Boks

Aretha fra start til slutt

Eirik Blegeberg

Aretha Franklin

Aretha

Rhino/Atlantic/Warner Music

Endelig, fra 1956 til 2015, timevis med rytmer, blues, Gud, sex, kjønnsroller og selv-RESPEKT. På den ene siden er den første omfattende karriereboksen med Aretha Franklin en velsignelse: Warner har nemlig gitt plass til Columbia- og Arista-innspillingene hun gjorde før og etter Atlantic-gullårene på seksti- og syttitallet. Og oh me oh my, selvsagt er boksen en sann fryd å lytte til, danse til, ta oppvasken til, kanskje særlig for den som allerede har inngående kjennskap til tidenes soulstemme.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.