Hanne Skogvang Stork

#fff

«Snipp, snapp, snute/La flasketuten sprute!»

Slik lyder refrenget i «Badebussen» (2023) av Kjartan Lauritzen – en monsterhit av en barnesang, som også er en parodi på en russelåt.

Klassekampen har i det siste skrevet om musikkritikere som hevder at deler av dagens barnemusikk kunne «sklidd rett inn på afterski» – eller at den vitner om «musikalsk forflatning».

Men hva har egentlig endret seg? Også barnemusikklegende Trond-Viggo Torgersens «Hjalmar», som «rocka som Elton John», fra 1979, tangerer populærmusikken i sin tid – med piano, elgitar og refrenget på «engelsk».

– Jeg er ikke så kritisk, mer undrende, sier Torgersen da Klassekampen spør om han har gjort seg noen tanker om musikken som etterfulgte hans slagere.

Torgersen har en teori om hva som har gjort at Thorbjørn Egner og Alf Prøysens sanger er blitt «hengende i garnet», mens andre er gått ut i havet igjen.

– De skrev sanger med innhold og en baktanke. Og det er veldig gode melodi­linjer.

Hva som vil bli stående av musikken fra de siste 30 årene, vil han ikke spekulere i. Men deler av det som lages i dag, består av enkle melodier som legges oppå noen akkorder, ifølge Torgersen.

Dårlig ­musikk er som sukker­rik frokostblanding.

Spør om det lages for mye musikk

Vilma Taubo

#000

Mener NRK kan bli bedre: – Blime står for en musikalsk forflatning

– Jeg mener Blime står for en musikalsk forflatning av musikk og kunst som lages for barn, sier Aksel Dalmo Tollåli.

Han er kritiker i Periskop og aktiv i flere organisasjoner på musikkfeltet.

Klassekampen skrev lørdag om at flere kritikere hevder mye av den mest spilte barnemusikken i dag, er enkel og «såpeglatt». Blime-konseptet til NRK føyer seg inn i en slik trend, ifølge Tollåli.

– Det føles veldig surmaga å si dette. Det får meg til å føle meg 78 år gammel, sier 32-åringen.

Det er riktignok flere ting Blime skal ha ros for, ifølge Tollåli. I snart 15 år har NRK hatt en årlig vennskapskampanje i form av lansering av en låt og tilhørende dans under tittelen Blime, som danses i norske skolegårder og barnehager.

Låtene tematiserer inkludering og har i flere år kommet på samisk i tillegg til norsk. I årets låt «Være med» er det Matoma og Agnete Saba som synger og joiker.

Men hvor blir det av musikken i det hele? spør Tollåli.

Han kaller det «minste felles multiplum-estetikk».

Jeg tror det enorme ­apparatet i NRK ­hadde kunnet lage annen musikk.

– Blime står for en musikalsk forflatning

Selma Stormyren Larsen

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

Da Håvard Førland nylig skulle skrive sin faste spalte i Tysvær Bygdeblad, valgte han et aktuelt tema: ­dalende leselyst blant norske barn.

«‘Legere ergo sum’ – eg les, altså er eg!», opp­summerte Førland i teksten, som avslutter med ti anbefalinger til ­bøker høyt på salgslistene. Men dem hadde han ikke lest.

Romanen «Ikke mennesker jeg kan regne med» av Kyrre Andreassen ble omtalt som en psykologisk thriller «så spanande at … forfattaren kan le heile vegen til banken». Guri Idsø Vikens roman «Krakk» omhandler hvor vanskelig det er med menneskelige relasjoner – og et krakk, ifølge Førlands tekst.

Da spalta ble delt i sosiale medier, fikk beskrivelsene flere forfattere til å stusse: På Facebook skrev Viken at «ingen av beskrivelsene stemmer med innholdet i bøkene». Flere reagerte også på at de angivelige åpningssetningene Førland siterte, var feilaktige – og spurte om han har brukt kunstig intelligens (KI) til beskrivelsene.

– Ja. Det har jeg, svarer Førland da Klassekampen ringer.

– Jeg må legge meg flat, det er ikke annet å gjøre.

Førland forteller at han har skrevet den innledende teksten selv, men at anbefalingene kommer fra språkmodellen ChatGPT.

En av de «rammede» forfatterne er Kyrre Andreassen. Han synes det hele er komisk.

Selv om man ramler av sykkelen, slutter man ikke å sykle for det.

Brukte KI til å lage bokreferat

– Mye av barnemu­sikken som lages nå, høres ut som russelåter fra 90-tallet

Vi avslutter med litt rock, sier barnehagelærer Rafael Henning Berg og teller opp til «Rock ‘n’ roll, fiskeboll» på gitaren.

Flere av barna som til nå har sittet ganske rolig i Langleiken barnehage, reiser seg. De må danse.

Det dunete håret på et av de minste barna står rett opp i en uintendert hanekam, mens hun gjør en langsom piruett på småbarns vis. Noen gutter som før var oppslukt i leken, strømmer til og gjør noen halvrytmiske utfall.

Hva slags musikk liker dere? spør Klassekampen etter dansen.

– Rock! svarer en gutt som nærmer seg skole­alder.

– Marcus og Martinus! Det gjør han også, sier gutten og peker på en jevnaldrende kompis.

– Jeg liker å danse, smiler en jente på omkring tre og et halvt.

Jeg tror det er viktig for mennesker å høre en litt sur gitar og en ­stemme som sprekker.

Barnelåter på afterski

I 2022 overtok Magne Lerø tidsskriftet Samtiden. Siden har han kjempet for at tidsskriftet skal kvalifisere til pressestøtte. Femten måneder og et par runder med saksbehandling er gått siden det første nei-et fra Medietilsynet, noe han da anket.

Etter nytt avslag og påfølgende klage har Samtiden nå fått medhold fra Medieklagenemnda. Lerø forventer snarlig utbetaling av støtte.

– Klagenemnda kan ikke bestemme at vi skal få utbetalt pressestøtte, men nå har ikke Medietilsynet andre argumenter, mener Lerø, som har bedt om svar innen 5. august.

Pressestøtta krever at man hatt hatt kvalifiserende drift i ett år. Nå driver Samtiden med tap på tredje året. Derfor har Lerø solgt unna andre publikasjoner.

