Hanne Skogvang Stork

 det mange spente og nervøse foreldre som alt er i gang med, eller er i ferd med å starte barnehagetilvenning med sine ettåringer – undertegnede inkludert. Det er nå jeg for alvor skal stifte bekjentskap med den beryktede tidsklemma – tross alt et slags privilegium dersom man ser på det i stor målestokk. I internasjonal sammenheng er det utrolig at vi har tilnærmet full barnehagedekning.

Dette er også en tid der det skrives flere artikler om hvordan det å begynne i barnehage stresser både små og store. Et eksempel er en artikkel på Forskning.no, som omhandler den optimale barnehagetilvenningen: Fem dager i barnehagen med foreldre fører gjerne til mindre stress og gråt. Videre står det at mange barnehager har god erfaring med hjemmebesøk på vårparten for å bli kjent med både barn og voksne over tid.

Artikkelen er en påminnelse om at det tross alt ikke er jeg som skal gjennom den største omveltningen, men ungen min – og hvor viktig jobben til de ansatte er.

 inntrykk av både de ansatte og barnehagen vi skal inn i, og gleder meg stort sett over at ettåringen skal stabbe og krabbe inn i det første store fellesskapet i samfunnet utenom familien. Likevel er vi nok ikke helt der forskningen referert til over, legger til grunn. Til felles har disse tiltakene at de krever mye mer tid av barna, foreldrene og ikke minst de ansatte, enn det som lar seg gjøre i dag. Idealene som løftes fram, framstår nokså utopiske, sett i lys av det flere omtaler som en bemanningskrise i barnehagene. Eller bare det at noen i min utvidede barselgruppe først fikk barnehageplass når sommeren nærmet seg.

 ligger det an til å bli i framtida. Forrige uke kom opptakstallene til høyere utdanning, som viser at søkertallene til barnehagelærerutdanningen synker med en fjerdedel i 2022, fra 4000 til 3000 studenter på ett år.

Ingen krise, sa statsråd for høyere utdanning Ola Borten Moe til VG. Alarmerende og forferdelig var blant ordene Steffen Handal fra Utdanningsforbundet tok i bruk.

For visse yrkesgrupper er opptakstallene lite pene. Antallet søkere til lærerutdanning og sykepleierutdanning gikk nemlig også ned, samlet sett. Det er også noen fellestrekk ved disse yrkene. Dette er jobber som krever akutt tilstedeværelse, stort ansvar og mye omsorg. «Alle vet at det er hånden som tørker snørr og smører rumpe som bygger fremtiden», som Heidi Bøhagen skriver i Nettavisen.

 det imidlertid vært flere nyhetssaker om dårlig lønnsutvikling for lærere (som er i streik) og sykepleiere, men også manglende kontroll over egen hverdag. Dette er arbeidsplasser som har relasjoner som kjerneoppgaver, og omsorg kan som kjent ikke helt lett effektiviseres.

Og mens vi snakker om rekruttering til yrket, er en like viktig del av samtalen å beholde de ferdig utdannede arbeidstakerne. En av fem sykepleiere slutter i yrket etter ti år, noe Lill Sverresdatter Larsen, leder i Sykepleierforbundet understreket i forrige ukes Klassekampen. Mange lærere og sykepleiere har dessuten pekt på pandemien som en slags siste dråpe som fikk begeret til å renne over.

«Idealene for barnehagestart framstår nokså utopiske»

Krise eller ikke krise

#fff

#000

sies det overalt i helsevesenet. Hvordan forklarer vi da at Ammehjelpen må berges fra konkurs og et stadig pågående barselopprør?

Som nybakt forelder bruker man mange nattetimer på å lure på om man noen gang vil sove en hel natt igjen. Terskelen for å oppsøke alt fra sovecoacher til ammehjelper synker i takt med lengden på nattevåkingen. Jeg må tilstå at jeg har tilbragt ganske mye tid på diverse nettsteder – alt fra Kvinneguiden til nettbutikker med dyre produkter som lover bedre søvn.

Dagen derpå har jeg klart meg ganske godt likevel, blant annet fordi det ligger ganske mange tips der ute, åpent og gratis for alle. Derfor er det også så opprørende når et lavterskeltilbud som Ammehjelpen, som helsevesenet selv ofte henviser til, må be om kronerulling for å unngå nedlegging.

Ammehjelpens Facebook-gruppe på over 40.000 medlemmer mens dette skrives, spør folk om alt fra brystbetennelse, hygiene, korte tungebånd og sterke smerter. Mange av disse problemstillingene kan fort bli helt akutte.

Noe av det jeg husker best fra de første altomveltende månedene etter fødsel er at vi snakket om amming, amming, amming, og hvor mye bedre vi alle fikk det når det endelig gikk. Det er ikke rart mange knytter ammeproblemer til fødselsdepresjon.

På den ene siden blir det igjen og igjen understreket hvor bra det er for barnet. På den andre siden er det en hel rekke praktiske problemer som kan oppstå når som helst. Ammehjelp er helsehjelp, og basert på egne erfaringer, trengs den som regel aller helst i går. Både barselopprøret og det enorme tilfanget av forespørsler som kommer til Ammehjelpen årlig, vitner om at de trengs.

Det var også slik Ammehjelpen i Norge startet: Elisabeth Helsing oversatte en brosjyre fra amerikanske La Leche Ligue til norsk. Hun ble oversvømt av brev fra mødre som ikke fikk til ammingen, ifølge kvinnehistorie.no. I dag får Ammehjelpen 36.000 henvendelser i året via sosiale medier, e-post og telefon. De skriver at forespørslene blir flere og mer komplekse.

I spleiseaksjonen forklarte Ammehjelpen hvorfor de selv mener de trengs. Jeg beit meg særlig merke i dette: Dersom de må legge ned, beredes grunnen for flere private, kommersielle ammeveiledere for de av oss som har råd til det. Det har jeg ingen vanskeligheter med å se for meg.

Dr. Dropin erklærte i fjor at de vil etablere en jordmortjeneste som en del av satsing på kvinnehelse. Det er ikke vanskelig å se for seg markedet her.

«Det offentlige helsevesenet bør vokte seg for å ta den høye tilliten for gitt»

Hvem skal hjelpe til?

 og oftere denne sommeren. Når jeg våkner, har jeg vage minner om å ha drømt om masker – strikkede masker, altså – flerfargede og ulike garnkvaliteter, på retta og vranga, i flettestrikk og andre strukturer. Jeg har til de grader latt meg rive med av danske Lærke Baggers hobbybok «Strik», som handler om antiperfeksjonisme, restegarn og «crazy strik». Og det har slått an: Bagger er et Instagram-fenomen, og «Strik» har blitt oversatt til både engelsk og norsk. Hun fyller store arrangement og selger bøker i 8. opplag i Danmark.

