Hanne Skogvang Stork

Synne Falstad Moen

#fff

#000

Den rykende kulegrillen på terrassen bærer bud om at vi er kommet riktig.

Lars Petter Hagen er komponist og direktør for Festspillene i Bergen, men viktigst i denne sammenhengen: helårsgriller.

– Mat er min eneste fritidsinteresse. Det er dette jeg driver med i ferien, jeg liker å stå opp og tenke på hva jeg skal spise de neste dagene, forteller han.

I Klassekampen er han tidligere portrettert som «gastrokomponist». Vi har ikke møtt opp uten forventninger.

– Hemmeligheten ligger i preppingen, får vi vite.

Den har Hagen langt på vei alt gjort unna. Kjøtt- og fiskestykkene er ferdigsalta. Reddiken er skjært opp, kålen finsnittet, tomatene kuttet, alt i bokser og skåler. Vi er kommet til en mann som også har vært innom det profesjonelle kjøkken.

Det nytter ikke å begynne med tilbehøret når maten er på grillen. Da må man følge med og tilpasse seg den ustabile varmen kullet gir, sier han.

Hagen legger vekta over en morter og moser tørket reke og peanøtter. Det skal bli dipp.

Et statement ville vært å gå for grill­pølser. Men det ville blitt kokettering.

Prepperen

Vilma Taubo

– Dette er et samarbeidsprosjekt. Det håper jeg vi kan være enige om, sier forfatter og yogainstruktør Siw Aduvill.

Vi møtes ved Vålerenga kirke i Oslo. Det har striregnet hele formiddagen, men nå klarner det opp, og sola gløtter bak skyene.

Hun finner fram marinert aubergine, halloumi, portobellosopp, en salat med oliven og nøtter og libanesisk brød.

Men engangsgrillen er det Klassekampen som stiller med. Aduvill vil helst ikke ha noe med den å gjøre i det hele tatt.

Engangsgriller er som kjent både forsøplende og brannfarlig. Oppgaven med tenning delegeres derfor til Klassekampen.

– Nå som jeg har bikket femti, har jeg oppgradert grensesettingen min, ler hun.

Aduvill er altså ingen griller, men glad i mat, også den som har havnet på grillen.

Aduvill er bokaktuell med «Nettforgiftning», som handler om hvordan konspirasjonsteorier påvirker forhold og relasjoner. Boka er skrevet sammen med Didrik Søderlind.

Man har fokusert på tarmskylling framfor systemisk rasisme.

Griller kjøttbølgen

Rasmus Rohde er kanskje best kjent som Rasmus i barne­musikkbandet «Verdens beste band». I alle fall blant barn i Midt-Norge, søknadsbehandlere i Kulturrådet og juryen i Spellemannprisen.

Trondheimsbaserte Rohde har vært aktiv på feltet i snart 20 år.

En av de første låtene bandet laget, handlet om «Farmor og mormor» som fant kjærligheten i hverandre i godt voksen alder.

– Det er utrolig gøy å lage musikk for barn. Det er så fint og morsomt når du merker at de blir sugd inn i noe.

– Vi har fått priser, økonomisk støtte og bookinger i barnehager og skoler. Det er mye positivt å si, understreker Rohde.

Men å nå ut til kjernepublikummet har ikke blitt enklere med årene, forteller Rohde.

– Det er fantastisk at man kan få støtte til å lage dette, men det er synd at det stopper der.

Får støtte, men ikke synlighet

Forfatter Alison Glick forelsket seg i Gaza for 40 år siden. Nå får hun meldinger derfra hver dag

– Reisa til Israel forandret hele livet mitt, sier Alison Glick.

Klassekampen møter den amerikanske forfatteren i Oslo. Da hun var 17 år gammel, reiste hun på utveksling til Israel for å utforske sine jødiske røtter. Det endte med at hun forelsket seg i og giftet seg med palestinske «Zayn».

I 2021 ga hun ut deres historie i romanform.

«The Other Side of the Sea» kom drøyt 40 år etter Glicks første reise til Israel i 1980. Romanen tar utgangspunkt i Glicks eget liv og erfaring med totalt å endre syn på Israel og forholdet til palestinerne.

Politiske undertoner til tross: Romanen er en kjærlighetshistorie, som kretser rundt Becky Klein og hennes ekteskap med palestinske Zayn. Det foretrekker Glick å kalle sin eksmann også i Klassekampen, av hensyn til hans sikkerhet. «Zayn» er i Gaza nå.

Boka var opprinnelig skrevet som en memoar, men forlaget foreslo å skrive den om til en roman.

– Et av de beste rådene jeg har fått, er at det er andre måter å skrive om palestinsk urettferdighet på enn menneskerettighetsrapporter.

Hun tror også roman­formen åpner for mer refleksjon.

Det er vanskelig å tro nå, men den gang var det ganske lett å reise mellom Gaza og Ramallah.

– Gaza var et sted der folk ble forelsket

«Snipp, snapp, snute/La flasketuten sprute!»