– Abonnementsmessig går det bra med Samtiden. Men på et tidspunkt må vi ha inntekter. Vi har drevet med underskudd siden jeg tok over. Det blir krise om vi må gå inn i en ny høst uten å vite om vi får støtte.

Målet har vært å få til løpende nyhetsjournalistikk innen kulturfeltet, samtidig som at de fortsetter å satse på kritikk, forteller Lerø.

I teorien er det da to støtteordninger man kan benytte seg av. Den ene er Kulturrådets støtteordning for tidsskrift og kritikk. Den andre er Medietilsynets pressestøtte, en ordning både Subjekt og Minerva har migrert til fra tidsskriftsstøtteordningen. De regnes som nasjonale nisjemedier, forteller Lerø, som gjerne vil få til det samme.

Til grunn for det første avslaget fra Medietilsynet lå en innholdsanalyse av Samtiden fra Paul Bjerke og Lars Halvorsen ved Høgskolen i Volda. Rapporten konkluderte med at Samtiden ikke oppfylte kriteriene for pressestøtte.

Det blir krise om vi må gå inn i en ny høst uten å vite om vi får støtte. 

Samtiden fikk medhold i klage

Sverige må utvide det akademiske samarbeidet med Kina. Det skrev fire svenske universitetsrektorer i en kronikk i Svenska Dagbladet i går. Uten et slikt samarbeid risikerer Europa å havne i bakevja økonomisk og teknologisk, advarer rektorene.

De omtaler Kina som ledende innen kunstig intelligens, kvanteteknologi og fornybar energi.

Kronikken er signert rektorene Martin Nilsson Jacobi (Chalmers), Anders Söderholm (KTH), Erik Renström (Lund) og Anders Hagfeldt (Uppsala).

For ett år siden tok det avtroppende rektorteamet ved Universitetet i Oslo (UiO) til orde for det samme – at Norge trenger et akademisk samarbeid med den nye, «vitenskapelige supermakta» i øst.

Avtroppende viserektor og professor i Kina-studier Mette Halskov Hansen ved UiO har ikke forandret mening idet Klassekampen ringer for en kommentar.

– Det de svenske rektorene sier, er i tråd med vårt rektorats linje. De påpeker også at det er utfordringer ved et samarbeid med Kina, for dét er det. Men vi kan ikke isolere oss.

Her har de støtte fra statsminister Jonas Gahr Støre, påpeker Hansen.

Svenske rektorer ser mot Kina

Mylena Kifle

Norges største festival slipper unna kritikk, til tross for Israel-bånd

I ukevis har artister, utesteder og aktivister kritisert Øyafestivalen for deres bindinger til Israel.

I dag starter Norges største festival, Tons of Rock. Til tross for at også eierne deres er til stede i Israel, har ikke de mottatt samme kritikk.

Palestinakomiteens leder Line Khateeb tror det skyldes hvordan Øyafestivalen har profilert seg.

– Øya snakker om seg selv som den mest bærekraftige festivalen, da forventer folk mer.

Tons of Rock eies av Live Nation. Underholdningsselskapet slo seg sammen med billettsalgselskapet Ticketmaster i 2009. I 2017 kjøpte Live Nation opp det israelske underholdningsselskapet Bluestone Entertainment. Live Nation og Ticketmaster er også til stede i Israel.

– At Tons of Rock har en annen profil enn Øya, fritar dem ikke fra ansvaret de har som arrangør. Vi oppfordrer alle som driver med handel og som har forbrukermakt, til å tilslutte seg BDS-bevegelsen (internasjonal boikottkampanje, journ.anm.), sier Khateeb.

Likevel er det særlig Øyafestivalen folk kritiserer i Norge. Øya-festivalens eiere Superstruct ble i fjor kjøpt opp av investeringsselskapet KKR. De eier også det israelske nettstedet Yad2, som annonserer for ulovlige boliger på Vestbredden.

Khateebs oppfordring til Tons of Rock er den samme som til Øyafestivalen:

Å drive en kultur­boikott som skal være konsekvent, er dessverre umulig.

Stille om Tons of Rock-eiere

Dag Eivind Undheim Larsen

– Øyvind Østerud var en av de ytterst få generalistene i norsk statsvitenskap, sier sosiolog og idéhistoriker Rune Slagstad.

I går døde statsviter Øyvind Østerud, 81 år gammel. Gjennom mange år var Østerud en sentral stemme i norsk samfunnsdebatt. Ikke minst da han i perioden mellom 1998 og 2003 ledet den omfattende Makt- og demokratiutredningen i Norge.

Østerud var professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og hadde blant annet fagområder som nasjonalisme, geopolitikk og internasjonale konflikter som spesialfelt.

Idéhistoriker Rune Slagstad var venner med Østerud i mer enn 50 år. Han forteller at statsviteren faglig sett hadde et bredt og allsidig overblikk.

– Det er ikke så mange igjen Østeruds kaliber, og jeg tviler på at det blir flere, sier Slagstad.

Han forteller videre at Østeruds tenkning i stor grad var preget av den norske samfunnsforskeren Stein Rokkan, som var internasjonalt anerkjent for teoriene om politiske konfliktmønstre.

– Dette preget også Østeruds studier, hvor motkulturene er en sentralt innslag, og han var opptatt av det norske samfunnets egenart. For ham var ikke nasjonalstaten en anakronisme, sier Slagstad og legger til:

– Og forfatteren Stein Mehren var hans poetiske helt.

Østerud var en liberalt orientert sosialdemokrat.

Maktutreder, poesielsker og brubygger

Tom Henning Bratlie

Bokhandelen i Jerusalem selger bøker med palestinsk perspektiv. En dag troppet fire politimenn opp i lokalet. 

Det er ikke hver dag en bokhandel skaper internasjonale overskrifter. Men 9. februar i år ble Ahmad og Mahmoud Muna arrestert av israelsk politi, anklaget for å «oppildne til terrorisme». De to driver The Educational Bookshop, som ble startet av Munas far og bestefar i Jerusalem i 1984.

Klassekampen møter 34 år gamle Ahmad Muna i Oslo, hvor han skal besøke gamle kjente i påvente av at luftrommet over Israel skal gjenåpne.