Baggers suksess skjer i en tid der det har vært mye prestisje i å strikke gensere så «fine» at de kunne vært kjøpt i en hvilken som helst kjedebutikk. En minimalistisk bølge av «slow fashion» – som jo er prisverdig. Men også kjedelig!

Baggers prosjekt utfordrer perfeksjonismen som dominerer strikke-Instagram, og omfavner masker som har havnet på vranga.

 har tilnærminger til håndverk som Baggers vært et savn helt siden jeg begynte å interessere meg for strikking. Bagger skriver om klesstørrelser, kvinnehistorie, spiseforstyrrelser og sitt estetiske prosjekt, som handler om å ta i bruk restegarn på ulike vis, med potensial for et ganske vilt estetisk uttrykk. Her må man for alvor ta i bruk egen fargesans. Boka omtaler det å improvisere med farger som «svært psykologisk krevende».

Kanskje har jeg forelsket meg så mye i denne boka fordi den ikke later til å skille mellom det å bruke hendene og det å tenke. I vestlig filosofi- og idéhistorie har vi nemlig lang tradisjon for å skille mellom kropp og sinn, og konsekvensene av dette ser vi i måten vi snakker om praktisk arbeid på i dag.

 videregående, var yrkesfag nærmest ensbetydende med «skoletaper», og for det meste snakket man da om gutter. Slik er det også til dels i dag. Selv om man snakker pent om praktiske og estetiske fag – spesielt i sammenheng med guttene som faller utenfor – er det fortsatt slik at skolen har vært fryktelig teoretisk de siste tiårene.

Men praktisk arbeid er ikke et spesialpedagogisk virkemiddel, som Kristoffer Vogt skreiv i denne avisa et par uker tilbake. Det er en del av det å være menneske, helt uavhengig av kjønn.

I kronikken skriver Vogt om «praktisk udugelighet», og at det brer om seg en fordumming av samfunnet som konsekvens. Det er harde ord, men jeg tror de har noe for seg. Vi skriver mindre og mindre for hånd, og flere skoler har ikke sløydsal. De som har det, har ofte mangelfullt utstyr. Alt dette er problematisk – ikke fordi løkkeskrift er en nøkkelkompetanse i framtidas arbeidsliv, men fordi det å lære med hendene og bruke kroppen er viktig, og ikke bare for elevene som har vanskelig for å tilpasse seg skolen.

berre nevane» snakker forfatter Siri Helle med forsker i nevroanatomi, Per Brodal, som har forsket på forbindelsen mellom hender og hjerne. Han sier at en stor del av hjernecellene våre er satt av til hendene våre. Han oppfordrer til å ta vare på «kroppskjensla også i møte med ny teknologi».

Tenke med kroppen

var jeg i en kort periode leder av Bodø Natur og Ungdom, og engasjert i vern av Rønvikjordene nær Bodø sentrum, fortsatt omdiskutert og attraktiv eiendom for Bodøs «asfaltkamerater». Et minne stikker seg ut fra denne tida, da jeg skulle snakke på aksjonsgruppas vegne for Nordland fylkeskommune, og ble introdusert sånn: «og nå skal vi få høre fra ungdommen».

Avsløringene om Forandringsfabrikken har fått meg til å tenke tilbake til møtet i fylkeskommunen. Jeg trodde jeg representerte et lite lokallag av engasjerte miljøaktivister, men brått sto jeg der og inkarnerte hele «ungdommen». Mange som har engasjert seg i en ungdomsorganisasjon har nok lignende opplevelser.

 «proffer» er ungdommer med erfaringer fra blant annet barnevernet, og de formidler dem på arrangementer, møter med myndighetene og på vegne av stiftelsen. Deres erfaringer har gjort inntrykk, og stiftelsen har høstet medieoppslag, politikerkontakt og tilskuddsmillioner. De siste ukene har imidlertid proffer fortalt at de har følt seg presset til å overdrive og dele private ting offentlig, mens ansatte har tvilt på metodikken i kunnskapsinnhentingen. Noen har opplevd at historiene deres har blitt tilpasset en toppstyrt hovedfortelling i stiftelsen, og forteller at de har fått høre det dersom de har avveket fra manus.

Dersom det stemmer at ungdommenes erfaringer har blitt manipulert fordi stiftelsen har ønsket en konsekvent fortelling som støtter opp om deres politiske mål, er det foruroligende – også fordi det kan bidra til å diskreditere ungdommenes erfaringer på sikt. Det er et helt reelt problem at barn og unge ikke blir hørt i spørsmål som angår dem. Blant andre Mestad og Kvalø fra Norges institusjon for menneskerettigheter har i Klassekampen minnet om at myndighetene må fortsette å lytte til barn og unge (og flere viser til andre gode organisasjoner på feltet), selv om Forandringsfabrikken nå skal gjennom en helt nødvendig gransking og politikere distanserer seg fra stiftelsen.

At stiftelsen tilsynelatende har endret og bearbeidet virkeligheten slik oppslagene tyder på, illustrerer for det første en lav tillit til ungdommene det gjelder, men på et mer abstrakt nivå også til samfunnet vi lever i. Det skal jo være strekk i laget når individer forteller, fordi vi alle har forskjellige erfaringer, bakgrunner og verdier. De som lager politikk bør kanskje lukta lunte når virkeligheten blir for enfoldig.

saken noen spørsmål om hvilken posisjon sterke stemmer og historier får i offentligheten. I den mangfoldige sekken «viktige stemmer» finner vi i dag også influencere, forfattere og samfunnsdebattanter og flere til. Gode historier er slikt som selger aviser, gir et ansikt til komplekse problemstillinger, setter i gang folkebevegelser og avkler store feil i systemer.

Å dele erfaringer har vært fundamentalt i framveksten av den feministiske bevegelsen. Det personlige er politisk, men fiks ferdig politikk er det likevel ikke. Som samfunn trenger vi bredden av ulike erfaringer, å la oss berike av dem, og vurdere hvordan erfaringene kan omsettes til politikk og praksis – uten å forenkle. Det er det motsatte av å tilpasse erfaringene til politikken.

I en komisk replikk i den snart ti år gamle TV-serien «Girls», erklærte hovedpersonen Hannah at hun trodde hun kanskje kunne være «the voice of my generation». Vi må forvente mer av den offentlige samtalen. Som lesere, samfunn og beslutningstakere må ha rom for strekk i laget, uten at det svekker tyngden i de enkelte fortellingene.

