Ravner, edderkopper, ulver og tigre. Hva kan hellige dyr i myter og sagn fortelle oss om mennesket?
I en grønlandsk skapelsesberetning flyr en ravn over urjorda og sprer liv. Tulungersaq, eller Far Ravn, var en gang et menneske i himmelen, men med nebb og svarte fjær fløy han til jorda og skapte planter, trær, dyr og mennesker.
I mytenes verden er det nemlig ikke så strenge skiller mellom dyr, menneske, plante og det guddommelige. Eller som det heter i fortellingen om Far Ravn: «Det sies at i begynnelsen var det ikke noen stor forskjell på mennesker og dyr. Dyr kunne bli til mennesker, og mennesker til dyr. Og menneskene gikk på hendene eller kravlet rundt på alle fire.»
Hjelpedyrene
Fortellingen om ravnen er bare én av mange hvor dyr tar en rolle i religiøse og mytiske tekster. I boka «Hellige dyr» skriver Tor Åge Bringsværd om «dyrs plass i de forestillinger vi har om hvorfor alt er blitt som det er blitt». Boka er en tekstsamling over historiske tekster hvor fjorten ulike dyr får plass, deriblant okse, bjørn, tiger og edderkopp.
Her får vi historien om Frans av Assisi (1182–1226), «den grønneste av alle helgener», som blir venner med en tilsynelatende mannevond hund utenfor landsbyen Gubbio: «Kom hit, bror ulv. Jeg byder deg i Jesu navn at du verken skal skade meg eller noen annen.» Vi får vite hvorfor kinesiske barn begynte å gå med såkalte tigersko, med ansiktet til en tiger på skotuppen, og om dyrkelse av slangegudinner i gamle Egypt og hvorfor nettopp slangen fram til våre dager har prydet apotekfasader.
Oftest tar imidlertid Bringsværd oss med til de gamle naturreligionene hvor vi ser dyr spille en viktig religiøs rolle. Bringsværd skriver i forordet at «Vi vet ikke hvorfor det var slik, men antagelig har ikke skillet mellom dyr og mennesker bestandig vært så klart og tydelig som i dag».
– Til tross for alt vi ikke vet: Hva vet vi om denne første tida hvor menneskets religiøse bånd gikk gjennom dyret?
– Vi ser spor av det hos de fleste urfolk. For eksempel der hvor man har et totemdyr, et hjelpedyr man føler seg særlig knyttet til. Det utvalgte dyret har krefter og egenskaper som vi mennesker ikke har selv, men som vi skulle ønske vi hadde. Totemdyret deler sin kraft med oss, og vi føler oss ett med det.
– Har du ditt eget hjelpedyr?
– Det er en hund som heter Sheba. Hun har vært død i mange år, men jeg snakker med henne omtrent daglig. Shebas styrke var ærlighet, trofasthet og hengivenhet, og jeg vil aldri få del i mer enn en brøkdel av kreftene hennes.
Det hellige forsvinner
For å vise at skillet mellom dyr og mennesket ikke var like tydelig definert som i dag, vender Bringsværd tilbake til Grønland og nedtegnelsene fra en gammel grønlandsk inuitt, fortalt til den danske polarforskeren Knud Rasmussen (1879–1933): «I de tidligste tider kunne en person bli til et dyr om han ønsket det, og et dyr kunne bli til et menneske. Av og til var de mennesker, og av og til var de dyr, og det var ingen forskjell. Alle talte samme språk.»
– Kanskje er det også noe slikt vi ser i de gamle folkeeventyrene? Det er et gjennomgående trekk i alle lands eventyr at en gang for lenge siden kunne dyr og mennesker forstå hverandre og snakke sammen.
Et avgjørende skille i menneskets religiøse forhold til dyr skjer i det vi begynner å temme dem. Spor av tamme hunder strekker seg så langt tilbake som fra 15.000 år siden, sauer ble temmet for rundt 10.000 år siden, griser og storfe 8000 og hester 6000. Samtidig som de ulike dyrene temmes, blir de også avmytologisert, forklarer Bringsværd.
– Dyrene ble alminneliggjort. De kom under vår kontroll. Men ennå finnes det unntak. Kua i India, for eksempel. Østlig kultur har i det hele en annen oppfatning av virkeligheten enn oss europeere.
Han viser til at man i hinduismen, buddhismen og jainismen ser tydelig sammenheng mellom dyr og mennesker fremdeles.
– Alle former for liv er bundet sammen til det store kretsløpet av fødsel, død og gjenfødelse. Her gjøres det aldri forskjell på sjela til et menneske og sjela til et dyr. For et menneske kan gjenfødes som et dyr, en fisk eller en fugl – og omvendt.
