Anmeldelse

Når maskene faller

På Det Norske Teatret har Ingmar Bergmans «Persona» blitt en stram forestilling:

ANSIKT TIL ANSIKT: I «Persona» oppstår en intimitet av den typen som av og til oppstår mellom fremmede. Det er ærlig, men sårbart, skriver vår anmelder. FOTO: DAG JENSSEN ANSIKT TIL ANSIKT: I «Persona» oppstår en intimitet av den typen som av og til oppstår mellom fremmede. Det er ærlig, men sårbart, skriver vår anmelder. FOTO: DAG JENSSEN

Det Norske Teatret, Oslo

Av: Ingmar Bergman

Regi: Johannes Holmen Dahl

Visuelt ansvarlig: Nia Damerell

Med: Kjersti Dalseide, Gjertrud Jynge og Oddgeir Thune

På latin betyrpersona maske, og spørsmålet om hvilke masker folk bærer står sentralt i Ingmar Bergmans filmklassiker fra 1966. Når den store skuespillerinnen Elisabet Vogler slutter å snakke, blir hun sendt til et sommerhus med pleieren Alma, en pen og undrende kvinne som for første gang i livet møter en person som bare lytter. Alma prater som en foss, legger ut om sine mest intime opplevelser, men oppdager snart at den forståelsen hun leste inn i Elisabet er annerledes enn hun først trodde. Almas idé om den store og dypsindige kunstnersjelen ender i skuffelse og tvil om egen identitet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kultur

Kulturuka

Stange-kyllingen er en fjær i hatten for bonden Arnt Harald Stange. Nå har pensjonert seg.

Bøker

I «Far levde, og så var han død» forteller Bjørn Hatterud om en mann som beiset huset når gruble­riene tok overhånd.

Arkitektur

Norske politikere er for inkom­pe­tente til å stoppe dårlige bygge­pro­sjekter, hevder MDG-politiker Sigrid Heiberg.