«Brått sto jeg der og inkarnerte hele ‘ungdommen’»

Strekk i laget

siden stilte artisten Billie Eilish opp på et magasincover i korsett, og vakte slik oppstandelse og debatt, også feminister imellom. Var det feministisk eller var det antifeministisk? Må det være noen av delene, har jeg blitt sittende og lure etter saken var ferdigsnakka. Eilish til side: Kan kvinnekroppen noen gang 

La meg først likevel gi en kort bakgrunn for dem som ikke kjenner til artisten. Eilish har gjort seg markert som artist ikke bare ved å produsere musikk mange vil lytte til i ung alder (hun er 19), men også ved å foretrekke store og posete klær. Dette har hun begrunnet med at hun ønsker å slippe seksualisering, og gjort henne til et friskt pust i en verden der kvinnelige artister er underlagt strenge regler for kropp og bekledning.

Da hun likevel stilte opp for Vogue i uvanlig lite klær, har hun forklart det med at hun hadde lyst; hun hadde ikke gjort noe lignende før. Det er trolig Eilish’ tanker om kroppspress som har ført til at noen reagerer med skuffelse, mens andre bejubler det som «empowering» – et begrep som ble særlig utbredt som begrep i feminismen på 90-tallet. Det er det kanskje for hennes del, selv om det synes konformt fra sidelinja. Påkledde kvinnelige artister har vi ikke mange av. Er det da feministisk?

 – av og til oversatt som myndiggjøring – som feministisk strategi, slik jeg ser det, er flere. På den ene siden politiserer dette våre små og store valg i hverdagen. I noen grad følger det av resonnementet at det personlige er politisk – for likestilling handler både om oppvask og om lønnsoppgjør, at det å dele erfaringer er en viktig måte å utvide ytringsrommet.

Mer problematisk er det at feminismen slik også blir noe ulike markedsaktører kan bruke og berike seg på. Joggesko, bind og tamponger blir politiske uttrykk – det blir også T-skjorter med påskriften «feminist» – selv om de skulle være sydd av en kvinnelig, underbetalt syerske som arbeider på en fabrikk i Bangladesh med utrygge arbeidsforhold. Dersom alle valg vi fatter skal diskuteres innen feministiske rammer, vil vi som feminister dessuten sitte igjen med et nokså snevert bevegelsesrom. I essaysamlingen «Bad feminist» skrev Roxane Gay at hun foretrakk å være dårlig på feminisme, og bad leseren anse henne som «knocked off the pedestal».

politisere og individualisere feminismen. Det er selvsagt ingen automatikk i dette, men jeg synes jeg oftere ser debatter om hva kvinner gjør eller ikke gjør – som med Eilish – enn for eksempel hva vi kan gjøre for papirløse kvinner som må betale for å føde på norske sykehus. Klassekampen skal ha kudos for å ha satt fokus på dette, men så vidt jeg kan se, har ikke vi feminister generelt vært gode nok til å løfte temaet videre. Kort sagt: Vi diskuterer mer individ enn struktur.

 kan ingen av oss unnslippe den kroppen vi har. De siste ukene har vi sett nye høyder av netthets mot Oslo-byråd Lan Marie Nguyen Berg, i den grad at politiet vurderer å anmelde. Store deler av hetsen er en blanding av rasisme og kvinnehat, og er langt over grensa for hva enhver skal måtte tåle. Det er bra, og på overtid, at mange politikere nå, over hele fjøla, sier fra. Hadde det vært snakk om en hvit mann hadde han kanskje fortsatt blitt hetset og kritisert for sine meninger, men han ville neppe blitt referert til som en «riskoker». Den gjentakende grove hetsen mot Berg illustrerer hvordan en kvinnelig politiker vanskelig kan legge fra seg kropp og hudfarge idet hun ytrer seg politisk, selv om det ikke er tema for det hun snakker om. Poenget blir særlig tydelig av foreløpige funn i en LDO-rapport som viser at unge kvinner, særlig med minoritetsbakgrunn, er mer utsatt for netthets på bakgrunn av sitt kjønn – og at dette også innskrenker deres deltakelse i debatt.

Nevnte Gay, som har brukt mye tid på å snakke og skrive høyt om det å være tjukk, og hetsen hun møter, er et annet eksempel. Jeg tror også kropp ofte er unge kvinners første møte med diskriminering, og slik en inngang til feminismens idéunivers. Behovet for bevisst jobbing for mer mangfold i offentligheten er åpenbart, og da mener jeg både hvem som deltar, men også visuelt.

Kanskje er det lakmustesten på hvor langt feminismen og kvinnefrigjøringen faktisk er kommet. Den dagen vi alle kan la kropp være kropp, og heller diskutere hva som blir sagt, er vi kanskje i mål.

«Vi diskuterer mer individ enn struktur»

Kropp i monitor

 litt frynsete rykte i dag, med sine hodeplagg, piratbukser og bukseskjørt, gjerne båret av datidens stilikoner som Britney Spears, som etter hvert ble til en humoristisk 

. Siden dokumentaren «Framing Britney» tok verden med storm har vi fått et tilbakeblikk på kvinnesynet i mediene i perioden. Spears’ forhold til kropp, klær og rus var til stadighet tematisert i intervjuer og sladderblader, som regel til seernes og lesernes underholdning.

På slutten av 2000-tallet fikk Amy Winehouse, en annen poplegende, smake på noe av det samme. Det finnes en norsk parodi på henne som jeg ikke får ut av hodets siden Britney-dokumentaren kom. Det er et komi-innslag som varte et par minutter, sett i norske seremonielle sammenhenger som Melodi Grand Prix og Komikerprisen.

av komiker Christine Hope og var så vidt jeg har skjønt basert på et lengre revystykke. Som tv-innslag besto parodien av en ravende full Amy Winehouse som sjanglet over scenen, ramlet over publikum og var generelt ute av kontroll. Jeg har ikke sett hele revyen, og det er ikke poenget her. Men jeg undrer meg over tv-kanalenes vurderinger av at dette var god og lett lørdagsunderholdning – og hva det forteller oss om kjønn og rus den gang, og i dag.

Om lag 70 prosent av alle som er til behandling for rusavhengighet i Norge er menn. Dette gjenspeiles også i overdosetallene. Samfunnets bilde av en rusavhengig, enten det gjelder alkohol eller andre stoffer, er derfor som regel en mann.

Amy Winehouse sang om rus og sårbarhet og huskes som en stor musiker. Bare noen få år senere døde hun av alkoholforgiftning. At Winehouse-parodien passerte som familieunderholdning i beste sendetid, forteller oss først og fremst at tanken om kvinner som tungt rusavhengige – og som viser det – var så fremmed for allmennheten at den kunne vekke latter. Kanskje skulle det til og med ha en avskrekkende effekt.