Slik lyder refrenget i «Badebussen» (2023) av Kjartan Lauritzen – en monsterhit av en barnesang, som også er en parodi på en russelåt.

Klassekampen har i det siste skrevet om musikkritikere som hevder at deler av dagens barnemusikk kunne «sklidd rett inn på afterski» – eller at den vitner om «musikalsk forflatning».

Men hva har egentlig endret seg? Også barnemusikklegende Trond-Viggo Torgersens «Hjalmar», som «rocka som Elton John», fra 1979, tangerer populærmusikken i sin tid – med piano, elgitar og refrenget på «engelsk».

– Jeg er ikke så kritisk, mer undrende, sier Torgersen da Klassekampen spør om han har gjort seg noen tanker om musikken som etterfulgte hans slagere.

Torgersen har en teori om hva som har gjort at Thorbjørn Egner og Alf Prøysens sanger er blitt «hengende i garnet», mens andre er gått ut i havet igjen.

– De skrev sanger med innhold og en baktanke. Og det er veldig gode melodi­linjer.

Hva som vil bli stående av musikken fra de siste 30 årene, vil han ikke spekulere i. Men deler av det som lages i dag, består av enkle melodier som legges oppå noen akkorder, ifølge Torgersen.

Dårlig ­musikk er som sukker­rik frokostblanding.

Spør om det lages for mye musikk

Mener NRK kan bli bedre: – Blime står for en musikalsk forflatning

– Jeg mener Blime står for en musikalsk forflatning av musikk og kunst som lages for barn, sier Aksel Dalmo Tollåli.

Han er kritiker i Periskop og aktiv i flere organisasjoner på musikkfeltet.

Klassekampen skrev lørdag om at flere kritikere hevder mye av den mest spilte barnemusikken i dag, er enkel og «såpeglatt». Blime-konseptet til NRK føyer seg inn i en slik trend, ifølge Tollåli.

– Det føles veldig surmaga å si dette. Det får meg til å føle meg 78 år gammel, sier 32-åringen.

Det er riktignok flere ting Blime skal ha ros for, ifølge Tollåli. I snart 15 år har NRK hatt en årlig vennskapskampanje i form av lansering av en låt og tilhørende dans under tittelen Blime, som danses i norske skolegårder og barnehager.

Låtene tematiserer inkludering og har i flere år kommet på samisk i tillegg til norsk. I årets låt «Være med» er det Matoma og Agnete Saba som synger og joiker.

Men hvor blir det av musikken i det hele? spør Tollåli.

Han kaller det «minste felles multiplum-estetikk».

Jeg tror det enorme ­apparatet i NRK ­hadde kunnet lage annen musikk.

– Blime står for en musikalsk forflatning

Selma Stormyren Larsen

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

Da Håvard Førland nylig skulle skrive sin faste spalte i Tysvær Bygdeblad, valgte han et aktuelt tema: ­dalende leselyst blant norske barn.

«‘Legere ergo sum’ – eg les, altså er eg!», opp­summerte Førland i teksten, som avslutter med ti anbefalinger til ­bøker høyt på salgslistene. Men dem hadde han ikke lest.

Romanen «Ikke mennesker jeg kan regne med» av Kyrre Andreassen ble omtalt som en psykologisk thriller «så spanande at … forfattaren kan le heile vegen til banken». Guri Idsø Vikens roman «Krakk» omhandler hvor vanskelig det er med menneskelige relasjoner – og et krakk, ifølge Førlands tekst.

Da spalta ble delt i sosiale medier, fikk beskrivelsene flere forfattere til å stusse: På Facebook skrev Viken at «ingen av beskrivelsene stemmer med innholdet i bøkene». Flere reagerte også på at de angivelige åpningssetningene Førland siterte, var feilaktige – og spurte om han har brukt kunstig intelligens (KI) til beskrivelsene.

– Ja. Det har jeg, svarer Førland da Klassekampen ringer.

– Jeg må legge meg flat, det er ikke annet å gjøre.

Førland forteller at han har skrevet den innledende teksten selv, men at anbefalingene kommer fra språkmodellen ChatGPT.

En av de «rammede» forfatterne er Kyrre Andreassen. Han synes det hele er komisk.

Selv om man ramler av sykkelen, slutter man ikke å sykle for det.

Brukte KI til å lage bokreferat

– Mye av barnemu­sikken som lages nå, høres ut som russelåter fra 90-tallet

Vi avslutter med litt rock, sier barnehagelærer Rafael Henning Berg og teller opp til «Rock ‘n’ roll, fiskeboll» på gitaren.

Flere av barna som til nå har sittet ganske rolig i Langleiken barnehage, reiser seg. De må danse.

Det dunete håret på et av de minste barna står rett opp i en uintendert hanekam, mens hun gjør en langsom piruett på småbarns vis. Noen gutter som før var oppslukt i leken, strømmer til og gjør noen halvrytmiske utfall.

Hva slags musikk liker dere? spør Klassekampen etter dansen.

– Rock! svarer en gutt som nærmer seg skole­alder.