Muna forteller at familiens bokhandel i Jerusalem er et møtested for fri diskusjon og debatt, med opplesninger og forfattersamtaler.

I begynnelsen satset butikken på arabisk litteratur og kontorrekvisita. På 1990-tallet, i kjølvannet av Oslo-avtalen, økte etterspørselen etter engelsk sakprosa om Palestina. Da utvidet de bokhandelen med en bokkafé.

– Temaet er den israelsk-palestinske konflikten. Vi har kokebøker, barnebøker og alt om konflikten – fra problembeskrivelse til løsninger, fra et palestinsk perspektiv.

Muna mener at The Educational Bookshop har et unikt stort utvalg bøker om temaet. Noe butikken 

har, er oppfordringer til terrorisme, understreker han.

– Bøkene vi selger, er publisert av anerkjente internasjonale forlag.

Det var hjerte­skjærende å se hele ­stedet ­ramle fra ­hverandre.

– Ytringsfriheten har vært under angrep siden krigen i Gaza startet

Hannah Bull Thorvik

– Norge gjør seg selv til utdannings­sektorens svar på Temu

Tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) reagerer kraftig på regjeringens nye forslag om lavere studieavgift for internasjonale studenter.

Det bryter fullstendig med den politiske kursen han frontet som statsråd.

– Jeg mener det er uklokt å gjøre denne endringen, sier Moe til Klassekampen.

Regjeringens forslag innebærer at universiteter og høyskoler selv skal kunne bestemme hvor mye de vil kreve i skolepenger fra studenter fra utenfor EØS-området.

Forslaget krever en lovendring som må vedtas i Stortinget. Derimot vil regjeringen umiddelbart gjennomføre disse justeringene:

Fjerne kravet om norskopplæring for stipendiater og postdoktorer.

Senke kravet til hvor mye penger utenlandske doktorgradsstipendiater må ha på konto – i dag satt til 325.000 kroner.

Ola Borten Moe reagerer særlig på at regjeringen endrer studieavgifta.

Vi er et lite land og kan ikke stå ­aleine.

– Utdanningens svar på Temu

Demokrati på vikende front, kulturkutt i de alternative statsbudsjettene og innstramming av ytringsfriheten i land som USA, Ungarn og Tyskland.

Dette utgjør bakteppet for utgivelsen av «Kunstnerbrevet 2025», forklarer Jan Lothe Eriksen, redaktør for pamfletten der 19 ulike kunstnere bidrar.

– Det handler om summen av det som nå skjer internasjonalt, sier Eriksen.

Han viser blant annet til at det er blitt vanskelig for både kunstnere og aktivister å være kritiske til Israel.

Ideen ble imidlertid unnfanget da han så gjennom de ulike partienes alternative budsjetter i fjor. Frps kuttforslag vil rasere kulturlivet, hevder redaktøren som til daglig er leder i Safemuse – Safe Haven for Artists.

Han håper «Kunstnerbrevet» kan bidra til at kunstnerens syn blir hørt i samfunnsutviklingen.

Kunstnerbrevet er inspirert av «Vår kulturs fremtid. Et brev til den norske regjering 1945», også kalt «Kulturbrevet», sendt av ti kunstnere under andre verdenskrig.

Til forskjell fra brevet fra 1945 minner 2025-brevet mer om en antologi enn et felles opprop.

Nå er det mye snakk om opprustning, men hva skal vi forsvare om det ikke er kulturen?

19 kunstnere lanserer pamflett for å bli hørt

 det mange spente og nervøse foreldre som alt er i gang med, eller er i ferd med å starte barnehagetilvenning med sine ettåringer – undertegnede inkludert. Det er nå jeg for alvor skal stifte bekjentskap med den beryktede tidsklemma – tross alt et slags privilegium dersom man ser på det i stor målestokk. I internasjonal sammenheng er det utrolig at vi har tilnærmet full barnehagedekning.

Dette er også en tid der det skrives flere artikler om hvordan det å begynne i barnehage stresser både små og store. Et eksempel er en artikkel på Forskning.no, som omhandler den optimale barnehagetilvenningen: Fem dager i barnehagen med foreldre fører gjerne til mindre stress og gråt. Videre står det at mange barnehager har god erfaring med hjemmebesøk på vårparten for å bli kjent med både barn og voksne over tid.

Artikkelen er en påminnelse om at det tross alt ikke er jeg som skal gjennom den største omveltningen, men ungen min – og hvor viktig jobben til de ansatte er.

 inntrykk av både de ansatte og barnehagen vi skal inn i, og gleder meg stort sett over at ettåringen skal stabbe og krabbe inn i det første store fellesskapet i samfunnet utenom familien. Likevel er vi nok ikke helt der forskningen referert til over, legger til grunn. Til felles har disse tiltakene at de krever mye mer tid av barna, foreldrene og ikke minst de ansatte, enn det som lar seg gjøre i dag. Idealene som løftes fram, framstår nokså utopiske, sett i lys av det flere omtaler som en bemanningskrise i barnehagene. Eller bare det at noen i min utvidede barselgruppe først fikk barnehageplass når sommeren nærmet seg.

 ligger det an til å bli i framtida. Forrige uke kom opptakstallene til høyere utdanning, som viser at søkertallene til barnehagelærerutdanningen synker med en fjerdedel i 2022, fra 4000 til 3000 studenter på ett år.

Ingen krise, sa statsråd for høyere utdanning Ola Borten Moe til VG. Alarmerende og forferdelig var blant ordene Steffen Handal fra Utdanningsforbundet tok i bruk.

For visse yrkesgrupper er opptakstallene lite pene. Antallet søkere til lærerutdanning og sykepleierutdanning gikk nemlig også ned, samlet sett. Det er også noen fellestrekk ved disse yrkene. Dette er jobber som krever akutt tilstedeværelse, stort ansvar og mye omsorg. «Alle vet at det er hånden som tørker snørr og smører rumpe som bygger fremtiden», som Heidi Bøhagen skriver i Nettavisen.

 det imidlertid vært flere nyhetssaker om dårlig lønnsutvikling for lærere (som er i streik) og sykepleiere, men også manglende kontroll over egen hverdag. Dette er arbeidsplasser som har relasjoner som kjerneoppgaver, og omsorg kan som kjent ikke helt lett effektiviseres.