I boka «Om muser og menn» skriver Marta Breen om det hun kaller en helt særegen form for avsky overfor berusede kvinner. Selv de mest liberale av oss synes det er verre med fulle kvinner enn menn, skriver hun. Samtidig som vi har idolisert mannlige musikere som ruser seg, har kvinnelige artister heller blitt symboler på «hysteri, forfall og tragedie», noe Britney Spears, Amy Winehouse og Janet Jackson er eksempler på. Alle var de fritt vilt i mediene.

 rolle i vår populærkultur – på den ene siden et symbol på frihet, overskridelse, løsrivelse. På den andre kan det fort skli ut, i store doser ofte synonymt med liv som raser sammen. Som i den gode, danske filmen «Et glass til», som kom i høst. Filmen er på den ene side en hyllest til rusen, men også et bilde på hvor galt det kan gå når den tar overhånd, og alt annet går over bord, bokstavelig talt.

Jeg så filmen mens vi fortsatt kunne gå på kino i høst, og tenkte både på hvor mye jeg savnet å kunne ta meg en øl i godt lag av fritt bestemt størrelse, men også: Aldri i livet om denne filmen hadde blitt laget med fire middelaldrende kvinner i stedet for menn i hovedrollen. Her spiller alder inn. Det finnes mange eksempler på berusede yngre kvinner i film og tv. Men det er vanskeligere å se for seg den samme gleden hos publikum når Mads Mikkelsens bekymrede rynker blir til et bredt glis idet han tømmer et glass vin, om han hadde vært kvinne, og om det er i ferd med å bli et problem.

Stikkordet her er stigma, et viktig tema i den pågående debatten om rusreformen. Stigmaet knyttet til kvinner i rus setter seg både i kvinnene og i omgivelsene, og gjør veien ut av rusen vanskeligere. «Hvis du har et rusproblem som kvinne så har du ikke bare et rusproblem, du har et identitetsproblem. Du blir en dårlig kvinne», sier psykologspesialist Kari Lossius i siste utgave av Fett, der hun argumenterer for et tydeligere kjønnsperspektiv i rusomsorgen, og rusreformen. Hun er bekymret for at kvinner ikke oppsøker hjelp fordi det er for skamfullt. I samme nummer sier Vivian Skaten Nesse at kvinner i aktiv rus er særlig utsatt for vold og overgrep og sliter med traumer, og at flere kommuner mangler et egnet krisesentertilbud for disse kvinnene. Hun spekulerer i om det er for fremmed til at bredden av feminister engasjerer seg.

«Stigmaet knyttet til kvinner i rus setter seg i kvinnene og omgivelsene»

Kjønn og rus

 skapt til å vente,» sier forfatter Suzanne Brøgger i boka «Samtalememoarer». Hun viser til graviditeten som eksempel, og det lyder gjenkjennelig. En venter på at tolv uker har passert, en bekreftelse på at fosteret er levedyktig og på at man kan glede seg, på at kvalmen skal avta og etter hvert på å føde. Jeg venter for tida i min nittende uke på det siste, med både forventning og gru.

Jeg, og alle andre, venter på en hel del andre ting også: På vaksinedoser, på nye pressekonferanser (selv om jeg knapt gidder å høre etter lenger) og på at dagene med hjemmesitting skal ta slutt. «Uvissheten om nær og fjern framtid som vi erfarer i dag kan lett føre til lammelse», skriver Hedda H. Robertsen i et essay i Fett, om venting, pandemi og Brøgger.

På en riktig dårlig dag tenker jeg på at hele 2021 trolig kommer til å gå med til å sitte hjemme. Og med å vente. Vente på fødsel, vente på fire centimeters åpning slik at barnefar kan være med på fødsel, og vente på å komme ut til et samfunn som kanskje, men bare kanskje har åpnet igjen i permisjonstida.

som venter utålmodig på oppmykninger som gjør at partnere kan bli med på hele fødselen. Undersøkelser viser både at fødselsdepresjoner gikk opp med 75 prosent i fjor våres, under den første nedstengningen, og at opplevd trygghet fører til færre komplikasjoner under fødsel. Er det en årsakssammenheng? Hvem vet, men man tenker jo sitt, og flere eksperter har vært bekymret på gravides og nybakte foreldres vegne under nedstengningen, og tror det har en sammenheng.

De siste ukene har over 40.000 skrevet under kampanjen #jegføderikkealene, formodentlig både utålmodige fødende og partnere. Det er naturlig at ulike helsekonsekvenser må veies oppimot hverandre under en global helsekrise, men i ettertid ser vi at hensynet til fødende mødre ble veid for lett. Historiene som deles om tunge og lange døgn før den aktive fødselen er i gang, om hastekeisersnitt og ensomme dager på barselavdeling gjør inntrykk – ikke alle av dem fra nedstengningen engang. Det er ikke en kritikk av jordmødre og helsepersonell. Noen har gått ut og forsøkt å berolige så godt de kan, og forsikret om at nei, vi kommer ikke til å føde alene. Andre hevder at tilbudet i utgangspunktet var strukket for tynt, at barselomsorgen og jordmortilbudet behøver mer finansiering og prioritering, noe som for øvrig har vært 8. mars-paroler i flere år. Noen har vist til at når tilbudet har blitt redusert, så har helsevesenet gjort seg avhengig tryggheten en følgesvenn kan gi.

 imidlertid sympatien i beste fall delt. «De som er gravide nå visste hva de gikk til», står det for eksempel i en tråd på kvinneguiden.no som spør hvorfor «i svartsvingende partner SKAL/MÅ være med fødsel». Kvinneguiden er ikke akkurat kjent for sin eksemplariske debattform, men man kunne jo anta mer søsterlig solidaritet der av alle steder. I deres tid fødte jo kvinner uten mannen til stede, skriver flere i sosiale medier. De burde ha ventet enda lenger, eller de må ta konsekvensen, er budskapet.

Nylig la regjeringen fram perspektivmeldingen, som gir langsiktige prognoser for norsk samfunn og økonomi. Hovedbudskapet er at eldrebølgen for alvor har begynt, og på sikt vil spise opp oljefondet og statsfinanser. Siden Erna Solbergs nyttårstale i 2019 har kvinners reproduksjon vært et tilbakevendende tema, så også i denne omgang. Menn har vi snakket mindre om, til tross for at en undersøkelse viser at det gjerne er menn som vil vente, eller ikke vil ha det tredje barnet, som er ungen Solberg venter på.

Nå er uansett ikke den enkeltes valg om å få barn noe politikere kan eller bør legge seg opp i, men en god start på barseltida på sykehusene og styrket omsorg etter fødsel er ingen dum prioritering dersom det skal friste til gjentakelse.

skinndebatter, om begreper som «fødeforelder» – som ingen har foreslått – eller hvorvidt gravide bare skal være takknemlige for at vi i det hele tatt har et helsevesen. Disse debattene har en lei tendens til å suge mye luft ut av ordskiftet, til fordel for reelle og konkrete problemstillinger.