– Marcus og Martinus! Det gjør han også, sier gutten og peker på en jevnaldrende kompis.

– Jeg liker å danse, smiler en jente på omkring tre og et halvt.

Jeg tror det er viktig for mennesker å høre en litt sur gitar og en ­stemme som sprekker.

Barnelåter på afterski

I 2022 overtok Magne Lerø tidsskriftet Samtiden. Siden har han kjempet for at tidsskriftet skal kvalifisere til pressestøtte. Femten måneder og et par runder med saksbehandling er gått siden det første nei-et fra Medietilsynet, noe han da anket.

Etter nytt avslag og påfølgende klage har Samtiden nå fått medhold fra Medieklagenemnda. Lerø forventer snarlig utbetaling av støtte.

– Klagenemnda kan ikke bestemme at vi skal få utbetalt pressestøtte, men nå har ikke Medietilsynet andre argumenter, mener Lerø, som har bedt om svar innen 5. august.

Pressestøtta krever at man hatt hatt kvalifiserende drift i ett år. Nå driver Samtiden med tap på tredje året. Derfor har Lerø solgt unna andre publikasjoner.

– Abonnementsmessig går det bra med Samtiden. Men på et tidspunkt må vi ha inntekter. Vi har drevet med underskudd siden jeg tok over. Det blir krise om vi må gå inn i en ny høst uten å vite om vi får støtte.

Målet har vært å få til løpende nyhetsjournalistikk innen kulturfeltet, samtidig som at de fortsetter å satse på kritikk, forteller Lerø.

I teorien er det da to støtteordninger man kan benytte seg av. Den ene er Kulturrådets støtteordning for tidsskrift og kritikk. Den andre er Medietilsynets pressestøtte, en ordning både Subjekt og Minerva har migrert til fra tidsskriftsstøtteordningen. De regnes som nasjonale nisjemedier, forteller Lerø, som gjerne vil få til det samme.

Til grunn for det første avslaget fra Medietilsynet lå en innholdsanalyse av Samtiden fra Paul Bjerke og Lars Halvorsen ved Høgskolen i Volda. Rapporten konkluderte med at Samtiden ikke oppfylte kriteriene for pressestøtte.

Det blir krise om vi må gå inn i en ny høst uten å vite om vi får støtte. 

Samtiden fikk medhold i klage

Sverige må utvide det akademiske samarbeidet med Kina. Det skrev fire svenske universitetsrektorer i en kronikk i Svenska Dagbladet i går. Uten et slikt samarbeid risikerer Europa å havne i bakevja økonomisk og teknologisk, advarer rektorene.

De omtaler Kina som ledende innen kunstig intelligens, kvanteteknologi og fornybar energi.

Kronikken er signert rektorene Martin Nilsson Jacobi (Chalmers), Anders Söderholm (KTH), Erik Renström (Lund) og Anders Hagfeldt (Uppsala).

For ett år siden tok det avtroppende rektorteamet ved Universitetet i Oslo (UiO) til orde for det samme – at Norge trenger et akademisk samarbeid med den nye, «vitenskapelige supermakta» i øst.

Avtroppende viserektor og professor i Kina-studier Mette Halskov Hansen ved UiO har ikke forandret mening idet Klassekampen ringer for en kommentar.

– Det de svenske rektorene sier, er i tråd med vårt rektorats linje. De påpeker også at det er utfordringer ved et samarbeid med Kina, for dét er det. Men vi kan ikke isolere oss.

Her har de støtte fra statsminister Jonas Gahr Støre, påpeker Hansen.

Svenske rektorer ser mot Kina

Mylena Kifle

Norges største festival slipper unna kritikk, til tross for Israel-bånd

I ukevis har artister, utesteder og aktivister kritisert Øyafestivalen for deres bindinger til Israel.

I dag starter Norges største festival, Tons of Rock. Til tross for at også eierne deres er til stede i Israel, har ikke de mottatt samme kritikk.

Palestinakomiteens leder Line Khateeb tror det skyldes hvordan Øyafestivalen har profilert seg.

– Øya snakker om seg selv som den mest bærekraftige festivalen, da forventer folk mer.

Tons of Rock eies av Live Nation. Underholdningsselskapet slo seg sammen med billettsalgselskapet Ticketmaster i 2009. I 2017 kjøpte Live Nation opp det israelske underholdningsselskapet Bluestone Entertainment. Live Nation og Ticketmaster er også til stede i Israel.

– At Tons of Rock har en annen profil enn Øya, fritar dem ikke fra ansvaret de har som arrangør. Vi oppfordrer alle som driver med handel og som har forbrukermakt, til å tilslutte seg BDS-bevegelsen (internasjonal boikottkampanje, journ.anm.), sier Khateeb.

Likevel er det særlig Øyafestivalen folk kritiserer i Norge. Øya-festivalens eiere Superstruct ble i fjor kjøpt opp av investeringsselskapet KKR. De eier også det israelske nettstedet Yad2, som annonserer for ulovlige boliger på Vestbredden.

