Leder

Lønnshopp

Mari Skurdal
  • Etter at nåværende utdanningsdirektør i Oslo, Marte Gerhardsen, forlot DNB for å bli leder for tenketanken Agenda, har spørsmål om lønn forfulgt henne som en mare. Likevel ser det ikke ut til at hun har lært at et samfunn med små forskjeller – som hun som Agenda-leder snakket så varmt om – fordrer at lederlønninger, ikke minst i det offentlige, ikke løper løpsk. For Agenda-jobben fikk Gerhardsen 1,3 millioner kroner, som var mer enn daværende LO-leder Gerd Kristiansen tjente. Det vakte oppsikt at en tenketank som var delvis finansiert av LO, la lederlønna så høyt, i tillegg til at Gerhardsen fikk lederverv i Sparebank-systemet verdt 150.000 kroner. Da Klassekampen skreiv om saken, sa Agendas daværende styreleder Geir Lippestad: «Vi såg det som viktig å få ein dyktig leiar og valte derfor å leggje oss på lønnsnivået statsrådar har, altså rundt 1,3 millionar kroner».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Månesyke

15. juli 1969, samme dag Apollo 11 skulle starte sin ferd mot månen, kom et besynderlig følge til Cape Kennedy i Florida: Et titall svarte familier nærmet seg oppskytningsbasen i vogner trukket av muldyr. Flokken ble ledet av baptistpresten Ralph Abernathy, som året før hadde holdt Martin Luther King jr. ­i armene mens han blødde i hjel. Nå hadde Kings etterfølger en høne å plukke med Nasa. «Jeg er kommet hit», sa han til de frammøtte, «for å demonstrere sammen med fattige mennesker mot den ­tragiske og utilgivelige kløfta mellom USAs ­teknologiske evner og vår sosiale urettferdighet.» Abernathy ble ikke værende for å se rakettoppskytningen, men som mattelærer hadde han ikke noe imot måneferden per se.

Bendik Wold

Enorm risiko

I første episode av Klassekampens nye utenrikspodkast, «Debrif», forteller statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) at beslutninger i USA i dag blir tatt på en helt annen måte enn tidligere. Tradisjonelt diplomati er mindre relevant, og «små kretser på toppen tar alle substansielle avgjørelser». I forkant av angrepet på Iran ble kretsen snevret enda mer inn. Flere av president Donald Trumps aller nærmeste allierte advarte ham mot å gå til krig i tida før det første angrepet, viser en større sak i New York Times. Både utenriksminister Marco Rubio og visepresident J.D. Vance uttrykte sterk skepsis til de israelske lokkescenarioene om rask regimekollaps.

Mari Skurdal

Vanskelige samtaler

Like etter at en avtale om våpenhvile var inngått mellom USA og Iran, angrep israelske bombefly Libanons hovedstad Beirut i det største koordinerte angrepet siden Iran-krigen startet. Over 200 mennesker er bekreftet døde, og mer enn tusen mennesker ble skadet i angrepet. Ettersom folk like før hadde hørt at en våpenhvile var inngått, var det ingen som forventet et slikt angrep. Det var ikke varslet, og derfor var boligblokkene som ble truffet, mange så høye som 10–12 etasjer, fulle av folk. Ødeleggelsene er enorme. Angrep i denne størrelsesorden midt i boligområder viser for det første den enorme ringeakten dagens israelske regjering har for folkerett og menneskeliv. For det andre viser angrepene at Israels myndigheter gjør som det passer dem selv, uten å ta hensyn til hva omverdenen måtte mene – ei heller ikke USA.

Mari Skurdal