«Historiene som deles om tunge og lange døgn gjør inntrykk»

På venterommet

med et nødskrik å markere den internasjonale kvinnedagen før samfunnet stengte ned i mars. Siden er det skrevet mange spaltemeter om fryktede tilbakeslag for likestillingen som følge av smitteverntiltakene – av undertegnede inkludert. Hvilke spådommer er gått i oppfyllelse, og hvilke viste seg ubegrunnede?

Et dystert, men nødvendig sted å begynne er økonomi i et globalt perspektiv. Kriser rammer ofte kjønna. Flere menn dør for eksempel av korona, mens kvinner er mer sårbare for de sosiale konsekvensene av tiltakene, ifølge UN Women. En grunn til det er at kvinner globalt sett tjener mindre, utgjør majoriteten av husholdninger med aleneforeldre, samt i større grad jobber i den «uformelle økonomien», som kjennetegnes av færre rettigheter, svakere lovregulering, mindre fagforeningsvirksomhet, og dårligere oversikt fra myndighetenes side. Et eksempel på et slikt yrke som er særlig hardt rammet er husarbeid, altså at man er ansatt hos en annen familie.

har den globale fattigdommen gått nedover. Inntil koronaviruset traff hele verden. En pressemelding fra UN Women i september anslår at i stedet for å en forventet nedgang i antall kvinner i ekstrem fattigdom mellom 2019 og 2021, vil snarere andelen øke, til 9,2 prosent. FN-rapporten «From insight to action» spår at nye 96 millioner mennesker vil bli rammet av ekstrem fattigdom i 2021.

Som følge av den første nedstengningen meldte Unesco om at 89 prosent av elever og studenter ikke var på skolen, og fryktet at mange jenter aldri ville komme tilbake til skolen som følge av økt omsorgsbyrde i egen familie for eldre og andre søsken.

Én grunn til at kvinner rammes hardere av nedstengningen er at kvinner jobber i sektorer som er mer utsatt for nedstengning – også i Norge. En gjennomgang av Frischsenteret i våres viste for eksempel at kvinner i privat sektor var mer utsatt for permittering enn menn, unge mer enn eldre, innvandrere mer enn norskfødte, personer med lav inntekt mer enn personer med høy inntekt.

er for mange nærmest selve innbegrepet av trygghet, men ikke for alle. I hjemmet er vi mer utsatt dersom vi lever i voldelige forhold og relasjoner over hele verden. Det gjelder både menn og kvinner, men kvinner og barn er betydelig mer utsatt, og minoritetskvinner mest i Norge. Det er i hjemmet flest voldtekter begås. Og når normalt overfylte krisesentre plutselig sto tomme i april, var det ikke betryggende. Mange bor flere timer unna nærmeste krisesenter, som sosiolog Margunn Bjørnholt trekker fram i et intervju med Kilden kjønnsforskning. Det finnes totalt 47 tilbud i Norge. Krisesenteret i Salten i Bodø kommune omfatter for eksempel tettsteder med flere timer reisevei. Det synes ikke usannsynlig at den kan oppleves lenger i en tid der vi oppfordres til å holde oss mest mulig hjemme og ikke til å reise.

 spillerommet pandemien gir til verdikonservative. For eksempel strammet Polen ytterligere inn abortloven i en tid der nedstengingen innebar begrensninger på forsamlingsfriheten. Det har generelt sett vært vanskeligere å få tilgang på trygg abort flere steder i verden.

Jeg kunne fortsatt: Flere bekymrer seg for hvordan koronapandemien rammer skeive, mennesker på flukt; lavinntektsfamilier generelt er hardere rammet økonomisk og flere rapporter peker på at kvinner gjør mer av det hjemlige husarbeidet om de har barn.

Oppmuntrende er det ikke, men det er likevel nødvendig med slike oppsummeringer iblant. Vi har mye å kjempe for.

«Kvinner jobber i sektorer som er mer utsatt for nedstengning»

Likestillingsåret 2020

Det er så lang tid det tok å reise statuen av den feministiske filosofen Mary Wollstonecraft. Ti centimeter er så høy Wollstonecraft skulle bli når hun omsider ble eviggjort i sølvbelagt bronse. Og naken, da.

Filosofen Mary Wollstonecraft huskes for å ha gått i rette med utdanningsinstitusjonene, som hun mente verken lærte kvinner å ta vare på seg selv eller om hvordan verden hang sammen, og krevde nasjonale, utdanningspolitiske tiltak. I 1790 publiserte hun «Vindication of the rights of men», et forsvar for den franske revolusjonens idealer om likhet, frihet og brorskap. To år senere tok hun argumentasjonen fullt ut, i «Vindication og the rights of women». Denne siste er boka hun er mest kjent for, og har gitt henne et ettermæle som feministisk filosof og pioner, selv om hun ble latterliggjort i sin nære ettertid. Men blir hun husket, lest, kanonisert i tilstrekkelig grad?

og det i likhet med mange andre kvinner. En gjennomgang av Storbritannias 828 statuer i 2018 viste at kun 174 var kvinnelige, og derav var kun 80 navngitte kvinner, versus 422 av navngitte menn. Av disse 80 var 15 allegoriske, eller viste gudinner, mens 38 var av kongelige – mange av dem av dronning Victoria. Kort sagt: Storbritannia har et problem med å synliggjøre foregangskvinner. Gater og kart er måter vi ser kanon, i ordets bredeste forstand, komme til syne i våre daglige liv. Denne er skuffende ensartet, noe sommerens debatter om statuer og kolonial arv også synliggjorde.

Alt dette tatt i betraktning er det ikke rart statuen av hun som ofte omtales som «Storbritannias første feminist», var etterlengtet, og kampanjen «Mary on the green» har brukt om lag ti år på innsamlingen for å reise en statue nær kostskolen for jenter som Wollstonecraft etablerte da hun var 25. Som med alt som bærer med seg store forventninger, er det imidlertid lett å bli skuffet. I dette tilfellet var avdukingen for mange feminister både antiklimatisk og sjokkerende på samme tid.

Statuer har en tendens til å være store, og er de av virkelige personer, er de gjerne respektfullt påkledd (med Oslos Rudolf Nielsen i Adams drakt som et hederlig unntak). Det var ikke visjonen til kunstneren Maggi Hambling. Wollstonecraft troner på toppen av en organisk masse, kliss naken og ti centimeter høy. Flere feminister har spurt hvorfor en kvinne som ble berømt for sine banebrytende ideer, og som kjempet for at kvinner skulle få være mer enn deres kropp, like fullt synes å bli redusert til dette, over 200 år senere.

Men forresten, er det egentlig Wollstonecraft det hele forestiller? Nei, har kunstneren utdypet, det skal snarere forestille en slags «every woman». Det er ikke en statue 

 henne, har hun presisert. Hun ønsket ikke å gi kvinnen klær eller andre rekvisitter som bandt henne i tid. Slik endte hun opp naken.

