Hanne Skogvang Stork

I’ll have what she´s having” er en av filmhistoriens mest ikoniske replikker. Den faller fra nabobordet på dineren hvor Meg Ryan nettopp har simulert en høylytt orgasme, og den selvsikre Billy Crystal må innse at han kan ha blitt lurt i tidligere relasjoner.

I likhet med andre kvinner som drømmer om å kle filthatt, ser jeg den romantiske komedien fra 1989, “When Harry met Sally” hvert år når høstmørket senker seg. Men det er ikke bare moten som gjør filmen så severdig. Det er aller mest det verbale overskuddet som gjør at man aldri kan tro noe annet enn at de to til slutt må ende opp med hverandre. De elsker jo å snakke sammen!

 kanskje alltid være kjent som den romantiske komediens storhetstid, siden 2000-tallet har sjangeren slitt med å hevde seg. Tilfeldigvis sammenfaller det omtrentlig med tidsrommet studien «Sliding into silence» har fulgt. De fulgte 2000 mennesker fra 2005 til 2019, og konkluderte med at de snakket om lag 338 færre ord om dagen(!) fram til 2019 – året før pandemien brøt ut.

Kan vi se for oss tilsvarende verbale kjemi utspille seg på filmlerretet i dag? Eller har det å vinne fram ved hjelp av veltalenhet og kreative formuleringer rett og slett fått en annen status?

 ukene har debatten om bruk av KI i tekster og kommentarer rast. Manifest media har vist at flere mediekommentatorer med høy sannsynlighet har brukt KI i skrivingen sin. Og denne uka anklager litteraturprofessor Gisle Selnes filosof Lars Svendsen for å ha brukt KI for å skrive sin siste bok i denne avisa, noe han også vedgår i bearbeidingen av teksten.

Men er det så farlig med KI, spør Kaveh Rashidi i Aftenposten. Han har noen gode poeng. Det er riktig at offentligheten historisk har tilgodesett den som er i besittelse av ordets kraft, som ikke er jevnt fordelt i befolkningen. Vil ikke KI gjøre at flere kan løfte seg til et helt ok retorisk nivå og på den måten få gi uttrykk for sin mening? Og ikke minst, som Astrid Meland tidligere i år sa det, kanskje gi et løft til konfirmasjonstalene?

 ikke famlet etter ordene i livet? Blir man god til å finne dem, har man trolig konfrontert egne tilkortkommenheter noen ganger. Å

 fram en kommentar eller tale framfor å ta seg bryet med å skrive den, er et uttrykk for en passiv kultur, der strømlinjeforming er godt nok. Jeg vil heller ha fadese i bryllupstalene! Spenningen er jo halve poenget. Og man kan jo spørre seg: vil ikke forskjellene i veltalenhet bare bli større dersom man slipper å prøve?

Passiv kultur er det ikke ikke vanskelig å finne støtte for andre steder. Som at pornobransjen suser videre på stadig nye plattformer, mens flere studier viser at vi har mindre sex. I november lanseres neste utgave av en av verdens største videospillsuksesser, Grand Theft Auto. Det vil bli kjøpt av mange, en god del vil kanskje bruke vel mer tid på å se på at andre gamere 

Nedgangen i antall ord vi utveksler oss i mellom kan ses som et uttrykk for passivitet. Årsaken kan vi jo bare spekulere i, men det er en observasjon som bærer ved til et bål der jeg helst hadde sett at et par-tre teknologiske nyvinninger brant. Jeg er ingen puritaner når det kommer til KI, men skeptisk til å la KI simulere meninger. Jeg ønsker i alle fall ikke å lese debattflater der det i realiteten er Claude som diskuterer med ChatGPT, for å sitere salige Altingets debattredaksjon.

Jeg vil heller ha fadese i bryllupstalene!

Ekte vare

Se mer, lev mer». Det er slagordet til britiske Art Fund i promoteringen av et nasjonal kunstpass. Men lev mer er ikke her ment i betydningen «et vilt og poetisk liv», nei her er det i kvantitativ forstand. Du kan rett og slett forlenge livet ved å oppsøke et kunstgalleri. «A great way to boost your wellbeing», som kampanjen påstår. At det åndelige hjertet kanskje banker hardere i måte med storslått kunst er nå en ting. Men tenk om det kan bidra til bedre kardiovaskulær helse!

Kampanjen provoserte forfatter Julian Baggini til å skrive et lengre essay i The Guardian forrige uke. Hva skjedde med kunst for kunstens skyld? Og det stopper heller ikke der. Så å si alt er utsatt for instrumentalisering, altså at man fokuserer på tings nytte, er Bagginis tese.

vanskelig å finne støtte for denne observasjonen. Sosiale medier er fulle av råd om å si «takk» eller velmente råd om fordelene ved en klem. Ikke fordi det føles godt eller er snilt, men fordi det kan øke din sosiale status, eller det er godt for helsa, siden hud-til-hud-kontakt gir en endorfinboost. Er du småbarnsforelder, har du sikkert hørt at klassisk musikk skal være bra for småbarns hjerneutvikling. Å synge i kor motvirker ensomhet. Turer i skogen er bra for både kropp og mental helse. Jeg kunne fortsatt.