Khateebs oppfordring til Tons of Rock er den samme som til Øyafestivalen:

Å drive en kultur­boikott som skal være konsekvent, er dessverre umulig.

Stille om Tons of Rock-eiere

Dag Eivind Undheim Larsen

– Øyvind Østerud var en av de ytterst få generalistene i norsk statsvitenskap, sier sosiolog og idéhistoriker Rune Slagstad.

I går døde statsviter Øyvind Østerud, 81 år gammel. Gjennom mange år var Østerud en sentral stemme i norsk samfunnsdebatt. Ikke minst da han i perioden mellom 1998 og 2003 ledet den omfattende Makt- og demokratiutredningen i Norge.

Østerud var professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og hadde blant annet fagområder som nasjonalisme, geopolitikk og internasjonale konflikter som spesialfelt.

Idéhistoriker Rune Slagstad var venner med Østerud i mer enn 50 år. Han forteller at statsviteren faglig sett hadde et bredt og allsidig overblikk.

– Det er ikke så mange igjen Østeruds kaliber, og jeg tviler på at det blir flere, sier Slagstad.

Han forteller videre at Østeruds tenkning i stor grad var preget av den norske samfunnsforskeren Stein Rokkan, som var internasjonalt anerkjent for teoriene om politiske konfliktmønstre.

– Dette preget også Østeruds studier, hvor motkulturene er en sentralt innslag, og han var opptatt av det norske samfunnets egenart. For ham var ikke nasjonalstaten en anakronisme, sier Slagstad og legger til:

– Og forfatteren Stein Mehren var hans poetiske helt.

Østerud var en liberalt orientert sosialdemokrat.

Maktutreder, poesielsker og brubygger

Tom Henning Bratlie

Bokhandelen i Jerusalem selger bøker med palestinsk perspektiv. En dag troppet fire politimenn opp i lokalet. 

Det er ikke hver dag en bokhandel skaper internasjonale overskrifter. Men 9. februar i år ble Ahmad og Mahmoud Muna arrestert av israelsk politi, anklaget for å «oppildne til terrorisme». De to driver The Educational Bookshop, som ble startet av Munas far og bestefar i Jerusalem i 1984.

Klassekampen møter 34 år gamle Ahmad Muna i Oslo, hvor han skal besøke gamle kjente i påvente av at luftrommet over Israel skal gjenåpne.

Muna forteller at familiens bokhandel i Jerusalem er et møtested for fri diskusjon og debatt, med opplesninger og forfattersamtaler.

I begynnelsen satset butikken på arabisk litteratur og kontorrekvisita. På 1990-tallet, i kjølvannet av Oslo-avtalen, økte etterspørselen etter engelsk sakprosa om Palestina. Da utvidet de bokhandelen med en bokkafé.

– Temaet er den israelsk-palestinske konflikten. Vi har kokebøker, barnebøker og alt om konflikten – fra problembeskrivelse til løsninger, fra et palestinsk perspektiv.

Muna mener at The Educational Bookshop har et unikt stort utvalg bøker om temaet. Noe butikken 

har, er oppfordringer til terrorisme, understreker han.

– Bøkene vi selger, er publisert av anerkjente internasjonale forlag.

Det var hjerte­skjærende å se hele ­stedet ­ramle fra ­hverandre.

– Ytringsfriheten har vært under angrep siden krigen i Gaza startet

Hannah Bull Thorvik

– Norge gjør seg selv til utdannings­sektorens svar på Temu

Tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) reagerer kraftig på regjeringens nye forslag om lavere studieavgift for internasjonale studenter.

Det bryter fullstendig med den politiske kursen han frontet som statsråd.

– Jeg mener det er uklokt å gjøre denne endringen, sier Moe til Klassekampen.

Regjeringens forslag innebærer at universiteter og høyskoler selv skal kunne bestemme hvor mye de vil kreve i skolepenger fra studenter fra utenfor EØS-området.

Forslaget krever en lovendring som må vedtas i Stortinget. Derimot vil regjeringen umiddelbart gjennomføre disse justeringene:

Fjerne kravet om norskopplæring for stipendiater og postdoktorer.

Senke kravet til hvor mye penger utenlandske doktorgradsstipendiater må ha på konto – i dag satt til 325.000 kroner.

Ola Borten Moe reagerer særlig på at regjeringen endrer studieavgifta.

Vi er et lite land og kan ikke stå ­aleine.

– Utdanningens svar på Temu

Demokrati på vikende front, kulturkutt i de alternative statsbudsjettene og innstramming av ytringsfriheten i land som USA, Ungarn og Tyskland.

Dette utgjør bakteppet for utgivelsen av «Kunstnerbrevet 2025», forklarer Jan Lothe Eriksen, redaktør for pamfletten der 19 ulike kunstnere bidrar.

– Det handler om summen av det som nå skjer internasjonalt, sier Eriksen.

Han viser blant annet til at det er blitt vanskelig for både kunstnere og aktivister å være kritiske til Israel.