å gå virkelig galt for mange. For hvordan representere hverkvinnsen? Foruten at hun bærer en betydelig dusk kjønnshår, ulikt de fleste statuer av nakne kvinner, synes hverdagskvinnen å ha en kropp som ikke gjenspeiler gjennomsnittskvinnens kroppsbygning.

Forfatter og journalist Caitlin Moran skrev for eksempel at det skulle det være mer interessant med en statue av Wollstonecraft som døde i barsel i en alder av 38 år – hun døde nemlig elleve dager etter å ha født Mary Shelley (som skrev et av verdens første science fiction-verk, «Frankenstein»), noe flere kvinner gjorde på den tiden.

 Et trekk ved moderne feminisme er at vi har lett for å henge oss opp i enkeltpersoner og forbilder, eller spørre oss om et gitt objekt, handling eller person «er feministisk». Statuedebattene som har gått de siste par årene viser svakhetene i å løfte opp enkeltpersoner på sokkel. I feminismens historie snakker vi gjerne om bølger, men det er jo ikke slik at feminister ikke finnes i bølgedalene, kanskje heller at vi glemmer dem. I spørsmålet om Wollstonecraft-statuen er svaret i beste fall tvetydig. Kanskje er det en kritikk av nettopp denne tendensen, der figuren øverst troner på en bevegelses «skuldre». Men dersom kunstneren først skulle utfordre konvensjonell bygging av monumenter burde hun også gått lengre i å spørre hvem kvinnen i gata er.

En verdig hyllest

 En tanke i takt med, eller født av tidens ånd. For tiden er nemlig boligmarkedet en het potet i flere betydninger. Boligmarkedet er under heftig debatt, og kritiseres for manglende regulering og for å forsterke sosiale forskjeller. Samtidig melder boligmeglere begeistret om et 

 marked og stadige prisøkninger. Det første følger av det siste, naturligvis.

Koronakrisa har gjort oss bedre kjent med hjemmene våre. Etter seks måneder med smittevern gjør bare tanken på en ny nedstengning at større bolig sikkert frister for flere enn undertegnede. Mens jeg (vi, for vi er to) har gått på et par visninger langs T-banestoppene rundt om i utkanten av Oslo øst slår det meg at ønsket om mer armslag synes forbeholdt de som kan telle til to. I 2019 var den såkalte sykepleierindeksen i Oslo på 2,7 prosent; det vil si, en gjennomsnittlig enslig sykepleier hadde hatt råd til å kjøpe 2,7 prosent av boligene på markedet. At det fortsatt er lønnsforskjeller mellom menn og kvinner gjør også dette problemet kjønna. Det gjelder også vårt forhold. Hadde jeg vært singel, hadde jeg ikke vært her.

 kvinner blir ofte oppfordret til å finne seg en mann, noe som kan være irriterende nok. Men singellivet har også materielle omkostninger. Agnes Husbyn har værtleder i relativt nylig nedlagte Ensliges Landsforbund i mange år. «En kvinnelig lærer jeg kjente giftet seg proforma med en venn for å få husbanklån. Så snart lånet var innvilget, skilte de seg», skrev hun i en kronikk på NRK Ytring i fjor, om boligmarkedet på 50-tallet. Da var diskrimineringen mot single eksplisitt. En annen kvinne ble ifølge Husby bedt om å flytte ut av annekset hun bodde i fordi det var vindu på kjøkkenet – en aldeles for stor luksus for en singel kvinne. Mye er hendt på 70 år, men Husbyn ser fortsatt behov for en stortingsmelding for enslige, som er overrepresentert på utleiemarkedet. Fortsatt finnes sterke insentiver til å finne seg en partner, selv om noen går sammen med venner i stedet.

Å kjøpe bolig sammen er i praksis å gifte seg, hevdet Alf Jørgen Schnell, medgrunnlegger av Kritisk bynettverk, på slippfest for Fetts siste nummer som har tema «hjem». I nummeret spør Hannah Gitmark, aktuell med boka «Det norske hjem» om hva slags muligheter vi har til å bryte ut av forhold dersom det begynner å røyne på. Det er ikke et fristende scenario når hun ser på leieprisene på Finn-annonser, skriver hun. Kanskje er det flere ektefeller som retter en stille takk mot de akselererende boligprisene i Oslo og andre byer.

Husbyn mener dagens boligpolitikk er lagt opp til kjernefamilien. Det til tross for at kjernefamilien representert ved mor, far og 2,3 barn, er i endring. Norge befinner seg i øvre sjikt i global målestokk når det kommer til aleneboende på verdensbasis, og 974.200 bodde alene i januar 2020. Legg så til at omkring 40 prosent av ekteskap ender med skilsmisse, og rammer kvinner hardere økonomisk.

til at også jeg vil etablere familie en dag, synes jeg tanken på å bli en kjernefamilie med mor-far-barn virker klam, og jeg forstår godt de som vil velge den vekk. I et feministisk perspektiv synes jeg også alternativer er verd å utforske nærmere. I 1968 etablerte for eksempel tre kvinneorganisasjoner et kollektiv på Hovseter der fellesskap og trivsel skulle stå i sentrum, med daghjem. Slike initiativ har det vært få av i Norge, til tross for snakk om økende ensomhet blant unge og tidsklemme som et viktig stikkord i beskrivelsen av den moderne familien.

miljøskade fra alternative tenår da jeg hadde bekjente som flyttet ut i Bodømarka og – bokstavelig talt – meldte seg ut av staten. Litt ekstremt for min smak, men tanken på alternative bosteder slo likevel rot. I lystig lag med venner har fortsatt et gjennomgangstema de siste årene vært: hvilke muligheter finnes for å etablere storkollektiv som på sikt kan romme både familier, single og mer privatliv enn kollektivene fra studenttida – men der man også kan bistå hverandre i barnepass, spleise på goder som hage og fellesområder, med mer.

Sannsynligvis blir det med tanken. Blant annet på grunn av variasjon i inntekt og et marked som gir insentiver til å «komme seg inn» fortest mulig. Alternative boligprosjekter er det få av i Norge, og foreløpig er de fleste forbeholdt de som står ganske godt i det. Men enn så lenge lever tanken videre i mitt stille sinn og i festlig lag – i det minste til jeg flytter.

«Ønsket om mer armslag er forbeholdt de som kan telle til to»

Du og jeg og Finn.no

 så du ikke ender opp som en skikkelig kulturkjerring». Advarselen kom her en kveld etter at jeg overrasket både meg og mange av mine venner da jeg fortalte at jeg i høst hadde begynt på faglærerutdanning til å bli kunst- og håndverkslærer.