Og hva betyr det så at noe er bra for deg? Som regel at det fremmer suksess, fører til bedre helse, motvirker noe som er uønsket.

Det handler ikke om hva som er godt, hva som er vakkert, hva som er interessant, men 

. Eventuelt for landet du bor i? Tidens melodi går nemlig i marsjtakt, og handler om beredskap.

 om hvordan europeiske land sliter med å få prioritert vedlikeholdsarbeid av kritisk infrastruktur, som broer. I 2018 døde 43 personer i Genova på grunn av en neglisjert bro. Likevel var det vanskelig å få prioritert penger til annet vedlikeholdsarbeid. Det var rett og slett ikke påtenkt i budsjettene. I 2025 oppdaget tyskerne at reparasjonssutgiftene kunne klassifiseres under «militære utgifter», og fikk omsider fart på det enorme etterslepet innen vedlikehold.

et pågående prosjekt under merkelappen «Totalforsvarsåret 2026», der de har mål om å gjennomføre en rekke «tverrsektorielle aktiviteter». Det meste som skal styrkes er kritiske samfunnsfunksjoner, beskyttelse av sivilbefolkningen og våre allierte – men også befolkningens motstandsdyktighet. Herunder er det mange som ser sitt snitt til å mele en nedprioritert kake. «Totalforsvarsåret» fungerer for eksempel som retorisk brohode i lønnsoppgjøret for ulike samfunnskritiske grupper.

I totalberedskapsmeldingen hevdes det at kunst og kultur kan øke samfunnets «mentale utholdenhet». Ikke minst at «deltakelse i kulturelle aktiviteter bidrar til økt sannsynlighet for å stemme ved valg, utføre frivillig arbeid og utvikle positive sosiale holdninger knyttet til demokratiske verdier og identiteter».

Man skulle kanskje tro det knapt fantes nedleggingstruede strykeorkester for barn i dette landet med en slik begrunnelse. Da må man dessverre tro igjen. I går skrev Klassekampen at kulturbevilgningene i Norge går ned.

Alltid beredt

#fff

#000

Det er et grusomt pek i det at mange av Epsteins ofre, kvinner og jenter som ble utvekslet som anonyme varer og tjenester av Epstein og hans kumpaner, ikke fikk den samme behandlingen som flere av deres overgripere da de siste dokumentene ble sluppet. Nemlig en anonymiserende sladd.

Ikke lenge etter at dokumentene ble offentlig tilgjengelig, måtte hundrevis av nakenbilder trekkes tilbake. Noen ble liggende i flere dager. «Bildet hjemsøker meg», uttalte et av Epsteins ofre til CNN etter forrige dokumentslipp, i desember. Selv om bildene nå er sladdet og sensurert, er det umulig for dem å vite hvor mange som har sett det, og om det har blitt delt videre. Det er det all grunn til å tro. Epstein-dokumentene ble sluppet i det fri, åpne for alle som vil se. Dem er det mange av.

Epstein hadde et omfattende bilde­arkiv. I et samfunn der så mange så ivrig dokumenterer og deler egne overskridelser, fra Epstein til Gisèle Pélicots mann, som filmet voldtekter av sin neddopede kone, blir vi også kikkere. Det er klaustrofobisk.

 «The rest is politics» er tidligere Tory-politiker Rory Stewart sjokkert over måten kvinner blir diskutert på i e-postene med Epstein, etter dokument-slipp med påfølgende mannefall i Storbritannia. Han begynner å lure på hvordan det er menn egentlig snakker seg imellom. Stort sett blir det jo ikke skrevet ned noe sted, langt mindre dokumentert på kamera.

Eller? Også norske rettssaler har så langt i år gitt oss gode grunner til å dvele litt ved bildet. I rettssaken på alles lepper, mot Marius Borg Høiby, utgjør nemlig en stor andel av bevismaterialet filmer og bilder av ulike seksuelle handlinger overfor kvinner. Mange av dem er tatt uten deres bevissthet eller samtykke, ifølge kvinnenes egne forklaringer. Det er ikke så uvanlig som mange kanskje tror, uttalte Høiby i retten.

 man ikke trenger lete lenge for å finne støtte for: Denne uken kom dommen mot en mann i 20-årene, tiltalt for å ha delt og profittert på tusenvis av videoer og bilder av jenter og kvinner. Mange av kvinnene ante ikke at de ble filmet eller fotografert, eller om de gjorde det, at bildene skulle ses av andre enn dem de delte dem med.

«Jeg bare samlet og solgte», sa den nå dømte mannen i retten. Han har verken hacket eller tatt egne bilder, kun vært en formidlingstjeneste. Han trodde det var innafor ettersom materialet allerede «var der ute».