Ideen ble imidlertid unnfanget da han så gjennom de ulike partienes alternative budsjetter i fjor. Frps kuttforslag vil rasere kulturlivet, hevder redaktøren som til daglig er leder i Safemuse – Safe Haven for Artists.

Han håper «Kunstnerbrevet» kan bidra til at kunstnerens syn blir hørt i samfunnsutviklingen.

Kunstnerbrevet er inspirert av «Vår kulturs fremtid. Et brev til den norske regjering 1945», også kalt «Kulturbrevet», sendt av ti kunstnere under andre verdenskrig.

Til forskjell fra brevet fra 1945 minner 2025-brevet mer om en antologi enn et felles opprop.

Nå er det mye snakk om opprustning, men hva skal vi forsvare om det ikke er kulturen?

19 kunstnere lanserer pamflett for å bli hørt

 det mange spente og nervøse foreldre som alt er i gang med, eller er i ferd med å starte barnehagetilvenning med sine ettåringer – undertegnede inkludert. Det er nå jeg for alvor skal stifte bekjentskap med den beryktede tidsklemma – tross alt et slags privilegium dersom man ser på det i stor målestokk. I internasjonal sammenheng er det utrolig at vi har tilnærmet full barnehagedekning.

Dette er også en tid der det skrives flere artikler om hvordan det å begynne i barnehage stresser både små og store. Et eksempel er en artikkel på Forskning.no, som omhandler den optimale barnehagetilvenningen: Fem dager i barnehagen med foreldre fører gjerne til mindre stress og gråt. Videre står det at mange barnehager har god erfaring med hjemmebesøk på vårparten for å bli kjent med både barn og voksne over tid.

Artikkelen er en påminnelse om at det tross alt ikke er jeg som skal gjennom den største omveltningen, men ungen min – og hvor viktig jobben til de ansatte er.

 inntrykk av både de ansatte og barnehagen vi skal inn i, og gleder meg stort sett over at ettåringen skal stabbe og krabbe inn i det første store fellesskapet i samfunnet utenom familien. Likevel er vi nok ikke helt der forskningen referert til over, legger til grunn. Til felles har disse tiltakene at de krever mye mer tid av barna, foreldrene og ikke minst de ansatte, enn det som lar seg gjøre i dag. Idealene som løftes fram, framstår nokså utopiske, sett i lys av det flere omtaler som en bemanningskrise i barnehagene. Eller bare det at noen i min utvidede barselgruppe først fikk barnehageplass når sommeren nærmet seg.

 ligger det an til å bli i framtida. Forrige uke kom opptakstallene til høyere utdanning, som viser at søkertallene til barnehagelærerutdanningen synker med en fjerdedel i 2022, fra 4000 til 3000 studenter på ett år.

Ingen krise, sa statsråd for høyere utdanning Ola Borten Moe til VG. Alarmerende og forferdelig var blant ordene Steffen Handal fra Utdanningsforbundet tok i bruk.

For visse yrkesgrupper er opptakstallene lite pene. Antallet søkere til lærerutdanning og sykepleierutdanning gikk nemlig også ned, samlet sett. Det er også noen fellestrekk ved disse yrkene. Dette er jobber som krever akutt tilstedeværelse, stort ansvar og mye omsorg. «Alle vet at det er hånden som tørker snørr og smører rumpe som bygger fremtiden», som Heidi Bøhagen skriver i Nettavisen.

 det imidlertid vært flere nyhetssaker om dårlig lønnsutvikling for lærere (som er i streik) og sykepleiere, men også manglende kontroll over egen hverdag. Dette er arbeidsplasser som har relasjoner som kjerneoppgaver, og omsorg kan som kjent ikke helt lett effektiviseres.

Og mens vi snakker om rekruttering til yrket, er en like viktig del av samtalen å beholde de ferdig utdannede arbeidstakerne. En av fem sykepleiere slutter i yrket etter ti år, noe Lill Sverresdatter Larsen, leder i Sykepleierforbundet understreket i forrige ukes Klassekampen. Mange lærere og sykepleiere har dessuten pekt på pandemien som en slags siste dråpe som fikk begeret til å renne over.

«Idealene for barnehagestart framstår nokså utopiske»

Krise eller ikke krise

sies det overalt i helsevesenet. Hvordan forklarer vi da at Ammehjelpen må berges fra konkurs og et stadig pågående barselopprør?

Som nybakt forelder bruker man mange nattetimer på å lure på om man noen gang vil sove en hel natt igjen. Terskelen for å oppsøke alt fra sovecoacher til ammehjelper synker i takt med lengden på nattevåkingen. Jeg må tilstå at jeg har tilbragt ganske mye tid på diverse nettsteder – alt fra Kvinneguiden til nettbutikker med dyre produkter som lover bedre søvn.

Dagen derpå har jeg klart meg ganske godt likevel, blant annet fordi det ligger ganske mange tips der ute, åpent og gratis for alle. Derfor er det også så opprørende når et lavterskeltilbud som Ammehjelpen, som helsevesenet selv ofte henviser til, må be om kronerulling for å unngå nedlegging.