Vi har knapt diskutert den diffuse skikkelsen «kulturkjerringa» eller penere, kulturtante, i norsk offentlighet siden Tomas Espedal sa at han hadde sluttet å skrive dersom alle hans lesere var kvinner i 50-årene. Det vil si siden 2011 – og godt er det.

Derfor er det også litt pinlig å innrømme at kommentaren kilte seg inn et sted i underbevisstheten, og ble sittende der. Allerede i studiets andre uke hørte jeg den for meg igjen, der jeg sto med mitt første ferdige arbeidskrav: Et tovet sitteunderlag som verken var preget av stramme linjer og geometri, som var det jeg hadde forsøkt på, men utflytende farger, kurvede linjer og formløse former. Ingenting sier vel kulturtante mer enn tovet ull i alskens farger, og dette kan jeg antakelig regne med å bruke mye tid på fremover.

jeg stadig vender tilbake til dette. Kulturtante, ja vel, hva så, hva betyr det, og hvorfor skulle det være negativt? Vi blir alle eldre, og jeg kan jo ikke slutte å lese bøker eller se på kunst av den grunn. Jeg vet godt at det var ment humoristisk, men den kom ikke alene: «Har du krøpet til korset», flirte for eksempel en annen. Responsen synes å være geografisk delt. Reaksjonene er jevnt over langt mer positive blant gamle venner fra hjemtraktene enn fra Oslo – som nok speiler det jeg ofte har tenkt: Veien fra Bodø videregående til tidsskriftredaktør er det man kan kalle en klassereise i kulturell kapital (økonomisk har den jo ikke vært).

Grunnen til at det går inn på meg er selvfølgelig fordi jeg har vært inne på lignende tanker selv. Her finnes åpenbart noen internaliserte fordommer knyttet til en bestemt måte å være kvinne på som det er på tide å nøste opp i og kvitte seg med en gang for alle.

For det første er tekstil er et ekstremt kjønna felt, både når det kommer til industri, produksjon, interesse og markedsføring. Men er påfallende lite diskutert i etisk, estetisk og feministisk perspektiv til samme tid.

Så er det selve læreryrket, som har vært i statusmessig fritt fall de siste tiårene. Det er et mysterium mange har forsøkt å komme i bunns i. Én forklaring kan være kjønna. Kvinneandelen blant ansatte lærere i grunnskolen var i juni i år på 74,6 prosent. Et raskt overblikk over mine studiekamerater tilsier også at kunst og håndverk som studieretning er tungt kvinnedominert, nærmere 95 prosent av mine medstudenter er kvinner.

 Manuelle og praktiske yrker i samfunnet for øvrig lider av lav anseelse. Også læreryrket, sammenlignet med jobbing på skjerm og kontor – som jeg har gjort mest av i mitt korte yrkesliv – befinner seg i en form for mellomposisjon mellom praksis og teori. Det handler om å stå, vise fram, forklare, hjelpe og prate med, bygge relasjoner; og i kunst og håndverk, sy, snekre, strikke og tove, for å nevne noe. For min del er det en del av appellen. Jeg har lyst til å jobbe med både hode og hender, og tror vi tenker mer med kroppen enn vi tror.

Jeg har latt meg inspirere av en taktil vind i tiden, og sikker føler jeg meg på at den syglade er i ferd med å få oppreisning. Om det er dette som er kulturtanta, er det henne vel unt. Nordmenn strikker og syr som bare det for tida. Jeg håper det kan føre til et sterkere eierskap til hva vi står og går i.»

«Nærmere 95 prosent av mine medstudenter er kvinner»

La kulturtanta leve! 

redaktør i tidsskriftet Fett

 har jeg vokst opp med mange tanker om klær og tekstil, og med shopping som venninneaktivitet, distraksjon og hobby – ja, kanskje til og med «terapi». I voksen alder har jeg et dypt ambivalent forhold til hva jeg enhver tid står og går i og til min egen interesse for tekstiler. Produksjonen av og interessen for klær forblir dypt kjønna. For en drøy uke siden ble den britiske online-kleskjeden Boohoo anklaget for å bedrive «moderne slaveri». Avisa Sunday Times hadde gått undercover og kunne avsløre at en av tekstilfabrikkene i Leicester lønner sine ansatte 3,50 pund i timen – under halvparten av en britisk minstelønn. Leicester er hardt rammet av covid-19, og fabrikkene har også fått kritikk av kampanjen Labour Behind The Label for svak håndtering av smittevern.

I 1911 brant fabrikken The Triangle Shirt Waist Factory. Brannen tok så mange som 146 liv, blant annet fordi dørene var stengt for å hindre unødige pauser i arbeidet. Etter dette vokste International Ladies’ Garments Workers Union (ILGWU) voldsomt. For et drøyt hundreår siden var dette blant USAs største fagforeninger. Mot slutten av 1900-tallet vokste det imidlertid fram et mer globalisert klesmarked, og produksjonen er nå særlig høy i asiatiske land. Noen ting går i ring: I 2012 tok en brann i tekstilfabrikken Rana Plaza i Bangladesh 117 liv, igjen på grunn av manglende nødutganger.

 har vakt kraftige reaksjoner. Selskapet har mistet enorme inntekter på få dager og flere aktører dropper nå kleskjeden. Onlinebutikken Zalando har uttalt at de tar «avstand» fra selskapet – og som Lauren Bravo, forfatter av «How to break up with fast fashion» påpeker i en aviskommentar: 

 er virkelig ordet. At tekstilarbeidere generelt – ikke bare i Storbritannia – er underbetalt, er neppe noen hemmelighet. Majoriteten er kvinner. Kampanjen The Lowest Wage Challenge estimerer at kun 2 prosent av tekstilarbeidere får ei lønn å leve av for den jobben de gjør med å sy klærne du og jeg går med. Til tross for at klærne sitter tett kroppene våre, synes problemstillingen fjern for de fleste av oss.

Boohoo har slått seg opp på rask mote, som så mange av de andre dominerende kjedene i dag. 

 er billig, og kjøpes og forkastes i høyt tempo, også her til lands. De fleste nordmenn har flere plagg som brukes sjelden eller aldri. Konseptet er svært utbredt, men det er en lønnsom bransje som nå opplever en dupp i markedet, og som viser særlig dårligere tall for andre kvartal i 2020. I en NRK-sak vises det til at H&M har slitt i flere år. Salgstallene pekte brattere nedover når de fleste av oss tilbragte mer tid hjemme og økonomien var mer usikker.

 er at vi vet at smittevernet i tekstilproduksjon har vært i beste fall varierende under pandemien, og preget av tvilsomme oppsigelser. Det hevder blant andre den indonesiske fagforeningslederen Emelia Yanti i det siste nummeret av tidsskriftet Fett.

