DebattJordbruk

En ny jordbruks­po­litisk kurs

Per Olaf Lundteigen, arbeidspolitisk talsperson i Senterpartiet
BILLIG ARBEID: Jordbærbonden Per Isingrud hentet inn jordbærplukkere fra Vietnam for å plukke bær i sommer. Lønnen de får er lite attraktiv for norske arbeidstakere, skriver Per Olaf Lundteigen. FOTO: TOM HENNING BRATLIE Foto: Tom Henning BratlieBILLIG ARBEID: Jordbærbonden Per Isingrud hentet inn jordbærplukkere fra Vietnam for å plukke bær i sommer. Lønnen de får er lite attraktiv for norske arbeidstakere, skriver Per Olaf Lundteigen. FOTO: TOM HENNING BRATLIE Foto: Tom Henning Bratlie

Klassekampen den 9. juli fortalte om hvordan Norges største jordbærprodusent, Per Isingrud, sammen med fire andre bønder, fløy inn 150 vietnamesere til Norge under koronapandemien for å dekke sine behov for arbeidskraft. Disse vietnameserne kan lønnes med minstesatsen i den allmenngjorte tariffavtalen, som i dag er på 123,15 kr/timen. Med en slik betaling kan vi ikke forvente at norske arbeidstakere finner det attraktivt å jobbe i åkeren.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Debatt

Farvel SV, dere sviktet da det gjaldt som mest

Min politiske oppvåkning skjedde egentlig da jeg i 1971 tok jobb som lærer i Tana. Til min store forundring traff jeg der på et folk som jeg bare såvidt hadde hørt om: Samefolket. Jeg hadde dem som elever, og som kolleger. Og de fortalte meg det sjokkerende faktum at egentlig var det ikke lov å snakke samisk ved skolen – hverken i timene eller i friminuttene! Altså ren rasisme – men dette var jo Norge, var det ikke? Så jeg begynte på samiskkurs, og etter bestått samisk grunnkurs ble jeg opptatt som medlem av NSR, Norske Samers Riksforbund. Men så kom Alta-saken. Fornorskingstrollet som vi stort sett trodde var temmet, kastet alle hemninger og bredte seg hemningsløst utover Sápmi med neddemming av samiske hus og hjem i Máze, av samisk språk og kultur – kort sagt: Alt vil Ap ha ... lagt i rør.

Gunnar Hauk Gjengset
Økonomi

En datingapp fra banken?

For halvannet år siden hadde jeg et møte med banken om å kjøpe meg leilighet i Oslo. Oslo er som kjent ikke et billig sted å bosette seg, og basert på min økonomiske situasjon anbefalte bankrådgiveren meg derfor enten å få meg kjæreste eller å kjøpe meg bolig i Drammen. Anbefalingen om å finne meg en kjæreste ble riktignok sagt med et humoristisk smil, men var jo et reelt løsningsforslag. Og i plattform-samfunnet finnes det løsninger: datingapper i lange baner. Men spørsmålet er om dagens dating­apper egentlig har interesse av at jeg finner meg en medlåntaker? Kanskje banken min har en større interesse av det? I min forskning om digitale plattformer er det tydelig at plattformene spiller en viktig rolle i hvordan vi lever livet vårt. Men appenes mål er ikke bare å gjøre livet lettere. De vil gjerne ha noe i retur. De digitale samtalene våre på Messenger kan brukes til å trene KI-modeller.

Maja Nordtug
Økonomi

Venta og sjå?

Sentralbanksjef Ida Wolden Bache har rett i at norsk økonomi vil merkja det dersom KI‑bobla sprekk. Det som uroar, er at Norges Bank ikkje har vurdert kva ei slik korrigering faktisk kan bety. Når kunstig intelligens blir brukt i alt frå investeringar til offentleg styring, er det ikkje lenger ein teknologitrend, men ein systemisk risiko. I finansmarknaden nyttar no eit stort fleirtal KI‑modellar for porteføljeval. Det skapar ein flokkmentalitet som liknar eit digitalt kjedebrev: dei same algoritmane, dei same signala, dei same kjøpepressa. Slik blir aksjekursar pressa 20–25 prosent over reelle verdiar. Det er ikkje uttrykk for innovasjon, men for ein marknad som speglar sine eigne forventningar.

Thor Syvert Frøitland