene. Hvis man oppdager at toget kjører mot et område der det hersker en løpsk skogbrann påtent av døve og blinde helsebyråkrater, eller er på vei mot en bro som er sprengt for eksempel av en amerikansk barnekonge, kan togføreren stoppe toget og via kommunikasjon med togleder gå til den andre enden av toget og kjøre i motsatt retning. Enten til et midlertidig sidespor eller tilbake til stasjonen for å legge nye planer. Eksempelet med tannkremen er mye enklere, man tar utgangspunkt i hvordan tuben er produsert.
Ottar OrmstadKlassekampens forsidesak 26. juni («Eksilduellen») er et dobbeltintervju med de to norsk-iranske politikerne Siavash Mobasheri (Rødt) og Mahmoud Farahmand (Høyre). Intervjuet åpnet med spørsmålet om det israelske aggresjonsangrepet mot Iran var rett eller galt. Mobasheri var tydelig at dette var et brudd på folkeretten, mens Farahmand mente det var riktig selv om det var brudd på folkeretten. Fra dette utgangspunktet endrer debatten mellom de to seg til å bli en debatt om regimeskifte i Iran. Mobasheri klarer ikke å stå fast i sin antiimperialistiske diskurs, den blir forskjøvet til å erkjenne at vestlige stormaktsinteresser om regimeskifte er et legitimt moralsk dilemma. En diskurs der regimeskifte regnes som en god handling tross alt, som kan fjerne onde ikke-vestlige regimer ved at vesten med sine gode demokratiske krefter griper inn med makt.
Leila Aftahi