En torsdag i første halvdel av februar landet jeg på Kartago-flyplassen i Tunis litt før klokken ett på natten. Jeg hadde allerede tilbrakt nesten et døgn på reise, det meste av tiden vandrende ørkesløst rundt i en halvtom terminalbygning på flyplassen i Frankfurt mens jeg spiste obskure bakervarer fra det eneste åpne matutsalget og langsomt ble drevet til vanvidd av den myndige kvinnestemmen som med jevne mellomrom oppfordret oss til å holde minst halvannen meters avstand til andre reisende. Beskjeden virket meningsløs da siden det var så få mennesker på flyplassen («Achtung, bitte!»), men den virket enda mer meningsløs da vi omsider slapp om bord på flyet, der folk uansett var nødt til å sitte tett sammen, det vil si med unntak av meg, som av en eller annen grunn fikk en hel seterad for meg selv, der jeg øyeblikkelig sovnet og våknet med en følelse av at noe grusomt kunne komme til å skje.