Bildene har blitt solgt via det sosiale mediet Discord, under navnet «Guttas drøm». Det er snakk om 60.000 bildefiler, flere av de avbildede er mindreårige, flere markert med navn, fødselsår og bosted. Skal man tro skjermbilder på NRK, tilbyr mannen også kjøperne å etterspørre bilder av navngitte kvinner, så skal han sjekke.

Tidligere i år gikk også rettssaken mot en mann som hadde snikfilmet over 80 kvinner på toaletter på utesteder i Oslo.

I et samfunn der så mange så ivrig dokumenterer og deler egne overskridelser, blir vi også kikkere

«Guttas drøm» og bildets makt

Synne Falstad Moen

Den rykende kulegrillen på terrassen bærer bud om at vi er kommet riktig.

Lars Petter Hagen er komponist og direktør for Festspillene i Bergen, men viktigst i denne sammenhengen: helårsgriller.

– Mat er min eneste fritidsinteresse. Det er dette jeg driver med i ferien, jeg liker å stå opp og tenke på hva jeg skal spise de neste dagene, forteller han.

I Klassekampen er han tidligere portrettert som «gastrokomponist». Vi har ikke møtt opp uten forventninger.

– Hemmeligheten ligger i preppingen, får vi vite.

Den har Hagen langt på vei alt gjort unna. Kjøtt- og fiskestykkene er ferdigsalta. Reddiken er skjært opp, kålen finsnittet, tomatene kuttet, alt i bokser og skåler. Vi er kommet til en mann som også har vært innom det profesjonelle kjøkken.

Det nytter ikke å begynne med tilbehøret når maten er på grillen. Da må man følge med og tilpasse seg den ustabile varmen kullet gir, sier han.

Hagen legger vekta over en morter og moser tørket reke og peanøtter. Det skal bli dipp.

Et statement ville vært å gå for grill­pølser. Men det ville blitt kokettering.

Prepperen

Vilma Taubo

– Dette er et samarbeidsprosjekt. Det håper jeg vi kan være enige om, sier forfatter og yogainstruktør Siw Aduvill.

Vi møtes ved Vålerenga kirke i Oslo. Det har striregnet hele formiddagen, men nå klarner det opp, og sola gløtter bak skyene.

Hun finner fram marinert aubergine, halloumi, portobellosopp, en salat med oliven og nøtter og libanesisk brød.

Men engangsgrillen er det Klassekampen som stiller med. Aduvill vil helst ikke ha noe med den å gjøre i det hele tatt.

Engangsgriller er som kjent både forsøplende og brannfarlig. Oppgaven med tenning delegeres derfor til Klassekampen.

– Nå som jeg har bikket femti, har jeg oppgradert grensesettingen min, ler hun.

Aduvill er altså ingen griller, men glad i mat, også den som har havnet på grillen.

Aduvill er bokaktuell med «Nettforgiftning», som handler om hvordan konspirasjonsteorier påvirker forhold og relasjoner. Boka er skrevet sammen med Didrik Søderlind.

Man har fokusert på tarmskylling framfor systemisk rasisme.

Griller kjøttbølgen

Rasmus Rohde er kanskje best kjent som Rasmus i barne­musikkbandet «Verdens beste band». I alle fall blant barn i Midt-Norge, søknadsbehandlere i Kulturrådet og juryen i Spellemannprisen.

Trondheimsbaserte Rohde har vært aktiv på feltet i snart 20 år.

En av de første låtene bandet laget, handlet om «Farmor og mormor» som fant kjærligheten i hverandre i godt voksen alder.

– Det er utrolig gøy å lage musikk for barn. Det er så fint og morsomt når du merker at de blir sugd inn i noe.

– Vi har fått priser, økonomisk støtte og bookinger i barnehager og skoler. Det er mye positivt å si, understreker Rohde.

Men å nå ut til kjernepublikummet har ikke blitt enklere med årene, forteller Rohde.

– Det er fantastisk at man kan få støtte til å lage dette, men det er synd at det stopper der.

Får støtte, men ikke synlighet

Forfatter Alison Glick forelsket seg i Gaza for 40 år siden. Nå får hun meldinger derfra hver dag

– Reisa til Israel forandret hele livet mitt, sier Alison Glick.

Klassekampen møter den amerikanske forfatteren i Oslo. Da hun var 17 år gammel, reiste hun på utveksling til Israel for å utforske sine jødiske røtter. Det endte med at hun forelsket seg i og giftet seg med palestinske «Zayn».

I 2021 ga hun ut deres historie i romanform.

«The Other Side of the Sea» kom drøyt 40 år etter Glicks første reise til Israel i 1980. Romanen tar utgangspunkt i Glicks eget liv og erfaring med totalt å endre syn på Israel og forholdet til palestinerne.

