Han er oppvokst i en knallrød kollektivlandsby i Sunnhordland og drømmer om en idealistisk kapitalisme. Men helst vil kafédriver Einar Kleppe Holthe bare få folk til å møtes.
Jeg elsker å få ting til å skje. Det er en god følelse og min drivkraft, sier Einar Kleppe Holthe.
Han står på loftet av det gamle trelastlageret til Moelven i Gamlebyen i Oslo. Her flytter snart en privat fagskole for bærekraftig prosjektledelse inn med 35 studenter, og under oss skal det fylles med mer mat- og drikkeproduksjon, aktivitet og bykultur.
Holthe og hans samarbeidspartnere er i ferd med å gjøre et slitent bilvaskeanlegg om til et sydende sted for nytt byliv i en gammel bydel.
– For to år siden var det helt avstengt her, med to vaskehaller og mørkt på kvelden. Nå er det blitt lys i vinduene og en tilgjengelig del av Gamlebyen, forklarer en ivrig Holthe, som kan omtales som både kaffegründer, konsept- og steds-utvikler og merkevarebygger.
Hans kanskje mest kjente bedriftsbragd til nå, har vært å gjøre Fuglen, en liten kafé i Pilestredet, til en suksesshistorie i Oslo sentrum, Tokyo og nå også Gamlebyen i Oslo.
Det nøytrale møtestedet
Prosjektet i Gamlebyen begynte med brenneri, kafé og catering. Vi møter Holthe i brenneriet og kafeen i første etasje, som åpnet for to år siden i et bygg som på 1800-tallet var stall, langs veien som har vært østre innfartsled til Oslo siden middelalderen. Fra kontoret på det gamle høyloftet styrer han Fuglen-konsernet i Norge og Japan og sitt nye rådgivningsselskap.
Kafeen vi står i, ble under koronakrisa en viktig møteplass for folk i østre sentrumsbydeler.
– Mange i området hadde hjemmekontor. Her kunne folk stå i friluftskø og se og snakke med andre og få litt nabolagsdynamikk.
Det er tydelig at visjonene er større enn kaffeservering når Holthe skal forklare hva en kafé er for ham.
– Det er selve nerven i samfunnet, det frie møtestedet for politiske og filosofiske samtaler, et sted å leve ditt eget liv, et sted å møte ny kjærlighet. Rett og slett et nøytralt og godt sted hvor mennesker kan møtes, sier han.
Flere ganger i uka lukter det nybrent kaffe her i St. Halvardsgate. For Holthe handler det også om ny industri og arbeidsplasser.
– Urban matproduksjon, i dette tilfellet med brenning av kaffe, aktiviserer området. Hvis du klarer å få til produksjon av mat inn i en førsteetasje, enten det er brenneri, et cateringkjøkken, en siderprodusent eller et bakeri, så gir det gode grunnlag for å lage bærekraftige møtesteder i tillegg.
Gentrifisering-paradokset
Holthe er en mann av mange ord. Så mange at han på et tidspunkt omtaler intervjuet som «foredraget». Likevel klarer vi å snike inn noen spørsmål mellom utgreiinger om markedsidealisme, kaffeplantas klimasårbarhet og John Maynard Keynes’ økonomiske tenkning.
Og spørsmålet er om ikke et sted som Fuglen også er med på å gjøre områder som Gamle-Oslo til noe annet. Man skal ikke mange årene tilbake i tid før man i Oslos østre bydeler fnøs av hipsternes kaffevaner. I gamle arbeiderbydeler som Vålerenga var det svart traktet kaffe som gjaldt.
Holthe ser dilemmaet, selv om det også for ham handler om svart kaffe, men han erkjenner at slike kafeer kan gjøre området attraktivt og bidra til gentrifisering. Boligpriser kan stige, og folk må flytte.
– Stedets attraktivitet øker uten tvil med oss her, og det kan få effekt på eiendomsverdien. Får du flere møtesteder, nærbutikker og arbeidsplasser, så øker man kvaliteten på området, og da kan man, uten politisk regulering, skubbe folk ut av boligmarkedet. Man må derfor tilnærme seg det med en ydmykhet, hvor man klarer å ta vare på de ikke-kommersielle verdiene også.
Raudeberget i Kvinnherad
Dialekten Holthe besitter, røper en vestlandsbakgrunn – nærmere bestemt Kvinnherad i Sunnhordland. Innblikket i økonomisk teori fikk han allerede i tidlig barndom.
Foreldrene var i 1976 nyutdannede lærere og aktive langt ute på den politiske venstresida. Kvinnherad videregående skole på industristedet Husnes, åpnet det året. Foreldrene og tolv vennepar med studievenner fra hele Norge bestemte seg for å søke samtidig som lærere ved skolen. På bøen til grandonkelen bygget de samtidig sin egen landsby, og Einar Kleppe Holthe ble i 1982 den førstefødte da kollektivet på Eikelandsberget sto fullt ferdig og nyinnflyttet.