Og mens vi snakker om rekruttering til yrket, er en like viktig del av samtalen å beholde de ferdig utdannede arbeidstakerne. En av fem sykepleiere slutter i yrket etter ti år, noe Lill Sverresdatter Larsen, leder i Sykepleierforbundet understreket i forrige ukes Klassekampen. Mange lærere og sykepleiere har dessuten pekt på pandemien som en slags siste dråpe som fikk begeret til å renne over.

«Idealene for barnehagestart framstår nokså utopiske»

Krise eller ikke krise

sies det overalt i helsevesenet. Hvordan forklarer vi da at Ammehjelpen må berges fra konkurs og et stadig pågående barselopprør?

Som nybakt forelder bruker man mange nattetimer på å lure på om man noen gang vil sove en hel natt igjen. Terskelen for å oppsøke alt fra sovecoacher til ammehjelper synker i takt med lengden på nattevåkingen. Jeg må tilstå at jeg har tilbragt ganske mye tid på diverse nettsteder – alt fra Kvinneguiden til nettbutikker med dyre produkter som lover bedre søvn.

Dagen derpå har jeg klart meg ganske godt likevel, blant annet fordi det ligger ganske mange tips der ute, åpent og gratis for alle. Derfor er det også så opprørende når et lavterskeltilbud som Ammehjelpen, som helsevesenet selv ofte henviser til, må be om kronerulling for å unngå nedlegging.

Ammehjelpens Facebook-gruppe på over 40.000 medlemmer mens dette skrives, spør folk om alt fra brystbetennelse, hygiene, korte tungebånd og sterke smerter. Mange av disse problemstillingene kan fort bli helt akutte.

Noe av det jeg husker best fra de første altomveltende månedene etter fødsel er at vi snakket om amming, amming, amming, og hvor mye bedre vi alle fikk det når det endelig gikk. Det er ikke rart mange knytter ammeproblemer til fødselsdepresjon.

På den ene siden blir det igjen og igjen understreket hvor bra det er for barnet. På den andre siden er det en hel rekke praktiske problemer som kan oppstå når som helst. Ammehjelp er helsehjelp, og basert på egne erfaringer, trengs den som regel aller helst i går. Både barselopprøret og det enorme tilfanget av forespørsler som kommer til Ammehjelpen årlig, vitner om at de trengs.

Det var også slik Ammehjelpen i Norge startet: Elisabeth Helsing oversatte en brosjyre fra amerikanske La Leche Ligue til norsk. Hun ble oversvømt av brev fra mødre som ikke fikk til ammingen, ifølge kvinnehistorie.no. I dag får Ammehjelpen 36.000 henvendelser i året via sosiale medier, e-post og telefon. De skriver at forespørslene blir flere og mer komplekse.

I spleiseaksjonen forklarte Ammehjelpen hvorfor de selv mener de trengs. Jeg beit meg særlig merke i dette: Dersom de må legge ned, beredes grunnen for flere private, kommersielle ammeveiledere for de av oss som har råd til det. Det har jeg ingen vanskeligheter med å se for meg.

Dr. Dropin erklærte i fjor at de vil etablere en jordmortjeneste som en del av satsing på kvinnehelse. Det er ikke vanskelig å se for seg markedet her.

«Det offentlige helsevesenet bør vokte seg for å ta den høye tilliten for gitt»

Hvem skal hjelpe til?

 og oftere denne sommeren. Når jeg våkner, har jeg vage minner om å ha drømt om masker – strikkede masker, altså – flerfargede og ulike garnkvaliteter, på retta og vranga, i flettestrikk og andre strukturer. Jeg har til de grader latt meg rive med av danske Lærke Baggers hobbybok «Strik», som handler om antiperfeksjonisme, restegarn og «crazy strik». Og det har slått an: Bagger er et Instagram-fenomen, og «Strik» har blitt oversatt til både engelsk og norsk. Hun fyller store arrangement og selger bøker i 8. opplag i Danmark.

Baggers suksess skjer i en tid der det har vært mye prestisje i å strikke gensere så «fine» at de kunne vært kjøpt i en hvilken som helst kjedebutikk. En minimalistisk bølge av «slow fashion» – som jo er prisverdig. Men også kjedelig!

Baggers prosjekt utfordrer perfeksjonismen som dominerer strikke-Instagram, og omfavner masker som har havnet på vranga.

 har tilnærminger til håndverk som Baggers vært et savn helt siden jeg begynte å interessere meg for strikking. Bagger skriver om klesstørrelser, kvinnehistorie, spiseforstyrrelser og sitt estetiske prosjekt, som handler om å ta i bruk restegarn på ulike vis, med potensial for et ganske vilt estetisk uttrykk. Her må man for alvor ta i bruk egen fargesans. Boka omtaler det å improvisere med farger som «svært psykologisk krevende».

Kanskje har jeg forelsket meg så mye i denne boka fordi den ikke later til å skille mellom det å bruke hendene og det å tenke. I vestlig filosofi- og idéhistorie har vi nemlig lang tradisjon for å skille mellom kropp og sinn, og konsekvensene av dette ser vi i måten vi snakker om praktisk arbeid på i dag.

 videregående, var yrkesfag nærmest ensbetydende med «skoletaper», og for det meste snakket man da om gutter. Slik er det også til dels i dag. Selv om man snakker pent om praktiske og estetiske fag – spesielt i sammenheng med guttene som faller utenfor – er det fortsatt slik at skolen har vært fryktelig teoretisk de siste tiårene.

Men praktisk arbeid er ikke et spesialpedagogisk virkemiddel, som Kristoffer Vogt skreiv i denne avisa et par uker tilbake. Det er en del av det å være menneske, helt uavhengig av kjønn.

I kronikken skriver Vogt om «praktisk udugelighet», og at det brer om seg en fordumming av samfunnet som konsekvens. Det er harde ord, men jeg tror de har noe for seg. Vi skriver mindre og mindre for hånd, og flere skoler har ikke sløydsal. De som har det, har ofte mangelfullt utstyr. Alt dette er problematisk – ikke fordi løkkeskrift er en nøkkelkompetanse i framtidas arbeidsliv, men fordi det å lære med hendene og bruke kroppen er viktig, og ikke bare for elevene som har vanskelig for å tilpasse seg skolen.

berre nevane» snakker forfatter Siri Helle med forsker i nevroanatomi, Per Brodal, som har forsket på forbindelsen mellom hender og hjerne. Han sier at en stor del av hjernecellene våre er satt av til hendene våre. Han oppfordrer til å ta vare på «kroppskjensla også i møte med ny teknologi».