Politiske undertoner til tross: Romanen er en kjærlighetshistorie, som kretser rundt Becky Klein og hennes ekteskap med palestinske Zayn. Det foretrekker Glick å kalle sin eksmann også i Klassekampen, av hensyn til hans sikkerhet. «Zayn» er i Gaza nå.

Boka var opprinnelig skrevet som en memoar, men forlaget foreslo å skrive den om til en roman.

– Et av de beste rådene jeg har fått, er at det er andre måter å skrive om palestinsk urettferdighet på enn menneskerettighetsrapporter.

Hun tror også roman­formen åpner for mer refleksjon.

Det er vanskelig å tro nå, men den gang var det ganske lett å reise mellom Gaza og Ramallah.

– Gaza var et sted der folk ble forelsket

«Snipp, snapp, snute/La flasketuten sprute!»

Slik lyder refrenget i «Badebussen» (2023) av Kjartan Lauritzen – en monsterhit av en barnesang, som også er en parodi på en russelåt.

Klassekampen har i det siste skrevet om musikkritikere som hevder at deler av dagens barnemusikk kunne «sklidd rett inn på afterski» – eller at den vitner om «musikalsk forflatning».

Men hva har egentlig endret seg? Også barnemusikklegende Trond-Viggo Torgersens «Hjalmar», som «rocka som Elton John», fra 1979, tangerer populærmusikken i sin tid – med piano, elgitar og refrenget på «engelsk».

– Jeg er ikke så kritisk, mer undrende, sier Torgersen da Klassekampen spør om han har gjort seg noen tanker om musikken som etterfulgte hans slagere.

Torgersen har en teori om hva som har gjort at Thorbjørn Egner og Alf Prøysens sanger er blitt «hengende i garnet», mens andre er gått ut i havet igjen.

– De skrev sanger med innhold og en baktanke. Og det er veldig gode melodi­linjer.

Hva som vil bli stående av musikken fra de siste 30 årene, vil han ikke spekulere i. Men deler av det som lages i dag, består av enkle melodier som legges oppå noen akkorder, ifølge Torgersen.

Dårlig ­musikk er som sukker­rik frokostblanding.

Spør om det lages for mye musikk

Mener NRK kan bli bedre: – Blime står for en musikalsk forflatning

– Jeg mener Blime står for en musikalsk forflatning av musikk og kunst som lages for barn, sier Aksel Dalmo Tollåli.

Han er kritiker i Periskop og aktiv i flere organisasjoner på musikkfeltet.

Klassekampen skrev lørdag om at flere kritikere hevder mye av den mest spilte barnemusikken i dag, er enkel og «såpeglatt». Blime-konseptet til NRK føyer seg inn i en slik trend, ifølge Tollåli.

– Det føles veldig surmaga å si dette. Det får meg til å føle meg 78 år gammel, sier 32-åringen.

Det er riktignok flere ting Blime skal ha ros for, ifølge Tollåli. I snart 15 år har NRK hatt en årlig vennskapskampanje i form av lansering av en låt og tilhørende dans under tittelen Blime, som danses i norske skolegårder og barnehager.

Låtene tematiserer inkludering og har i flere år kommet på samisk i tillegg til norsk. I årets låt «Være med» er det Matoma og Agnete Saba som synger og joiker.

Men hvor blir det av musikken i det hele? spør Tollåli.

Han kaller det «minste felles multiplum-estetikk».

Jeg tror det enorme ­apparatet i NRK ­hadde kunnet lage annen musikk.

– Blime står for en musikalsk forflatning

Selma Stormyren Larsen

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

Da Håvard Førland nylig skulle skrive sin faste spalte i Tysvær Bygdeblad, valgte han et aktuelt tema: ­dalende leselyst blant norske barn.

«‘Legere ergo sum’ – eg les, altså er eg!», opp­summerte Førland i teksten, som avslutter med ti anbefalinger til ­bøker høyt på salgslistene. Men dem hadde han ikke lest.

Romanen «Ikke mennesker jeg kan regne med» av Kyrre Andreassen ble omtalt som en psykologisk thriller «så spanande at … forfattaren kan le heile vegen til banken». Guri Idsø Vikens roman «Krakk» omhandler hvor vanskelig det er med menneskelige relasjoner – og et krakk, ifølge Førlands tekst.

Da spalta ble delt i sosiale medier, fikk beskrivelsene flere forfattere til å stusse: På Facebook skrev Viken at «ingen av beskrivelsene stemmer med innholdet i bøkene». Flere reagerte også på at de angivelige åpningssetningene Førland siterte, var feilaktige – og spurte om han har brukt kunstig intelligens (KI) til beskrivelsene.

– Ja. Det har jeg, svarer Førland da Klassekampen ringer.

– Jeg må legge meg flat, det er ikke annet å gjøre.

Førland forteller at han har skrevet den innledende teksten selv, men at anbefalingene kommer fra språkmodellen ChatGPT.

En av de «rammede» forfatterne er Kyrre Andreassen. Han synes det hele er komisk.

