Leder

Felles beste

Mari Skurdal

De siste ti årene har det vært 50 ­prosent økning i antall barn som går på en privateid skole, melder NRK. I dag går 5 prosent av alle grunnskoleelever i Norge på en privatskole, og andelen er størst på ungdomstrinnet. På videregående skole går nå hver tiende ungdom på en privatskole. Selv om tallene ennå ikke er store, er trenden urovekkende. En sterk offentlig fellesskole er avhengig av at de aller fleste slutter opp om den. Det er også fornuftig at offentlige penger brukt på skole går til et godt undervisningstilbud og ikke til private formuer. Arbeid for inkludering kan også bli vanskelig om det private tilbudet blir for stort. Det viser ikke minst situasjonen i Sverige, som har hatt en enorm vekst i profittdrevne privatskoler de siste tiårene. Mens privatskoler kan håndplukke de elevene de måtte ønske, sitter offentlige skoler igjen med ansvaret for resten. Slik forsterkes sosiale forskjeller i samfunnet.

«Privatskoler kan håndplukke elevene de måtte ønske.»

Mange av privatskolene i Norge er mindre montessoriskoler etablert der den offentlige lokalskolen er lagt ned. Penger og politisk vilje kan snu veksten av slike skoler. Det er likevel veksten i profittdrevne skoler som bør bekymre mest. Fellesskoleutvalget, som nylig la fram sin rapport, skriver at privatskoler har en høyere andel elever med foreldre med høyere utdanning enn offentlige skoler. Såkalte profilskoler og internasjonale grunnskoler har i tillegg foreldre med høyere inntekt enn elever i offentlige skoler. Ettersom disse skolene koster penger, er ikke dette så rart. Men vi vet at familiebakgrunn henger tett sammen med resultater, som er nettopp det slike privatskoler reklamerer med. Privatskoler har også jevnt over lavere andel elever med innvandrerbakgrunn.

Fellesskoleutvalgets leder Bjørn Haugstad har i intervjuer pekt på at økt individualisering kan svekke fellesskolen. Alle vil det beste for sitt barn, men noen ganger går hensynet til eget barn på bekostning av fellesskapet. Samfunnet har godt av at folk med ulik sosial bakgrunn og evner går på samme skole. Utfordringen framover er å styrke fellesskolen, så den er det selvsagte valget for folk flest. Veksten for profittdrevne skoler må dessuten bremses, så vi ikke får samme utvikling som i Sverige.

Leder

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Mari Skurdal

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.

Mari Skurdal

Moratorium

EU legger fram sin nye Arktis-strategi 20. oktober, og lekkasjer tyder på at Brussel vil ha et såkalt moratorium, en midlertidig stans for olje- og gassutvinning i det kommisjonen omtaler som Arktis. Beslutningen er paradoksal ettersom EU etterspør gass fra Norge som aldri før. Over 30 prosent av det totale gassforbruket i EU står Norge for, og en god del av gassen kommer fra arktiske områder. Gass fra Russland, som er vedtatt faset ut i løpet av neste år, utgjør rundt 12–15 prosent av EUs totale gass­import. Også her kommer gass fra felt langt mot nord.

Bjørgulv Braanen