Dagboka

Dialekten

Martin Årseth
  • Første gongen eg gjekk på ein språkkafé, gjekk eg bort til nokon som såg ut som dei var blant arrangørane, for å spørje henne kva som var opplegget. Ho såg på meg og sa sakte med overtydeleg diksjon «og kva land kjem du frå, då?». «Eg kjem frå Nordhordland,» sa eg. Lagnaden som mumlete mann frå Vestlandet, er at det ikkje alltid er like lett for andre å forstå kva eg bablar om. Eg veit ikkje kor mange gongar folk har spurt kvar eg er frå og eg svarar Alversund, før dei seier «åja, det er fint i Ålesund». For nokre år sidan, tok eg konsekvensen av det og flytta til Ålesund (og flytta tilbake att fordi … herregud). Det neste steget, vert å byte namn til Morten.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Triste Times

Når verden føles farlig og uforutsigbar, tror jeg mange av oss kan ønske oss litt vekk fra det hele. Til et sted hvor krig og uro ikke finnes, og man kan glemme alt som gjør en trist og redd. Jeg drømmer meg til Tristan da Cunha. En bitte liten øy smekk mellom det afrikanske og søramerikanske kontinent, så smått at det sjelden vises på verdenskart. Der finnes kun én vei, én skole, én bar og to kirker. Jeg fant lokalavisa, Tristan Times, i 2012. Nettsida så ikke ut som den var oppdatert siden 2003, og sjelden kom det mer enn én sak i måneden. Ofte færre.

Martine de Pierro

Skjalg

Hold dere fast, både nord og sør. Vi snakker ikke om ekstremvær og orkan i kastene, men om Skjalg Fjellheim. Han er tilbake i manesjen. Den en gang så hardtslående nyhetsredaktøren i Nordlys var kjent for frisk ordbruk, styrte aldri unna en debatt, hadde fast plass i Dagsnytt 18 og satte ofte fingrene på ømme punkt. Så forsvant den gode Skjalg. Ble kommunikasjonsdirektør i Helse Nord og omtrent usynlig. Det kunne han neppe trives med, og sa sikkert et høyt JA da finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) ville ha ham inn i Senterpartiet og i rolla som statssekretær.

Ole Magnus Rapp

Norsk-ish

Hele min barndom var min største drøm å bli norsk. Vi kom som asylsøkere til Norge, og i min barnehjerne måtte vi bli så norske som mulig for å fortjene det norske statsborgerskapet. Jeg nektet å snakke kurdisk til foreldrene mine, drømte om bunad og hytte, og begynte til og med å gå i kirka på julaften. Denne jula har debatten om innvandring og norsk kultur igjen blomstret opp. For meg er det ikke en ny debatt, men en hyppig diskusjon som med jevne mellomrom kommer opp igjen i mediene. Som voksen har jeg klandret meg selv for at jeg trodde jeg måtte ofre min midtøstlige side for å bli norsk. Min kurdisk er så hakkete at jeg ikke vil være i stand til å lære mine barn mitt eget morsmål, og det er prisen jeg må betale for skammen jeg bar som barn. I dag har jeg det heldigvis godt nok med å ikke måtte overbevis andre om at jeg er norsk nok. Jeg feirer gjerne kurdiske høytider med glede, samtidig som jeg fortsatt går i kirka på julaften.

Lara Rashid