Tenke med kroppen

var jeg i en kort periode leder av Bodø Natur og Ungdom, og engasjert i vern av Rønvikjordene nær Bodø sentrum, fortsatt omdiskutert og attraktiv eiendom for Bodøs «asfaltkamerater». Et minne stikker seg ut fra denne tida, da jeg skulle snakke på aksjonsgruppas vegne for Nordland fylkeskommune, og ble introdusert sånn: «og nå skal vi få høre fra ungdommen».

Avsløringene om Forandringsfabrikken har fått meg til å tenke tilbake til møtet i fylkeskommunen. Jeg trodde jeg representerte et lite lokallag av engasjerte miljøaktivister, men brått sto jeg der og inkarnerte hele «ungdommen». Mange som har engasjert seg i en ungdomsorganisasjon har nok lignende opplevelser.

 «proffer» er ungdommer med erfaringer fra blant annet barnevernet, og de formidler dem på arrangementer, møter med myndighetene og på vegne av stiftelsen. Deres erfaringer har gjort inntrykk, og stiftelsen har høstet medieoppslag, politikerkontakt og tilskuddsmillioner. De siste ukene har imidlertid proffer fortalt at de har følt seg presset til å overdrive og dele private ting offentlig, mens ansatte har tvilt på metodikken i kunnskapsinnhentingen. Noen har opplevd at historiene deres har blitt tilpasset en toppstyrt hovedfortelling i stiftelsen, og forteller at de har fått høre det dersom de har avveket fra manus.

Dersom det stemmer at ungdommenes erfaringer har blitt manipulert fordi stiftelsen har ønsket en konsekvent fortelling som støtter opp om deres politiske mål, er det foruroligende – også fordi det kan bidra til å diskreditere ungdommenes erfaringer på sikt. Det er et helt reelt problem at barn og unge ikke blir hørt i spørsmål som angår dem. Blant andre Mestad og Kvalø fra Norges institusjon for menneskerettigheter har i Klassekampen minnet om at myndighetene må fortsette å lytte til barn og unge (og flere viser til andre gode organisasjoner på feltet), selv om Forandringsfabrikken nå skal gjennom en helt nødvendig gransking og politikere distanserer seg fra stiftelsen.

At stiftelsen tilsynelatende har endret og bearbeidet virkeligheten slik oppslagene tyder på, illustrerer for det første en lav tillit til ungdommene det gjelder, men på et mer abstrakt nivå også til samfunnet vi lever i. Det skal jo være strekk i laget når individer forteller, fordi vi alle har forskjellige erfaringer, bakgrunner og verdier. De som lager politikk bør kanskje lukta lunte når virkeligheten blir for enfoldig.

saken noen spørsmål om hvilken posisjon sterke stemmer og historier får i offentligheten. I den mangfoldige sekken «viktige stemmer» finner vi i dag også influencere, forfattere og samfunnsdebattanter og flere til. Gode historier er slikt som selger aviser, gir et ansikt til komplekse problemstillinger, setter i gang folkebevegelser og avkler store feil i systemer.

Å dele erfaringer har vært fundamentalt i framveksten av den feministiske bevegelsen. Det personlige er politisk, men fiks ferdig politikk er det likevel ikke. Som samfunn trenger vi bredden av ulike erfaringer, å la oss berike av dem, og vurdere hvordan erfaringene kan omsettes til politikk og praksis – uten å forenkle. Det er det motsatte av å tilpasse erfaringene til politikken.

I en komisk replikk i den snart ti år gamle TV-serien «Girls», erklærte hovedpersonen Hannah at hun trodde hun kanskje kunne være «the voice of my generation». Vi må forvente mer av den offentlige samtalen. Som lesere, samfunn og beslutningstakere må ha rom for strekk i laget, uten at det svekker tyngden i de enkelte fortellingene.

«Brått sto jeg der og inkarnerte hele ‘ungdommen’»

Strekk i laget

siden stilte artisten Billie Eilish opp på et magasincover i korsett, og vakte slik oppstandelse og debatt, også feminister imellom. Var det feministisk eller var det antifeministisk? Må det være noen av delene, har jeg blitt sittende og lure etter saken var ferdigsnakka. Eilish til side: Kan kvinnekroppen noen gang 

La meg først likevel gi en kort bakgrunn for dem som ikke kjenner til artisten. Eilish har gjort seg markert som artist ikke bare ved å produsere musikk mange vil lytte til i ung alder (hun er 19), men også ved å foretrekke store og posete klær. Dette har hun begrunnet med at hun ønsker å slippe seksualisering, og gjort henne til et friskt pust i en verden der kvinnelige artister er underlagt strenge regler for kropp og bekledning.

Da hun likevel stilte opp for Vogue i uvanlig lite klær, har hun forklart det med at hun hadde lyst; hun hadde ikke gjort noe lignende før. Det er trolig Eilish’ tanker om kroppspress som har ført til at noen reagerer med skuffelse, mens andre bejubler det som «empowering» – et begrep som ble særlig utbredt som begrep i feminismen på 90-tallet. Det er det kanskje for hennes del, selv om det synes konformt fra sidelinja. Påkledde kvinnelige artister har vi ikke mange av. Er det da feministisk?

 – av og til oversatt som myndiggjøring – som feministisk strategi, slik jeg ser det, er flere. På den ene siden politiserer dette våre små og store valg i hverdagen. I noen grad følger det av resonnementet at det personlige er politisk – for likestilling handler både om oppvask og om lønnsoppgjør, at det å dele erfaringer er en viktig måte å utvide ytringsrommet.

