Leder

Lønnshopp

Mari Skurdal
  • Etter at nåværende utdanningsdirektør i Oslo, Marte Gerhardsen, forlot DNB for å bli leder for tenketanken Agenda, har spørsmål om lønn forfulgt henne som en mare. Likevel ser det ikke ut til at hun har lært at et samfunn med små forskjeller – som hun som Agenda-leder snakket så varmt om – fordrer at lederlønninger, ikke minst i det offentlige, ikke løper løpsk. For Agenda-jobben fikk Gerhardsen 1,3 millioner kroner, som var mer enn daværende LO-leder Gerd Kristiansen tjente. Det vakte oppsikt at en tenketank som var delvis finansiert av LO, la lederlønna så høyt, i tillegg til at Gerhardsen fikk lederverv i Sparebank-systemet verdt 150.000 kroner. Da Klassekampen skreiv om saken, sa Agendas daværende styreleder Geir Lippestad: «Vi såg det som viktig å få ein dyktig leiar og valte derfor å leggje oss på lønnsnivået statsrådar har, altså rundt 1,3 millionar kroner».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Mer ulikhet er feil medisin

Arbeiderpartiets valgkampanje fra i fjor med budskapet «Rentekutt for alle – eller skattekutt for noen få?» har endt opp som et problem for de to profilene som lånte ansikt til plakatene: statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg. Som Torbjørn Røe Isaksen skriver i en kommentar på E24 ga kampanjen «inntrykk av at hvis de fikk fortsette å styre, ville renta gå ned. Mens hvis Frp kom til makta, ble det skattelette bare for noen få». Nå går renta opp samtidig som Ap ligger an til å forlike med høyresida om å redusere formuesskatten, skal vi tro lekkasjene fra Skattekommisjonen. At det gikk den veien, lå i kortene allerede i mandatet, som åpnet for netto skattelettelser. I går sa statsminister Støre dessuten at Ap «alltid er pragmatisk når det gjelder skatt og innretning». Det går et skille i norsk politikk midt i Arbeiderpartiet.

Mari Skurdal

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.

Bendik Wold

En nødvendig helom­vending

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

Ole Øyvind Sand Holth