Ammehjelpens Facebook-gruppe på over 40.000 medlemmer mens dette skrives, spør folk om alt fra brystbetennelse, hygiene, korte tungebånd og sterke smerter. Mange av disse problemstillingene kan fort bli helt akutte.

Noe av det jeg husker best fra de første altomveltende månedene etter fødsel er at vi snakket om amming, amming, amming, og hvor mye bedre vi alle fikk det når det endelig gikk. Det er ikke rart mange knytter ammeproblemer til fødselsdepresjon.

På den ene siden blir det igjen og igjen understreket hvor bra det er for barnet. På den andre siden er det en hel rekke praktiske problemer som kan oppstå når som helst. Ammehjelp er helsehjelp, og basert på egne erfaringer, trengs den som regel aller helst i går. Både barselopprøret og det enorme tilfanget av forespørsler som kommer til Ammehjelpen årlig, vitner om at de trengs.

Det var også slik Ammehjelpen i Norge startet: Elisabeth Helsing oversatte en brosjyre fra amerikanske La Leche Ligue til norsk. Hun ble oversvømt av brev fra mødre som ikke fikk til ammingen, ifølge kvinnehistorie.no. I dag får Ammehjelpen 36.000 henvendelser i året via sosiale medier, e-post og telefon. De skriver at forespørslene blir flere og mer komplekse.

I spleiseaksjonen forklarte Ammehjelpen hvorfor de selv mener de trengs. Jeg beit meg særlig merke i dette: Dersom de må legge ned, beredes grunnen for flere private, kommersielle ammeveiledere for de av oss som har råd til det. Det har jeg ingen vanskeligheter med å se for meg.

Dr. Dropin erklærte i fjor at de vil etablere en jordmortjeneste som en del av satsing på kvinnehelse. Det er ikke vanskelig å se for seg markedet her.

«Det offentlige helsevesenet bør vokte seg for å ta den høye tilliten for gitt»

Hvem skal hjelpe til?

 og oftere denne sommeren. Når jeg våkner, har jeg vage minner om å ha drømt om masker – strikkede masker, altså – flerfargede og ulike garnkvaliteter, på retta og vranga, i flettestrikk og andre strukturer. Jeg har til de grader latt meg rive med av danske Lærke Baggers hobbybok «Strik», som handler om antiperfeksjonisme, restegarn og «crazy strik». Og det har slått an: Bagger er et Instagram-fenomen, og «Strik» har blitt oversatt til både engelsk og norsk. Hun fyller store arrangement og selger bøker i 8. opplag i Danmark.

Baggers suksess skjer i en tid der det har vært mye prestisje i å strikke gensere så «fine» at de kunne vært kjøpt i en hvilken som helst kjedebutikk. En minimalistisk bølge av «slow fashion» – som jo er prisverdig. Men også kjedelig!

Baggers prosjekt utfordrer perfeksjonismen som dominerer strikke-Instagram, og omfavner masker som har havnet på vranga.

 har tilnærminger til håndverk som Baggers vært et savn helt siden jeg begynte å interessere meg for strikking. Bagger skriver om klesstørrelser, kvinnehistorie, spiseforstyrrelser og sitt estetiske prosjekt, som handler om å ta i bruk restegarn på ulike vis, med potensial for et ganske vilt estetisk uttrykk. Her må man for alvor ta i bruk egen fargesans. Boka omtaler det å improvisere med farger som «svært psykologisk krevende».

Kanskje har jeg forelsket meg så mye i denne boka fordi den ikke later til å skille mellom det å bruke hendene og det å tenke. I vestlig filosofi- og idéhistorie har vi nemlig lang tradisjon for å skille mellom kropp og sinn, og konsekvensene av dette ser vi i måten vi snakker om praktisk arbeid på i dag.

 videregående, var yrkesfag nærmest ensbetydende med «skoletaper», og for det meste snakket man da om gutter. Slik er det også til dels i dag. Selv om man snakker pent om praktiske og estetiske fag – spesielt i sammenheng med guttene som faller utenfor – er det fortsatt slik at skolen har vært fryktelig teoretisk de siste tiårene.

Men praktisk arbeid er ikke et spesialpedagogisk virkemiddel, som Kristoffer Vogt skreiv i denne avisa et par uker tilbake. Det er en del av det å være menneske, helt uavhengig av kjønn.

I kronikken skriver Vogt om «praktisk udugelighet», og at det brer om seg en fordumming av samfunnet som konsekvens. Det er harde ord, men jeg tror de har noe for seg. Vi skriver mindre og mindre for hånd, og flere skoler har ikke sløydsal. De som har det, har ofte mangelfullt utstyr. Alt dette er problematisk – ikke fordi løkkeskrift er en nøkkelkompetanse i framtidas arbeidsliv, men fordi det å lære med hendene og bruke kroppen er viktig, og ikke bare for elevene som har vanskelig for å tilpasse seg skolen.

berre nevane» snakker forfatter Siri Helle med forsker i nevroanatomi, Per Brodal, som har forsket på forbindelsen mellom hender og hjerne. Han sier at en stor del av hjernecellene våre er satt av til hendene våre. Han oppfordrer til å ta vare på «kroppskjensla også i møte med ny teknologi».