– Det var et slags forsøk på å skape en utopi. De fleste var aktive i AKP(m-l) og Arbeiderpartiet, og på folkemunne ble det kalt for «Raudeberget». De tok med seg sine urbane fellesskapsverdier og alle husene var bygget på dugnad. Det var masse fellesarealer, og hele tida dypt forankret på venstresida.
– Lyktes de med utopien?
– De lyktes i å skape en fantastisk trygg oppvekst for oss ungene. Jeg visste jo ikke at det var spesielt, for som barn vet du ikke hva du er en del av. Det var et prinsipp og et ideal at du skulle være solidarisk og dele på ting. Fellesskapet ga en enorm trygghet, samtidig som alle var frie individer. Det var god balanse.
Dugnader var som en høytid i dette kollektivet, noe som sitter i ham fremdeles.
– Det var også stort å sitte oppe om natta å høre på de voksnes politiske diskusjoner.
Så kom murens fall, og foreldrene til Holthe gjennomgikk kollektivets første skilsmisse.
– Det at muren falt, var nok viktig. Når idealet falt, ble det for mange et møte med en knallhard realisme, men de klarte å ta vare på idealene. Min far bor der fortsatt, og både barna og min egen generasjon elsker å dra dit.
Godt Oslo-nabolag
I dag bor Holthe med kone og barn i nabobygningen til rommet han gradvis fyller med liv i Gamlebyen.
– Er du i ferd med å bygge din egen lille landsby?
– Ja, kanskje litt. I hvert fall bidra positivt til nabolaget vårt. Et nabolag er veldig viktig. Det ser vi spesielt nå under korona. Gode nabolag betyr veldig mye for hvordan man har det, og forståelsen for at fellesskapet er viktig. Enten det er på mikro- eller makronivå, så handler det om å gi rom for at alle kan bidra og at alle er en del av noe større enn seg selv.
Som 19-åring var Holthe likevel ikke i tvil om at han skulle vekk fra familiekollektivet, vekk fra Kvinnherad. Oslo og det urbane lokket og ble det han beskriver som «sin framtidige sfære». Han skulle bli ingeniør og grave etter vann i ørken. Men vannet byttet fort plass med kaffen.
I Oslo ble han ansatt på Stockfleths, en liten kaffebar rett ved Stortinget – og ble sendt til indiske kaffeplantasjer bare etter noen måneder i jobben.
– Det gikk opp for meg at kaffe var et utrolig interessant produkt. I det ene øyeblikket er det en basisvare til ti kroner posen på Kiwi, i det andre øyeblikket et edelt jordbruk- og naturprodukt som nytes i en kopp til 50 kroner. Jeg serverte pønkere og politikere og oppdaget gradvis kaffens betydning på mennesker i begge ender av verdikjeden.
Holthe ble kaffedirektør i en alder av 24 med over 100 ansatte. Som 26-åring ble han bedriftseier da han kjøpte selskapet Kaffefuglen ut fra Norgesgruppen. Og i tillegg åpnet han det japanske markedet for nordisk lysbrent kaffe på 2010-tallet.
– Vi sluttet å blande kaffetyper og lærte av vinkelnere hvordan å formidle kaffe som et høy-edelt jordbruksprodukt. Samtidig poppet kaffebarene opp overalt i norske byer som sårt trengte uformelle møteplasser, og på et vis var det en kafferevolusjon i landet.
Verdien av kaffe
Denne kafferevolusjonen eksporterte så Holthe og Kaffefuglen til Japan som en test, men hvor de i dag har 40 ansatte, tre kaffebarer, og et brenneri.
– Å jobbe i Japan er utrolig lærerikt. Å kople japansk naturbasert markedskultur med nordisk samfunnsbasert markedskultur er utrolig givende. Det er litt det det har handlet om de siste ti årene for meg.
– Du har sagt at gründerne er de nye idealistene?
– Ja, hundre prosent. Jeg omtaler meg selv iblant som markedsidealist. Jeg har min ideelle bakgrunn fra Raudeberget, men jeg jobber for langsiktig og bærekraftig verdiskapning i «et bevisst marked». Hvis nok mennesker har kunnskap om verdikjeden bak kaffekoppen, vil mange velge produkter som er bærekraftige over tid.
– Hva med dem som ikke har råd til en kaffekopp til 50 kroner?
– En kaffekopp til 50 kroner er en kaffekopp for spesielt interesserte, men normalen i en kaffebar er 20 til 30 kroner, og da får du gjerne en time på et nøytralt møtested samtidig. Det er en pris på en opplevelse som de fleste i Norge har råd til. Å nyte den i en kaffebar, har noe veldig demokratisk over seg, som jeg liker.
– Hva med dem som elsker sin pulverkaffe?
– De må også få lov til det, men de må gjerne spørre seg om hvor det pulveret egentlig kommer fra, hva det er og hvordan forholdene er på gårdene der kaffen det ekstraktet er basert på, er dyrket. Da blir de i det minste bevisste verdikjeden og tar et bevisst valg.