Selv om man ramler av sykkelen, slutter man ikke å sykle for det.

Brukte KI til å lage bokreferat

– Mye av barnemu­sikken som lages nå, høres ut som russelåter fra 90-tallet

Vi avslutter med litt rock, sier barnehagelærer Rafael Henning Berg og teller opp til «Rock ‘n’ roll, fiskeboll» på gitaren.

Flere av barna som til nå har sittet ganske rolig i Langleiken barnehage, reiser seg. De må danse.

Det dunete håret på et av de minste barna står rett opp i en uintendert hanekam, mens hun gjør en langsom piruett på småbarns vis. Noen gutter som før var oppslukt i leken, strømmer til og gjør noen halvrytmiske utfall.

Hva slags musikk liker dere? spør Klassekampen etter dansen.

– Rock! svarer en gutt som nærmer seg skole­alder.

– Marcus og Martinus! Det gjør han også, sier gutten og peker på en jevnaldrende kompis.

– Jeg liker å danse, smiler en jente på omkring tre og et halvt.

Jeg tror det er viktig for mennesker å høre en litt sur gitar og en ­stemme som sprekker.

Barnelåter på afterski

I 2022 overtok Magne Lerø tidsskriftet Samtiden. Siden har han kjempet for at tidsskriftet skal kvalifisere til pressestøtte. Femten måneder og et par runder med saksbehandling er gått siden det første nei-et fra Medietilsynet, noe han da anket.

Etter nytt avslag og påfølgende klage har Samtiden nå fått medhold fra Medieklagenemnda. Lerø forventer snarlig utbetaling av støtte.

– Klagenemnda kan ikke bestemme at vi skal få utbetalt pressestøtte, men nå har ikke Medietilsynet andre argumenter, mener Lerø, som har bedt om svar innen 5. august.

Pressestøtta krever at man hatt hatt kvalifiserende drift i ett år. Nå driver Samtiden med tap på tredje året. Derfor har Lerø solgt unna andre publikasjoner.

– Abonnementsmessig går det bra med Samtiden. Men på et tidspunkt må vi ha inntekter. Vi har drevet med underskudd siden jeg tok over. Det blir krise om vi må gå inn i en ny høst uten å vite om vi får støtte.

Målet har vært å få til løpende nyhetsjournalistikk innen kulturfeltet, samtidig som at de fortsetter å satse på kritikk, forteller Lerø.

I teorien er det da to støtteordninger man kan benytte seg av. Den ene er Kulturrådets støtteordning for tidsskrift og kritikk. Den andre er Medietilsynets pressestøtte, en ordning både Subjekt og Minerva har migrert til fra tidsskriftsstøtteordningen. De regnes som nasjonale nisjemedier, forteller Lerø, som gjerne vil få til det samme.

Til grunn for det første avslaget fra Medietilsynet lå en innholdsanalyse av Samtiden fra Paul Bjerke og Lars Halvorsen ved Høgskolen i Volda. Rapporten konkluderte med at Samtiden ikke oppfylte kriteriene for pressestøtte.

Det blir krise om vi må gå inn i en ny høst uten å vite om vi får støtte. 

Samtiden fikk medhold i klage

Sverige må utvide det akademiske samarbeidet med Kina. Det skrev fire svenske universitetsrektorer i en kronikk i Svenska Dagbladet i går. Uten et slikt samarbeid risikerer Europa å havne i bakevja økonomisk og teknologisk, advarer rektorene.

De omtaler Kina som ledende innen kunstig intelligens, kvanteteknologi og fornybar energi.

Kronikken er signert rektorene Martin Nilsson Jacobi (Chalmers), Anders Söderholm (KTH), Erik Renström (Lund) og Anders Hagfeldt (Uppsala).

For ett år siden tok det avtroppende rektorteamet ved Universitetet i Oslo (UiO) til orde for det samme – at Norge trenger et akademisk samarbeid med den nye, «vitenskapelige supermakta» i øst.

Avtroppende viserektor og professor i Kina-studier Mette Halskov Hansen ved UiO har ikke forandret mening idet Klassekampen ringer for en kommentar.

– Det de svenske rektorene sier, er i tråd med vårt rektorats linje. De påpeker også at det er utfordringer ved et samarbeid med Kina, for dét er det. Men vi kan ikke isolere oss.

Her har de støtte fra statsminister Jonas Gahr Støre, påpeker Hansen.

Svenske rektorer ser mot Kina

Mylena Kifle

Norges største festival slipper unna kritikk, til tross for Israel-bånd

I ukevis har artister, utesteder og aktivister kritisert Øyafestivalen for deres bindinger til Israel.

I dag starter Norges største festival, Tons of Rock. Til tross for at også eierne deres er til stede i Israel, har ikke de mottatt samme kritikk.

Palestinakomiteens leder Line Khateeb tror det skyldes hvordan Øyafestivalen har profilert seg.