Tenke med kroppen

var jeg i en kort periode leder av Bodø Natur og Ungdom, og engasjert i vern av Rønvikjordene nær Bodø sentrum, fortsatt omdiskutert og attraktiv eiendom for Bodøs «asfaltkamerater». Et minne stikker seg ut fra denne tida, da jeg skulle snakke på aksjonsgruppas vegne for Nordland fylkeskommune, og ble introdusert sånn: «og nå skal vi få høre fra ungdommen».

Avsløringene om Forandringsfabrikken har fått meg til å tenke tilbake til møtet i fylkeskommunen. Jeg trodde jeg representerte et lite lokallag av engasjerte miljøaktivister, men brått sto jeg der og inkarnerte hele «ungdommen». Mange som har engasjert seg i en ungdomsorganisasjon har nok lignende opplevelser.

 «proffer» er ungdommer med erfaringer fra blant annet barnevernet, og de formidler dem på arrangementer, møter med myndighetene og på vegne av stiftelsen. Deres erfaringer har gjort inntrykk, og stiftelsen har høstet medieoppslag, politikerkontakt og tilskuddsmillioner. De siste ukene har imidlertid proffer fortalt at de har følt seg presset til å overdrive og dele private ting offentlig, mens ansatte har tvilt på metodikken i kunnskapsinnhentingen. Noen har opplevd at historiene deres har blitt tilpasset en toppstyrt hovedfortelling i stiftelsen, og forteller at de har fått høre det dersom de har avveket fra manus.

Dersom det stemmer at ungdommenes erfaringer har blitt manipulert fordi stiftelsen har ønsket en konsekvent fortelling som støtter opp om deres politiske mål, er det foruroligende – også fordi det kan bidra til å diskreditere ungdommenes erfaringer på sikt. Det er et helt reelt problem at barn og unge ikke blir hørt i spørsmål som angår dem. Blant andre Mestad og Kvalø fra Norges institusjon for menneskerettigheter har i Klassekampen minnet om at myndighetene må fortsette å lytte til barn og unge (og flere viser til andre gode organisasjoner på feltet), selv om Forandringsfabrikken nå skal gjennom en helt nødvendig gransking og politikere distanserer seg fra stiftelsen.

At stiftelsen tilsynelatende har endret og bearbeidet virkeligheten slik oppslagene tyder på, illustrerer for det første en lav tillit til ungdommene det gjelder, men på et mer abstrakt nivå også til samfunnet vi lever i. Det skal jo være strekk i laget når individer forteller, fordi vi alle har forskjellige erfaringer, bakgrunner og verdier. De som lager politikk bør kanskje lukta lunte når virkeligheten blir for enfoldig.

saken noen spørsmål om hvilken posisjon sterke stemmer og historier får i offentligheten. I den mangfoldige sekken «viktige stemmer» finner vi i dag også influencere, forfattere og samfunnsdebattanter og flere til. Gode historier er slikt som selger aviser, gir et ansikt til komplekse problemstillinger, setter i gang folkebevegelser og avkler store feil i systemer.

Å dele erfaringer har vært fundamentalt i framveksten av den feministiske bevegelsen. Det personlige er politisk, men fiks ferdig politikk er det likevel ikke. Som samfunn trenger vi bredden av ulike erfaringer, å la oss berike av dem, og vurdere hvordan erfaringene kan omsettes til politikk og praksis – uten å forenkle. Det er det motsatte av å tilpasse erfaringene til politikken.

Hanne Skogvang Stork

Artikler

Festspilldirektør, komponist og grillentusiast Lars Petter Hagen skyr ikke unna litt showfaktor i grillingen. For eksempel kan man grille på kors.

Siw Aduvill er forfatter, yogainstruktør og ser med uro på utviklingen i alternative miljøer som har omfavnet kjøtt og vaksineskepsis.

Rasmus Rohde fra «Verdens beste band» tror ikke folk får med seg ny barnemusikk. Kulturjournalistikk på barnekultur er minimal, mener han.

– Gaza var et sted der folk ble forelsket

De store barneartistene skrev låter med innhold og baktanke, ifølge Trond-Viggo Torgersen. Han vil ikke kritisere dagens barnemusikk, men undrer seg over den.

Mener NRK kan bli bedre: – Blime står for en musikalsk forflatning

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

Barnelåter på afterski

I fjor fikk Samtiden avslag på pressestøtte. Nå øyner redaktør Magne Lerø nytt håp.

Ja til samarbeid med Kina, men ikke for enhver pris, sier Mette Halskov Hansen

Norges største festival slipper unna kritikk, til tross for Israel-bånd

Maktutreder, poesielsker og brubygger

Bokhandelen i Jerusalem selger bøker med palestinsk perspektiv. En dag troppet fire politimenn opp i lokalet.