Mer problematisk er det at feminismen slik også blir noe ulike markedsaktører kan bruke og berike seg på. Joggesko, bind og tamponger blir politiske uttrykk – det blir også T-skjorter med påskriften «feminist» – selv om de skulle være sydd av en kvinnelig, underbetalt syerske som arbeider på en fabrikk i Bangladesh med utrygge arbeidsforhold. Dersom alle valg vi fatter skal diskuteres innen feministiske rammer, vil vi som feminister dessuten sitte igjen med et nokså snevert bevegelsesrom. I essaysamlingen «Bad feminist» skrev Roxane Gay at hun foretrakk å være dårlig på feminisme, og bad leseren anse henne som «knocked off the pedestal».

politisere og individualisere feminismen. Det er selvsagt ingen automatikk i dette, men jeg synes jeg oftere ser debatter om hva kvinner gjør eller ikke gjør – som med Eilish – enn for eksempel hva vi kan gjøre for papirløse kvinner som må betale for å føde på norske sykehus. Klassekampen skal ha kudos for å ha satt fokus på dette, men så vidt jeg kan se, har ikke vi feminister generelt vært gode nok til å løfte temaet videre. Kort sagt: Vi diskuterer mer individ enn struktur.

 kan ingen av oss unnslippe den kroppen vi har. De siste ukene har vi sett nye høyder av netthets mot Oslo-byråd Lan Marie Nguyen Berg, i den grad at politiet vurderer å anmelde. Store deler av hetsen er en blanding av rasisme og kvinnehat, og er langt over grensa for hva enhver skal måtte tåle. Det er bra, og på overtid, at mange politikere nå, over hele fjøla, sier fra. Hadde det vært snakk om en hvit mann hadde han kanskje fortsatt blitt hetset og kritisert for sine meninger, men han ville neppe blitt referert til som en «riskoker». Den gjentakende grove hetsen mot Berg illustrerer hvordan en kvinnelig politiker vanskelig kan legge fra seg kropp og hudfarge idet hun ytrer seg politisk, selv om det ikke er tema for det hun snakker om. Poenget blir særlig tydelig av foreløpige funn i en LDO-rapport som viser at unge kvinner, særlig med minoritetsbakgrunn, er mer utsatt for netthets på bakgrunn av sitt kjønn – og at dette også innskrenker deres deltakelse i debatt.

Nevnte Gay, som har brukt mye tid på å snakke og skrive høyt om det å være tjukk, og hetsen hun møter, er et annet eksempel. Jeg tror også kropp ofte er unge kvinners første møte med diskriminering, og slik en inngang til feminismens idéunivers. Behovet for bevisst jobbing for mer mangfold i offentligheten er åpenbart, og da mener jeg både hvem som deltar, men også visuelt.

Kanskje er det lakmustesten på hvor langt feminismen og kvinnefrigjøringen faktisk er kommet. Den dagen vi alle kan la kropp være kropp, og heller diskutere hva som blir sagt, er vi kanskje i mål.

«Vi diskuterer mer individ enn struktur»

Kropp i monitor

 litt frynsete rykte i dag, med sine hodeplagg, piratbukser og bukseskjørt, gjerne båret av datidens stilikoner som Britney Spears, som etter hvert ble til en humoristisk 

. Siden dokumentaren «Framing Britney» tok verden med storm har vi fått et tilbakeblikk på kvinnesynet i mediene i perioden. Spears’ forhold til kropp, klær og rus var til stadighet tematisert i intervjuer og sladderblader, som regel til seernes og lesernes underholdning.

På slutten av 2000-tallet fikk Amy Winehouse, en annen poplegende, smake på noe av det samme. Det finnes en norsk parodi på henne som jeg ikke får ut av hodets siden Britney-dokumentaren kom. Det er et komi-innslag som varte et par minutter, sett i norske seremonielle sammenhenger som Melodi Grand Prix og Komikerprisen.

av komiker Christine Hope og var så vidt jeg har skjønt basert på et lengre revystykke. Som tv-innslag besto parodien av en ravende full Amy Winehouse som sjanglet over scenen, ramlet over publikum og var generelt ute av kontroll. Jeg har ikke sett hele revyen, og det er ikke poenget her. Men jeg undrer meg over tv-kanalenes vurderinger av at dette var god og lett lørdagsunderholdning – og hva det forteller oss om kjønn og rus den gang, og i dag.

Om lag 70 prosent av alle som er til behandling for rusavhengighet i Norge er menn. Dette gjenspeiles også i overdosetallene. Samfunnets bilde av en rusavhengig, enten det gjelder alkohol eller andre stoffer, er derfor som regel en mann.

Amy Winehouse sang om rus og sårbarhet og huskes som en stor musiker. Bare noen få år senere døde hun av alkoholforgiftning. At Winehouse-parodien passerte som familieunderholdning i beste sendetid, forteller oss først og fremst at tanken om kvinner som tungt rusavhengige – og som viser det – var så fremmed for allmennheten at den kunne vekke latter. Kanskje skulle det til og med ha en avskrekkende effekt.

I boka «Om muser og menn» skriver Marta Breen om det hun kaller en helt særegen form for avsky overfor berusede kvinner. Selv de mest liberale av oss synes det er verre med fulle kvinner enn menn, skriver hun. Samtidig som vi har idolisert mannlige musikere som ruser seg, har kvinnelige artister heller blitt symboler på «hysteri, forfall og tragedie», noe Britney Spears, Amy Winehouse og Janet Jackson er eksempler på. Alle var de fritt vilt i mediene.

 rolle i vår populærkultur – på den ene siden et symbol på frihet, overskridelse, løsrivelse. På den andre kan det fort skli ut, i store doser ofte synonymt med liv som raser sammen. Som i den gode, danske filmen «Et glass til», som kom i høst. Filmen er på den ene side en hyllest til rusen, men også et bilde på hvor galt det kan gå når den tar overhånd, og alt annet går over bord, bokstavelig talt.

Jeg så filmen mens vi fortsatt kunne gå på kino i høst, og tenkte både på hvor mye jeg savnet å kunne ta meg en øl i godt lag av fritt bestemt størrelse, men også: Aldri i livet om denne filmen hadde blitt laget med fire middelaldrende kvinner i stedet for menn i hovedrollen. Her spiller alder inn. Det finnes mange eksempler på berusede yngre kvinner i film og tv. Men det er vanskeligere å se for seg den samme gleden hos publikum når Mads Mikkelsens bekymrede rynker blir til et bredt glis idet han tømmer et glass vin, om han hadde vært kvinne, og om det er i ferd med å bli et problem.

