Leder

Et annet Norge er mulig

Nå starter arbeidet med å gjøre om fotfolkets forventninger til politikk som begeistrer.

PROTEST: Bunadsgeriljaen er en av bevegelsene som har vokst i protest mot blåblå politikk. Forventningene til en ny politisk kurs er enorme. FOTO: RYAN KELLY, NTB Kelly, RyanPROTEST: Bunadsgeriljaen er en av bevegelsene som har vokst i protest mot blåblå politikk. Forventningene til en ny politisk kurs er enorme. FOTO: RYAN KELLY, NTB Kelly, Ryan

Det er ikke få folkeopprør som har sett dagens lys under Erna Solbergs åtte år lange regjeringsperiode. Bondeopprøret, bunadsgeriljaen, boligoppropet og AAP-aksjonen har samlet tusenvis til digitale og fysiske aksjoner med krav om inntektsutjevning mellom bønder og arbeidsfolk, bevaring av fødestuer, bedre kår for leietakere og økonomisk trygghet for folk på trygd. Legg til fagbevegelsen og det rike organisasjonslivet som støtter opp om et rødere og grønnere regjeringsalternativ, og du får ei brei og mangfoldig grasrot som forventer en ny kurs for Norge de neste fire årene. Nå har velgerne også sagt sitt og gitt en ny regjering et solid mandag: Ikke bare vil de ha Solberg ut av regjeringskontorene, men de vil også ha et prosjekt som ivaretar natur og miljø, utvikler ny industri og arbeidsplasser, utjevner forskjeller og sikrer og utvikler velferdsstaten.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Leder

Felles beste

De siste ti årene har det vært 50 ­prosent økning i antall barn som går på en privateid skole, melder NRK. I dag går 5 prosent av alle grunnskoleelever i Norge på en privatskole, og andelen er størst på ungdomstrinnet. På videregående skole går nå hver tiende ungdom på en privatskole. Selv om tallene ennå ikke er store, er trenden urovekkende. En sterk offentlig fellesskole er avhengig av at de aller fleste slutter opp om den. Det er også fornuftig at offentlige penger brukt på skole går til et godt undervisningstilbud og ikke til private formuer.

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.