Dagboka

Krana

Martin Årseth
  • Når eg ser ut kjøkkenvindauget, ser eg over til ein kamerat som bur i ein gamal arbeidarbustad frå den gongen Solheimsviken i Bergen var eit stort verftsområde. Sidan midt på 1850-talet har arbeidarane bygd skip i Puddefjorden, det er berre nokre tiår sidan farfaren min jobba like utanfor der eg bur med å sende solide skip ut i verda. Dei få arbeidarbustadane eg ser bort på, er noko av det siste som er att av den stolte industrihistoria. Løfter eg blikket over mønet på trehusa, ser eg inn til det eg trur er ei kundeserviceavdeling i DNB. Banken har bygd eit digert kontorbygg, like attmed ligg seglbåtar, eit nytt hotell og mykje anna fjongt og fint.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Grønland

Mange trur at inuittane, eller det vi i dag kallar grønlendarar, var dei fyrste som slo seg ned på Grønland. Slik var det ikkje. Norske folk kom dit før dei. Under leiinga til jærbuen Eirik Raude nådde nordmennene Grønland i 985. Først fleire hundre år seinare kom inuittane frå Alaska, og dei var kanskje med på å drive dei norrøne busetjingane til grunne på 1400-talet. I 1721 segla den norske presten Hans Egede til Grønland for å sjå korleis det gjekk med dei gamle norske busetnadane. Dei var ingen stad å sjå, og på mystisk vis stod berre kyrkjeruinar att.

Aleksander Åsnes

Dialekt

I gamle dagar skulle (dei fine) jentene seia «jeg» og gutane «eg» i Bergen. Er det framleis slik, fekk me spørsmål om i jula. Nei, slik er det ikkje. Men kva som er typisk tale for barn og unge i Bergen i 2026, er ikkje godt å svara på. Kjetil Gillesvik, fagsjef i Initiativ Vest, skreiv nyleg eit innlegg i BT om bergensdialekta. Han peiker på eit fenomen, som eg også har undra meg over, barn og unge som er født og oppvaksen i Bergen endar likevel opp med å snakka austlandsk. Gillesvik plukkar opp tråden etter at BT-kommentator Gerd Margrete Tjeldflåt slo alarm om bergensdialekta før jul.

Anne Kari Hinna

Barbie

Da forskere fra NTNU skulle observere hvordan nye vennskap ble til i en førsteklasse, fikk de en litt ubehagelig overraskelse, skriver NRK. For da skolen kjøpte inn barbiedokker med mørkere hud og andre kroppsfasonger enn den opprinnelige, som i virkelighetens verden ville hatt en BMI innafor kriteriet for anoreksi, som et tiltak for å fremme mangfold, ble resultatet annerledes enn ventet. Mens barna til vanlig lekte på tvers av hudfarge, oppsto det i frileken med barbiedokkene et tydelig mønster der de lyse, slanke barbiene med blondt hår ble de mest populære å leke med. Dokkene med mørk hud ble kalt stygge og fikk skurkeroller i leken, mens de større barbiedokkene ville stort sett ingen leke med. At barn påvirkes av idealer og holdninger fra voksenverden og kulturen som omgir oss, er kanskje ikke så overraskende. Det er likevel interessant hvordan studien beskriver at det var introduksjonen av disse barbiedokkene som førte til at disse holdningene kom til uttrykk i leken. Funnene i en britisk studie fra 2021 tyder også på at barbiedokkene i seg selv påvirker dem som leker med dem.

Ida Søraunet Wangberg