Stikkordet her er stigma, et viktig tema i den pågående debatten om rusreformen. Stigmaet knyttet til kvinner i rus setter seg både i kvinnene og i omgivelsene, og gjør veien ut av rusen vanskeligere. «Hvis du har et rusproblem som kvinne så har du ikke bare et rusproblem, du har et identitetsproblem. Du blir en dårlig kvinne», sier psykologspesialist Kari Lossius i siste utgave av Fett, der hun argumenterer for et tydeligere kjønnsperspektiv i rusomsorgen, og rusreformen. Hun er bekymret for at kvinner ikke oppsøker hjelp fordi det er for skamfullt. I samme nummer sier Vivian Skaten Nesse at kvinner i aktiv rus er særlig utsatt for vold og overgrep og sliter med traumer, og at flere kommuner mangler et egnet krisesentertilbud for disse kvinnene. Hun spekulerer i om det er for fremmed til at bredden av feminister engasjerer seg.

«Stigmaet knyttet til kvinner i rus setter seg i kvinnene og omgivelsene»

Kjønn og rus

 skapt til å vente,» sier forfatter Suzanne Brøgger i boka «Samtalememoarer». Hun viser til graviditeten som eksempel, og det lyder gjenkjennelig. En venter på at tolv uker har passert, en bekreftelse på at fosteret er levedyktig og på at man kan glede seg, på at kvalmen skal avta og etter hvert på å føde. Jeg venter for tida i min nittende uke på det siste, med både forventning og gru.

Jeg, og alle andre, venter på en hel del andre ting også: På vaksinedoser, på nye pressekonferanser (selv om jeg knapt gidder å høre etter lenger) og på at dagene med hjemmesitting skal ta slutt. «Uvissheten om nær og fjern framtid som vi erfarer i dag kan lett føre til lammelse», skriver Hedda H. Robertsen i et essay i Fett, om venting, pandemi og Brøgger.

På en riktig dårlig dag tenker jeg på at hele 2021 trolig kommer til å gå med til å sitte hjemme. Og med å vente. Vente på fødsel, vente på fire centimeters åpning slik at barnefar kan være med på fødsel, og vente på å komme ut til et samfunn som kanskje, men bare kanskje har åpnet igjen i permisjonstida.

som venter utålmodig på oppmykninger som gjør at partnere kan bli med på hele fødselen. Undersøkelser viser både at fødselsdepresjoner gikk opp med 75 prosent i fjor våres, under den første nedstengningen, og at opplevd trygghet fører til færre komplikasjoner under fødsel. Er det en årsakssammenheng? Hvem vet, men man tenker jo sitt, og flere eksperter har vært bekymret på gravides og nybakte foreldres vegne under nedstengningen, og tror det har en sammenheng.

De siste ukene har over 40.000 skrevet under kampanjen #jegføderikkealene, formodentlig både utålmodige fødende og partnere. Det er naturlig at ulike helsekonsekvenser må veies oppimot hverandre under en global helsekrise, men i ettertid ser vi at hensynet til fødende mødre ble veid for lett. Historiene som deles om tunge og lange døgn før den aktive fødselen er i gang, om hastekeisersnitt og ensomme dager på barselavdeling gjør inntrykk – ikke alle av dem fra nedstengningen engang. Det er ikke en kritikk av jordmødre og helsepersonell. Noen har gått ut og forsøkt å berolige så godt de kan, og forsikret om at nei, vi kommer ikke til å føde alene. Andre hevder at tilbudet i utgangspunktet var strukket for tynt, at barselomsorgen og jordmortilbudet behøver mer finansiering og prioritering, noe som for øvrig har vært 8. mars-paroler i flere år. Noen har vist til at når tilbudet har blitt redusert, så har helsevesenet gjort seg avhengig tryggheten en følgesvenn kan gi.

 imidlertid sympatien i beste fall delt. «De som er gravide nå visste hva de gikk til», står det for eksempel i en tråd på kvinneguiden.no som spør hvorfor «i svartsvingende partner SKAL/MÅ være med fødsel». Kvinneguiden er ikke akkurat kjent for sin eksemplariske debattform, men man kunne jo anta mer søsterlig solidaritet der av alle steder. I deres tid fødte jo kvinner uten mannen til stede, skriver flere i sosiale medier. De burde ha ventet enda lenger, eller de må ta konsekvensen, er budskapet.

Nylig la regjeringen fram perspektivmeldingen, som gir langsiktige prognoser for norsk samfunn og økonomi. Hovedbudskapet er at eldrebølgen for alvor har begynt, og på sikt vil spise opp oljefondet og statsfinanser. Siden Erna Solbergs nyttårstale i 2019 har kvinners reproduksjon vært et tilbakevendende tema, så også i denne omgang. Menn har vi snakket mindre om, til tross for at en undersøkelse viser at det gjerne er menn som vil vente, eller ikke vil ha det tredje barnet, som er ungen Solberg venter på.

Nå er uansett ikke den enkeltes valg om å få barn noe politikere kan eller bør legge seg opp i, men en god start på barseltida på sykehusene og styrket omsorg etter fødsel er ingen dum prioritering dersom det skal friste til gjentakelse.

skinndebatter, om begreper som «fødeforelder» – som ingen har foreslått – eller hvorvidt gravide bare skal være takknemlige for at vi i det hele tatt har et helsevesen. Disse debattene har en lei tendens til å suge mye luft ut av ordskiftet, til fordel for reelle og konkrete problemstillinger.

«Historiene som deles om tunge og lange døgn gjør inntrykk»

På venterommet

med et nødskrik å markere den internasjonale kvinnedagen før samfunnet stengte ned i mars. Siden er det skrevet mange spaltemeter om fryktede tilbakeslag for likestillingen som følge av smitteverntiltakene – av undertegnede inkludert. Hvilke spådommer er gått i oppfyllelse, og hvilke viste seg ubegrunnede?