– Norge gjør seg selv til utdanningssektorens svar på Temu

Kulturpolitikken kan ikke overlates til byråkrater, mener Torgny Amdam. I går var han med på å lansere «Kunstnerbrevet 2025».

Krise eller ikke krise

Ammehjelpen har rukket å bli en institusjon – som vi bør ta godt vare på.

Kan strikkebølgen gi nytt liv til det viktige praktiske arbeidet?

Man bør lukte lunta når fortellingen blir for enfoldig.

Kropp i monitor

Den rusede kvinnekroppen forblir «den andre».

Hjertesukk fra en vordende fødeforelder.

Hvilke fremskritt og tilbakeslag har vi sett det siste året?

En verdig hyllest

Hvor har det blitt om drømmen om alternative boformer?

På kunst- og håndverksstudiet måtte jeg nøste opp i egne fordommer.

Det er dårlige tider for mote- og klesbransjen.

Festspill­di­rektør, komponist og grill­entusiast Lars Petter Hagen skyr ikke unna litt showfaktor i grillingen. For eksempel kan man grille på kors.

Siw Aduvill er forfatter, yoga­in­struktør og ser med uro på utvik­lingen i alter­na­tive miljøer som har omfavnet kjøtt og vak­sineskep­sis.

Rasmus Rohde fra «Verdens beste band» tror ikke folk får med seg ny barne­mu­sikk. Kultur­jour­na­listikk på barne­kul­tur er minimal, mener han.

– Gaza var et sted der folk ble forelsket

De store barne­ar­tis­tene skrev låter med innhold og baktanke, ifølge Trond-Viggo Torgersen. Han vil ikke kritisere dagens barne­mu­sikk, men undrer seg over den.

Mener NRK kan bli bedre: – Blime står for en musikalsk for­flat­ning

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

Barnelåter på afterski

I fjor fikk Samtiden avslag på presse­støt­te. Nå øyner redaktør Magne Lerø nytt håp.

Ja til samarbeid med Kina, men ikke for enhver pris, sier Mette Halskov Hansen

Norges største festival slipper unna kritikk, til tross for Israel-bånd

Maktut­reder, poesi­elsker og brubygger

Bokhan­delen i Jerusalem selger bøker med palestinsk perspektiv. En dag troppet fire politimenn opp i lokalet.

– Norge gjør seg selv til utdannings­sektorens svar på Temu

Kultur­politikken kan ikke overlates til byråkrater, mener Torgny Amdam. I går var han med på å lansere «Kunst­ner­brevet 2025».

Krise eller ikke krise

Amme­hjelpen har rukket å bli en insti­tusjon – som vi bør ta godt vare på.

Kan strikke­bøl­gen gi nytt liv til det viktige praktiske arbeidet?

Man bør lukte lunta når fortel­lingen blir for enfoldig.

Kropp i monitor

Den rusede kvinne­krop­pen forblir «den andre».

Hjertesukk fra en vordende fødefor­elder.

Hvilke fremskritt og til­bake­slag har vi sett det siste året?

En verdig hyllest

Hvor har det blitt om drømmen om alter­na­tive boformer?

På kunst- og håndverks­stu­diet måtte jeg nøste opp i egne fordommer.

Det er dårlige tider for mote- og kles­bran­sjen.

Festspilldirektør, komponist og grillentusiast Lars Petter Hagen skyr ikke unna litt showfaktor i grillingen. For eksempel kan man grille på kors.

Siw Aduvill er forfatter, yogainstruktør og ser med uro på utviklingen i alternative miljøer som har omfavnet kjøtt og vaksineskepsis.

Rasmus Rohde fra «Verdens beste band» tror ikke folk får med seg ny barnemusikk. Kulturjournalistikk på barnekultur er minimal, mener han.

De store barneartistene skrev låter med innhold og baktanke, ifølge Trond-Viggo Torgersen. Han vil ikke kritisere dagens barnemusikk, men undrer seg over den.

Mener NRK kan bli bedre: – Blime står for en musikalsk forflatning

I fjor fikk Samtiden avslag på pressestøtte. Nå øyner redaktør Magne Lerø nytt håp.

Maktutreder, poesielsker og brubygger

Bokhandelen i Jerusalem selger bøker med palestinsk perspektiv. En dag troppet fire politimenn opp i lokalet.

– Norge gjør seg selv til utdanningssektorens svar på Temu

Kulturpolitikken kan ikke overlates til byråkrater, mener Torgny Amdam. I går var han med på å lansere «Kunstnerbrevet 2025».

Ammehjelpen har rukket å bli en institusjon – som vi bør ta godt vare på.

Kan strikkebølgen gi nytt liv til det viktige praktiske arbeidet?

Man bør lukte lunta når fortellingen blir for enfoldig.

Den rusede kvinnekroppen forblir «den andre».

Hjertesukk fra en vordende fødeforelder.

Hvilke fremskritt og tilbakeslag har vi sett det siste året?

Hvor har det blitt om drømmen om alternative boformer?

På kunst- og håndverksstudiet måtte jeg nøste opp i egne fordommer.

Det er dårlige tider for mote- og klesbransjen.