Dyr uten sjel
– Du beskriver et brudd med tilblivelsen av våre «moderne» religioner og at «mennesket fikk høye tanker seg selv» samtidig som gudene ble mer lik mennesker? Hvorfor skjer dette bruddet?
– I vestlig kultur har man – gjennom både greske filosofer, jødiske og kristne skriftlærde – forsøkt å hamre inn i oss at dyrene står under mennesket, nærmest som annenrangs skapninger. Mennesket er livets egentlige og ypperste mening. Derfor er vi mennesker jordas herrefolk – utpekt av Vår Herre til å herske over alt som går og kryper, flyr og svømmer.
Bringsværd mener vi er blitt lært at dyrene er uten sjel – og derfor kan vi eie dem og spise dem. Han viser til at man inntil for få år siden trodde at dyrene ikke engang kunne føle smerte på samme måte som oss mennesker.
– De var skapninger helt uten følelse. Barmhjertighet mot dyr er noe som stort sett bare dukker opp i situasjoner hvor vårt eierskap – eller den fortjeneste vi har av dette eierskapet – er truet. Så langt har vi her i vest fjernet oss fra alle andre arter på jorda.
Ikke overraskende har derfor Bringsværd lite godt å si om måten vi 2020-mennesker behandler og tenker om dyrene. Han mener vi har fjernet oss så langt som mulig fra alle gamle eventyr og legender.
– Her i Norge sier vi: «Det var en gang». I Korea markerer man avstanden til nåtid og virkelighet enda tydeligere, der begynner alle eventyr med: «Det hendte den gang tigrene røykte pipe!» Vi kaller de fantasirike tradisjonsfortellingene overtro, fordi vi mener de forteller om noe som aldri har hendt, og derfor ikke kan bety noe for oss. Vi glemmer at noe godt kan være sant selv om det aldri har hendt.
Bringsværd er kjent som en dyrevenn og har fra før skrevet bøker om både hesten i «Hypp» og hunden i «Vov».
– Jeg tror alle som oppriktig ser inn i et par dyreøyne, vil skimte en flik av «das ganz Andere», sier Bringsværd på spørsmål om han selv har hatt hellige opplevelser med dyr.
Med «das ganz Andere», det som er helt annerledes, viser forfatteren til den tyske teologen Rudolf Otto (1869–1937) og hans tolkning av ordet «hellig». For i motsetning til en vanlig kristen forståelse av ordet «hellig», som noe som er «skilt ut fra verden og viet til Gud», mente Otto at det som ligger utenfor vår fatteevne, men som vi likevel kan fornemme, ane, føle, er hellig. «Det hellige både skremmer og tiltrekker», sier Otto.
– For meg har det vært spennende å dykke ned i historier fra forskjellige eldre kulturer hvor troa på «das ganz Andere» var en levende realitet for den tids mennesker, forklarer Bringsværd.
– Aldri glem meg
Det er et imponerende sammensurium av fortellinger i boka til Bringsværd. Her møter vi kjempekua Audhumla fra norrøn mytologi, som med sine store spener, hvor det rant elver av melk, mettet kjempen Ymer. Audhumla vekker også den første guden Bure til live ved å slikke på hodet hans.
Ofte er dyrene hjelpere: Edderkopper redder både israelittenes kong David og profeten Muhammed, den hinduistiske guden Vishnu redder verden i form av en skilpadde, mens Ivan Tsarevitsj får uvurderlig hjelp av en grå ulv i det russiske eventyret «Ivan Tsarevitsj, Ildfuglen og Den grå ulven».
Tilbake i det grønlandske mytelandskapet har Far Ravn sett jorda blomstre av liv. Han har dyrket de fire første mennesker fram i ertebelger, skapt sola og lært mennesket å bygge hus, lage kajakker og harpuner for å fiske fangstdyr i sjøen. Når menneskene blir mange, skaper han, i kompaniskap med menneskene, øyer i havet, slik at det blir plass til alle.
En dag var han imidlertid fornøyd: «Da jorda var blitt slik som den skulle være, samlet Ravn alle mennesker og talte til dem med disse ord: ‘Jeg er deres far. Det er meg dere kan takke for landet og livet. Meg må dere aldri glemme.’»
– Utover det kuriøse og artige med bokas mange fortellinger. Hvorfor er det viktig å lese om hellige dyr i dag?
– Det er aldri bortkastet å lete etter sammenhenger. Og kanskje kan en bok som denne hjelpe oss til å se med nye øyne på vår egen rolle i det miraklet som livet her på jorda virkelig er.