Som kvinne har jeg vokst opp med mange tanker om klær og tekstil, og med shopping som venninneaktivitet, distraksjon og hobby – ja, kanskje til og med «terapi». I voksen alder har jeg et dypt ambivalent forhold til hva jeg enhver tid står og går i og til min egen interesse for tekstiler. Produksjonen av og interessen for klær forblir dypt kjønna. For en drøy uke siden ble den britiske online-kleskjeden Boohoo anklaget for å bedrive «moderne slaveri». Avisa Sunday Times hadde gått undercover og kunne avsløre at en av tekstilfabrikkene i Leicester lønner sine ansatte 3,50 pund i timen – under halvparten av en britisk minstelønn. Leicester er hardt rammet av covid-19, og fabrikkene har også fått kritikk av kampanjen Labour Behind The Label for svak håndtering av smittevern.
Det er dårlige tider for mote- og klesbransjen.