– Øya snakker om seg selv som den mest bærekraftige festivalen, da forventer folk mer.

Tons of Rock eies av Live Nation. Underholdningsselskapet slo seg sammen med billettsalgselskapet Ticketmaster i 2009. I 2017 kjøpte Live Nation opp det israelske underholdningsselskapet Bluestone Entertainment. Live Nation og Ticketmaster er også til stede i Israel.

– At Tons of Rock har en annen profil enn Øya, fritar dem ikke fra ansvaret de har som arrangør. Vi oppfordrer alle som driver med handel og som har forbrukermakt, til å tilslutte seg BDS-bevegelsen (internasjonal boikottkampanje, journ.anm.), sier Khateeb.

Likevel er det særlig Øyafestivalen folk kritiserer i Norge. Øya-festivalens eiere Superstruct ble i fjor kjøpt opp av investeringsselskapet KKR. De eier også det israelske nettstedet Yad2, som annonserer for ulovlige boliger på Vestbredden.

Khateebs oppfordring til Tons of Rock er den samme som til Øyafestivalen:

Å drive en kultur­boikott som skal være konsekvent, er dessverre umulig.

Stille om Tons of Rock-eiere

Dag Eivind Undheim Larsen

– Øyvind Østerud var en av de ytterst få generalistene i norsk statsvitenskap, sier sosiolog og idéhistoriker Rune Slagstad.

I går døde statsviter Øyvind Østerud, 81 år gammel. Gjennom mange år var Østerud en sentral stemme i norsk samfunnsdebatt. Ikke minst da han i perioden mellom 1998 og 2003 ledet den omfattende Makt- og demokratiutredningen i Norge.

Østerud var professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og hadde blant annet fagområder som nasjonalisme, geopolitikk og internasjonale konflikter som spesialfelt.

Idéhistoriker Rune Slagstad var venner med Østerud i mer enn 50 år. Han forteller at statsviteren faglig sett hadde et bredt og allsidig overblikk.

– Det er ikke så mange igjen Østeruds kaliber, og jeg tviler på at det blir flere, sier Slagstad.

Han forteller videre at Østeruds tenkning i stor grad var preget av den norske samfunnsforskeren Stein Rokkan, som var internasjonalt anerkjent for teoriene om politiske konfliktmønstre.

– Dette preget også Østeruds studier, hvor motkulturene er en sentralt innslag, og han var opptatt av det norske samfunnets egenart. For ham var ikke nasjonalstaten en anakronisme, sier Slagstad og legger til:

– Og forfatteren Stein Mehren var hans poetiske helt.

Østerud var en liberalt orientert sosialdemokrat.

Maktutreder, poesielsker og brubygger

Tom Henning Bratlie

Bokhandelen i Jerusalem selger bøker med palestinsk perspektiv. En dag troppet fire politimenn opp i lokalet. 

Det er ikke hver dag en bokhandel skaper internasjonale overskrifter. Men 9. februar i år ble Ahmad og Mahmoud Muna arrestert av israelsk politi, anklaget for å «oppildne til terrorisme». De to driver The Educational Bookshop, som ble startet av Munas far og bestefar i Jerusalem i 1984.

Klassekampen møter 34 år gamle Ahmad Muna i Oslo, hvor han skal besøke gamle kjente i påvente av at luftrommet over Israel skal gjenåpne.

Muna forteller at familiens bokhandel i Jerusalem er et møtested for fri diskusjon og debatt, med opplesninger og forfattersamtaler.

I begynnelsen satset butikken på arabisk litteratur og kontorrekvisita. På 1990-tallet, i kjølvannet av Oslo-avtalen, økte etterspørselen etter engelsk sakprosa om Palestina. Da utvidet de bokhandelen med en bokkafé.

– Temaet er den israelsk-palestinske konflikten. Vi har kokebøker, barnebøker og alt om konflikten – fra problembeskrivelse til løsninger, fra et palestinsk perspektiv.

Muna mener at The Educational Bookshop har et unikt stort utvalg bøker om temaet. Noe butikken 

har, er oppfordringer til terrorisme, understreker han.

– Bøkene vi selger, er publisert av anerkjente internasjonale forlag.

Det var hjerte­skjærende å se hele ­stedet ­ramle fra ­hverandre.

– Ytringsfriheten har vært under angrep siden krigen i Gaza startet

Hannah Bull Thorvik

– Norge gjør seg selv til utdannings­sektorens svar på Temu

Tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) reagerer kraftig på regjeringens nye forslag om lavere studieavgift for internasjonale studenter.

Det bryter fullstendig med den politiske kursen han frontet som statsråd.

– Jeg mener det er uklokt å gjøre denne endringen, sier Moe til Klassekampen.

Regjeringens forslag innebærer at universiteter og høyskoler selv skal kunne bestemme hvor mye de vil kreve i skolepenger fra studenter fra utenfor EØS-området.