Et dystert, men nødvendig sted å begynne er økonomi i et globalt perspektiv. Kriser rammer ofte kjønna. Flere menn dør for eksempel av korona, mens kvinner er mer sårbare for de sosiale konsekvensene av tiltakene, ifølge UN Women. En grunn til det er at kvinner globalt sett tjener mindre, utgjør majoriteten av husholdninger med aleneforeldre, samt i større grad jobber i den «uformelle økonomien», som kjennetegnes av færre rettigheter, svakere lovregulering, mindre fagforeningsvirksomhet, og dårligere oversikt fra myndighetenes side. Et eksempel på et slikt yrke som er særlig hardt rammet er husarbeid, altså at man er ansatt hos en annen familie.

har den globale fattigdommen gått nedover. Inntil koronaviruset traff hele verden. En pressemelding fra UN Women i september anslår at i stedet for å en forventet nedgang i antall kvinner i ekstrem fattigdom mellom 2019 og 2021, vil snarere andelen øke, til 9,2 prosent. FN-rapporten «From insight to action» spår at nye 96 millioner mennesker vil bli rammet av ekstrem fattigdom i 2021.

Hanne Skogvang Stork

Artikler

De store barneartistene skrev låter med innhold og baktanke, ifølge Trond-Viggo Torgersen. Han vil ikke kritisere dagens barnemusikk, men undrer seg over den.

Mener NRK kan bli bedre: – Blime står for en musikalsk forflatning

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

Barnelåter på afterski

I fjor fikk Samtiden avslag på pressestøtte. Nå øyner redaktør Magne Lerø nytt håp.

Ja til samarbeid med Kina, men ikke for enhver pris, sier Mette Halskov Hansen

Norges største festival slipper unna kritikk, til tross for Israel-bånd

Maktutreder, poesielsker og brubygger

Bokhandelen i Jerusalem selger bøker med palestinsk perspektiv. En dag troppet fire politimenn opp i lokalet.

– Norge gjør seg selv til utdanningssektorens svar på Temu

Kulturpolitikken kan ikke overlates til byråkrater, mener Torgny Amdam. I går var han med på å lansere «Kunstnerbrevet 2025».

Krise eller ikke krise

Ammehjelpen har rukket å bli en institusjon – som vi bør ta godt vare på.

Kan strikkebølgen gi nytt liv til det viktige praktiske arbeidet?

Man bør lukte lunta når fortellingen blir for enfoldig.

Kropp i monitor

Den rusede kvinnekroppen forblir «den andre».

Hjertesukk fra en vordende fødeforelder.

Hvilke fremskritt og tilbakeslag har vi sett det siste året?

En verdig hyllest

Hvor har det blitt om drømmen om alternative boformer?

På kunst- og håndverksstudiet måtte jeg nøste opp i egne fordommer.

Det er dårlige tider for mote- og klesbransjen.

Jeg tror deg

Om å være en politisk borger i den sosiale distanseringens tid.

Trakassering i yogamiljø viser at der det er makt, finst fare for overgrep.

Kva er det eigentleg me kan lære av alle dei «viktige stemmene»?

De store barne­ar­tis­tene skrev låter med innhold og baktanke, ifølge Trond-Viggo Torgersen. Han vil ikke kritisere dagens barne­mu­sikk, men undrer seg over den.

Mener NRK kan bli bedre: – Blime står for en musikalsk for­flat­ning

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

Barnelåter på afterski

I fjor fikk Samtiden avslag på presse­støt­te. Nå øyner redaktør Magne Lerø nytt håp.

Ja til samarbeid med Kina, men ikke for enhver pris, sier Mette Halskov Hansen

Norges største festival slipper unna kritikk, til tross for Israel-bånd

Maktut­reder, poesi­elsker og brubygger

Bokhan­delen i Jerusalem selger bøker med palestinsk perspektiv. En dag troppet fire politimenn opp i lokalet.

– Norge gjør seg selv til utdannings­sektorens svar på Temu

Kultur­politikken kan ikke overlates til byråkrater, mener Torgny Amdam. I går var han med på å lansere «Kunst­ner­brevet 2025».

Krise eller ikke krise

Amme­hjelpen har rukket å bli en insti­tusjon – som vi bør ta godt vare på.

Kan strikke­bøl­gen gi nytt liv til det viktige praktiske arbeidet?

Man bør lukte lunta når fortel­lingen blir for enfoldig.

Kropp i monitor

Den rusede kvinne­krop­pen forblir «den andre».

Hjertesukk fra en vordende fødefor­elder.

Hvilke fremskritt og til­bake­slag har vi sett det siste året?

En verdig hyllest

Hvor har det blitt om drømmen om alter­na­tive boformer?

På kunst- og håndverks­stu­diet måtte jeg nøste opp i egne fordommer.

Det er dårlige tider for mote- og kles­bran­sjen.

Jeg tror deg

Om å være en politisk borger i den sosiale distan­se­ringens tid.

Trakas­sering i yogamiljø viser at der det er makt, finst fare for overgrep.

Kva er det eigentleg me kan lære av alle dei «viktige stemmene»?

De store barneartistene skrev låter med innhold og baktanke, ifølge Trond-Viggo Torgersen. Han vil ikke kritisere dagens barnemusikk, men undrer seg over den.

Mener NRK kan bli bedre: – Blime står for en musikalsk forflatning

I fjor fikk Samtiden avslag på pressestøtte. Nå øyner redaktør Magne Lerø nytt håp.

Maktutreder, poesielsker og brubygger

Bokhandelen i Jerusalem selger bøker med palestinsk perspektiv. En dag troppet fire politimenn opp i lokalet.

– Norge gjør seg selv til utdanningssektorens svar på Temu

Kulturpolitikken kan ikke overlates til byråkrater, mener Torgny Amdam. I går var han med på å lansere «Kunstnerbrevet 2025».

Ammehjelpen har rukket å bli en institusjon – som vi bør ta godt vare på.

Kan strikkebølgen gi nytt liv til det viktige praktiske arbeidet?

Man bør lukte lunta når fortellingen blir for enfoldig.

Den rusede kvinnekroppen forblir «den andre».

Hjertesukk fra en vordende fødeforelder.

Hvilke fremskritt og tilbakeslag har vi sett det siste året?

Hvor har det blitt om drømmen om alternative boformer?

På kunst- og håndverksstudiet måtte jeg nøste opp i egne fordommer.

Det er dårlige tider for mote- og klesbransjen.

Om å være en politisk borger i den sosiale distanseringens tid.

Trakassering i yogamiljø viser at der det er makt, finst fare for overgrep.