På søttitallet var vi en gruppe realister ved Universitetet i Tromsø som med dårlig resultat forsøkte å overbevise våre venner innen humaniora og samfunnsvitenskap om at den teknologiske utviklingen kom til å akselerere og dermed få stor innvirkning på samfunnet og dermed også deres fagområder. Snarere enn å erkjenne problemet, ble vi ofte møtt med kokettering over egen uvitenhet.