Forslaget krever en lovendring som må vedtas i Stortinget. Derimot vil regjeringen umiddelbart gjennomføre disse justeringene:

Fjerne kravet om norskopplæring for stipendiater og postdoktorer.

Senke kravet til hvor mye penger utenlandske doktorgradsstipendiater må ha på konto – i dag satt til 325.000 kroner.

Ola Borten Moe reagerer særlig på at regjeringen endrer studieavgifta.

Vi er et lite land og kan ikke stå ­aleine.

– Utdanningens svar på Temu

Demokrati på vikende front, kulturkutt i de alternative statsbudsjettene og innstramming av ytringsfriheten i land som USA, Ungarn og Tyskland.

Dette utgjør bakteppet for utgivelsen av «Kunstnerbrevet 2025», forklarer Jan Lothe Eriksen, redaktør for pamfletten der 19 ulike kunstnere bidrar.

– Det handler om summen av det som nå skjer internasjonalt, sier Eriksen.

Han viser blant annet til at det er blitt vanskelig for både kunstnere og aktivister å være kritiske til Israel.

Ideen ble imidlertid unnfanget da han så gjennom de ulike partienes alternative budsjetter i fjor. Frps kuttforslag vil rasere kulturlivet, hevder redaktøren som til daglig er leder i Safemuse – Safe Haven for Artists.

Han håper «Kunstnerbrevet» kan bidra til at kunstnerens syn blir hørt i samfunnsutviklingen.

Kunstnerbrevet er inspirert av «Vår kulturs fremtid. Et brev til den norske regjering 1945», også kalt «Kulturbrevet», sendt av ti kunstnere under andre verdenskrig.

Til forskjell fra brevet fra 1945 minner 2025-brevet mer om en antologi enn et felles opprop.

Nå er det mye snakk om opprustning, men hva skal vi forsvare om det ikke er kulturen?

19 kunstnere lanserer pamflett for å bli hørt

 det mange spente og nervøse foreldre som alt er i gang med, eller er i ferd med å starte barnehagetilvenning med sine ettåringer – undertegnede inkludert. Det er nå jeg for alvor skal stifte bekjentskap med den beryktede tidsklemma – tross alt et slags privilegium dersom man ser på det i stor målestokk. I internasjonal sammenheng er det utrolig at vi har tilnærmet full barnehagedekning.

Dette er også en tid der det skrives flere artikler om hvordan det å begynne i barnehage stresser både små og store. Et eksempel er en artikkel på Forskning.no, som omhandler den optimale barnehagetilvenningen: Fem dager i barnehagen med foreldre fører gjerne til mindre stress og gråt. Videre står det at mange barnehager har god erfaring med hjemmebesøk på vårparten for å bli kjent med både barn og voksne over tid.

Artikkelen er en påminnelse om at det tross alt ikke er jeg som skal gjennom den største omveltningen, men ungen min – og hvor viktig jobben til de ansatte er.

 inntrykk av både de ansatte og barnehagen vi skal inn i, og gleder meg stort sett over at ettåringen skal stabbe og krabbe inn i det første store fellesskapet i samfunnet utenom familien. Likevel er vi nok ikke helt der forskningen referert til over, legger til grunn. Til felles har disse tiltakene at de krever mye mer tid av barna, foreldrene og ikke minst de ansatte, enn det som lar seg gjøre i dag. Idealene som løftes fram, framstår nokså utopiske, sett i lys av det flere omtaler som en bemanningskrise i barnehagene. Eller bare det at noen i min utvidede barselgruppe først fikk barnehageplass når sommeren nærmet seg.

 ligger det an til å bli i framtida. Forrige uke kom opptakstallene til høyere utdanning, som viser at søkertallene til barnehagelærerutdanningen synker med en fjerdedel i 2022, fra 4000 til 3000 studenter på ett år.

Hanne Skogvang Stork

Artikler

Fri oss fra KIs strømlinjeforming, meningene våre bør vi finne ut av selv.

Kunst er fint å se på, men har du tenkt på hva det kan gjøre for den demokratiske beredskapen?

Så langt har 2026 fått meg til å lure: Hvor paranoid har man grunn til å være som kvinne?

Prepperen

Siw Aduvill er forfatter, yogainstruktør og ser med uro på utviklingen i alternative miljøer som har omfavnet kjøtt og vaksineskepsis.

Rasmus Rohde fra «Verdens beste band» tror ikke folk får med seg ny barnemusikk. Kulturjournalistikk på barnekultur er minimal, mener han.

Forfatter Alison Glick forelsket seg i Gaza for 40 år siden. Nå får hun meldinger derfra hver dag

Spør om det lages for mye musikk

Mener NRK kan bli bedre: – Blime står for en musikalsk forflatning

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

– Mye av barnemusikken som lages nå, høres ut som russelåter fra 90-tallet

Samtiden fikk medhold i klage

Ja til samarbeid med Kina, men ikke for enhver pris, sier Mette Halskov Hansen

Norges største festival slipper unna kritikk, til tross for Israel-bånd

Statsviter Øyvind Østerud er død, 81 år gammel. Det er ikke mange igjen av hans kaliber, sier idéhistoriker Rune Slagstad.

