Bistand
Bistandsraljeringens uutholdelige letthet
Jeg har nylig sett Debatten på NRK om norsk bistand, der Sløseriombudsmann Are Søberg og programleder Fredrik Solvang slår an tonen med gutta-stemning og lettbeint vorspielhumor fra bistandsarkivet. I løpet av programmets første fem minutter raljeres det over en rekke kulturbistandsprosjekter, prosjekter verken Søberg eller Solvang i realiteten har et språk for å snakke om, eller har gjort research for å forstå. Sjelden har jeg sett en mer tøysete inngang til et program som ellers er seriøst og står høyt i kurs hos meg.
I beste sendetid flires det av radioteater i Mosambik betalt av Norge, for å spre viruskunnskap under pandemien.
Solvang: – Vet du hva dette handlet om? Jeg tror det handlet om korona.
Søberg: – Nei, aner ikke. Jeg forstår ikke portugisisk uansett.
Solvang: – Nei, ikke jeg heller. Jeg har bare blitt fortalt det.
Madajazzcar, en betydningsfull festival der norske jazzmusikere i en årrekke har samhandlet med afrikanske kolleger, marginaliseres til et morsomt ordspill. Munnviken til Solvang og Søberg strekker seg helt til øreflippen når de nevner at Norge har sponset en rockeskole i det krigsherjede Bosnia-Hercegovina med 1,2, millioner årlig. Dette er et prosjekt som har næret håp for ungdom, bygget gode relasjoner i lokalsamfunnet og spredte kunnskap i en ellers mørk tid. Hva er egentlig morsomt med det?
Duoen fleiper videre med «Festival au Désert» i Mali.
Solveig Korum