– Ytringsfriheten har vært under angrep siden krigen i Gaza startet

– Norge gjør seg selv til utdanningssektorens svar på Temu

Kulturpolitikken kan ikke overlates til byråkrater, mener Torgny Amdam. I går var han med på å lansere «Kunstnerbrevet 2025».

Tallene fra studieopptaket er ikke pene for omsorgsyrkene.

Hvem skal hjelpe til?

Kan strikkebølgen gi nytt liv til det viktige praktiske arbeidet?

Man bør lukte lunta når fortellingen blir for enfoldig.

Kan kvinnekroppen noen gang unnslippe politikken?

Kjønn og rus

Hjertesukk fra en vordende fødeforelder.

Hvilke fremskritt og tilbakeslag har vi sett det siste året?

Statuedebattenes år er ikke over helt ennå.

Fri oss fra KIs strøm­linje­for­ming, meningene våre bør vi finne ut av selv.

Kunst er fint å se på, men har du tenkt på hva det kan gjøre for den demo­kra­tiske bered­skapen?

Så langt har 2026 fått meg til å lure: Hvor paranoid har man grunn til å være som kvinne?

Prepperen

Siw Aduvill er forfatter, yoga­in­struktør og ser med uro på utvik­lingen i alter­na­tive miljøer som har omfavnet kjøtt og vak­sineskep­sis.

Rasmus Rohde fra «Verdens beste band» tror ikke folk får med seg ny barne­mu­sikk. Kultur­jour­na­listikk på barne­kul­tur er minimal, mener han.

Forfatter Alison Glick forelsket seg i Gaza for 40 år siden. Nå får hun meldinger derfra hver dag

Spør om det lages for mye musikk

Mener NRK kan bli bedre: – Blime står for en musikalsk for­flat­ning

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

– Mye av barnemu­sikken som lages nå, høres ut som russelåter fra 90-tallet

Samtiden fikk medhold i klage

Ja til samarbeid med Kina, men ikke for enhver pris, sier Mette Halskov Hansen

Norges største festival slipper unna kritikk, til tross for Israel-bånd

Statsviter Øyvind Østerud er død, 81 år gammel. Det er ikke mange igjen av hans kaliber, sier idéhis­to­riker Rune Slagstad.

– Ytrings­fri­heten har vært under angrep siden krigen i Gaza startet

– Norge gjør seg selv til utdannings­sektorens svar på Temu

Kultur­politikken kan ikke overlates til byråkrater, mener Torgny Amdam. I går var han med på å lansere «Kunst­ner­brevet 2025».

Tallene fra studie­opp­taket er ikke pene for omsorgs­yr­kene.

Hvem skal hjelpe til?

Kan strikke­bøl­gen gi nytt liv til det viktige praktiske arbeidet?

Man bør lukte lunta når fortel­lingen blir for enfoldig.

Kan kvinne­krop­pen noen gang unnslippe politikken?

Kjønn og rus

Hjertesukk fra en vordende fødefor­elder.

Hvilke fremskritt og til­bake­slag har vi sett det siste året?

Statu­ede­bat­tenes år er ikke over helt ennå.

Fri oss fra KIs strømlinjeforming, meningene våre bør vi finne ut av selv.

Kunst er fint å se på, men har du tenkt på hva det kan gjøre for den demokratiske beredskapen?

Siw Aduvill er forfatter, yogainstruktør og ser med uro på utviklingen i alternative miljøer som har omfavnet kjøtt og vaksineskepsis.

Rasmus Rohde fra «Verdens beste band» tror ikke folk får med seg ny barnemusikk. Kulturjournalistikk på barnekultur er minimal, mener han.

Mener NRK kan bli bedre: – Blime står for en musikalsk forflatning

– Mye av barnemusikken som lages nå, høres ut som russelåter fra 90-tallet

Statsviter Øyvind Østerud er død, 81 år gammel. Det er ikke mange igjen av hans kaliber, sier idéhistoriker Rune Slagstad.

– Ytringsfriheten har vært under angrep siden krigen i Gaza startet

– Norge gjør seg selv til utdanningssektorens svar på Temu

Kulturpolitikken kan ikke overlates til byråkrater, mener Torgny Amdam. I går var han med på å lansere «Kunstnerbrevet 2025».

Tallene fra studieopptaket er ikke pene for omsorgsyrkene.

Kan strikkebølgen gi nytt liv til det viktige praktiske arbeidet?

Man bør lukte lunta når fortellingen blir for enfoldig.

Kan kvinnekroppen noen gang unnslippe politikken?

Hjertesukk fra en vordende fødeforelder.

Hvilke fremskritt og tilbakeslag har vi sett det siste året?

Statuedebattenes år er ikke over helt ennå.