Til slutt kan vi legge til at klesindustrien troner høyt når det gjelder både klima- og miljøforurensning. Sammenlagt er dette en bransje som er overmoden for en drastisk omlegging.

Nordmenn kjøper i snitt 23 plagg i året, og hos kvinner vedvarer høyt forbruk inntil 60-årene, viser en fersk Sifo-rapport. Gjenbruk er trendy, men rapporten viser at de fleste kjøper om lag ett brukt plagg i året. (Men andre rapporter peker mot at omsetningen innen gjenbruk vil øke betydelig i løpet av det kommende tiåret.)

 rask mote er grunnleggende usympatisk, har det nok likevel hatt en slags utjevnende effekt her til lands. Å se godt ut har neppe vært så tilgjengelig på tvers av klassebakgrunn i vestlige land. Mote er estetikk, historie, identitet, og vekker sterke følelser i oss – alt dette håper og tror jeg den kan fortsette å gjøre. Men i sin nåværende form er ikke bransjen bærekraftig, i ordets alle mulige betydninger. Det er til å håpe at korona akselererer en allerede nedadgående trend innen rask mote. Gucci har annonsert færre «sesonger». Reparasjon og håndarbeid er i vinden. Momentumet kan vi bruke til å kreve omlegging, nedskalering og gjennomsiktighet som samtidig ivaretar verdens mange tekstilarbeidere.

«Kun 2 prosent av tekstilarbeidere får ei lønn å leve av»

Med tvilsom tråd

i sosiale medier: Bob Kroll, fagforeningslederen for politiet i Minneapolis, har gått ut og hevdet at mediene nekter å skrive om George Floyds kriminelle fortid. Som om det skulle unnskylde at politimannen Derek Chauvin holdt et kne på Floyds nakke i åtte minutter og 46 sekunder. Det kan knapt klinge hulere.

For de av oss som har fulgt med på kampen mot voldtekt de siste årene, er retorikken gjenkjennelig. Feminister vet at vi ikke kan vinne kampen mot voldtekt ved å snakke mellom «verdige» og «uverdige» ofre. Vi har hørt utsagn som «hun ba om det» eller «promiskuøs atferd» mange ganger. Om Floyd har begått kriminelle handlinger lenge før han ble lagt i bakken på grunn av en falsk dollarseddel, før han gjentatte ganger gjentok at han ikke fikk puste mens han ble kvalt til døde, unnskylder det verken brutaliteten eller drapet. Bare det å lese transkriberingen av Floyds siste ord er sterk kost. At det er et grovt overgrep vi er vitne til, er åpenbart for alle som vil se. Floyd var ikke bevæpnet, han oppførte seg ikke voldelig.

Så hva er det Kroll vil oppnå med en slik uttalelse? Å flytte oppmerksomheten fra voldshandlingen til offeret, og plassere problemet der.

dette på engelsk, å klandre offeret, og er kanskje mest kjent i sammenheng med voldtekt: Kanskje kunne hen ha gjort noe annerledes, ikke satt seg selv i en slik situasjon?

I boka «Bak lukkede dører» fra 2012, av Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse, leser jeg om såkalte voldtektsmyter. Som at feminister overdriver omfanget; at kun overfallsvoldtekt er «ekte voldtekt»; at voldtekt kan unngås med riktig oppførsel. Det har tatt lang tid å få til en seriøs offentlig samtale om voldtekt, blant annet fordi det oftest finner sted bak lukkede dører, i nære relasjoner, «ord mot ord» mellom to personer. Nettopp derfor har det å si «jeg tror deg» vært et viktig ledd i en stadig større offentlig bevegelse mot voldtekt og seksuell trakassering.

Når jeg leser innlegget «Det går i svart» av Robert Nyheim-Jomisko på NRK Ytring, vandrer tankene til disse mytene. Han skriver at han har opplevd å bli stoppet av politiet flere ganger selv om han har plettfri vandel. «Jeg blir fysisk dårlig når jeg er alene og ser en politibil. Kommer jeg til å bli stoppet? Hvordan skal jeg gå, te meg for å unngå å vekke oppmerksomhet» spør han. Og: at han ikke blir trodd av sine hvite venner før de har sett ham bli stoppet av politiet selv. Camara Lundestad Joof skriver i boka «Eg snakkar om det heile tida» om hvordan hun blir lettet dersom noen av hennes hvite venner ser at hun blir utsatt for rasisme. «Mens demonstrasjonene i USA denne uken raser, og dokumentasjon av vold mot svarte kropper spres på nettet, går denne rasismen under radaren. Den hverdagslige rasismen som alltid er der, i systemets hvithet», skriver Sumaya Jirde Ali i Morgenbladet.

 sted i et land som er blant de hardest rammede av pandemien. Det sier sitt om hvor dypt frustrasjonen stikker. Det er en vanlig teori i vestlige demokratier at mennesker i en stabil livssituasjon deltar mer i politikken. Black Lives Matter er en bevegelse som tross helsefare, økonomisk krise og voldelig respons fra storsamfunnet våger seg ut på gatene. Også tallene om hvem som råkes hardest av pandemien forteller noe om rasisme; at melaninrike amerikanere er mer utsatt viser hvem som har råd til å holde seg unna kollektivtransport, isolere seg, og hvem som har best tilgang til helsesystemet. Nå søker mennesker over hele verden å vise sin støtte, og minner oss også på at rasisme er ikke et lokalt problem «der borte», selv om situasjonen i USA nå er prekær.

Sibeko minner stadig den norske offentligheten på en ting: Vi er alle rasister. Sist på Dagsnytt atten forrige uke: «Vi er vokst opp i et samfunn som gjør oss til rasister», sa hun. Det minner meg på en annen myte; at de som voldtar er «monstre», at de er dypt annerledes enn oss andre. Dette er også viktig: at rasisme er strukturelt, og tar bolig i oss alle – men også at vi kan ta grep for å bli antirasister.

Å tro på vitnesbyrd om hverdagsrasisme, snakke om den og erkjenne at den finnes, er ett av mange steg på veien. Det vil også gi en rikere forståelse av hva det vil si å være menneske.

«Kanskje kunne hen ha gjort noe annerledes, ikke satt seg i en slik situasjon?

Jeg tror deg

hevdet Simone de Beauvoir i «Det annet kjønn» (1949). Mang en gang i de ukene som har gått siden vi ble instruert til å holde oss mest mulig hjemme, har tankene vandret til denne feministiske klassikeren. Beauvoirs syrlige betraktninger om geraniumpotter, blankpolerte møbler og «syltetøyets poesi» framstår sjeldent aktuelle i en tid der hus- og omsorgsarbeid, hygiene og isolasjon preger oss mer enn på mange tiår; sosiale medier flommer over av strikketøy og bakverk.

I en artikkel i The Atlantic spår journalisten Helen Lewis feminismen under pandemien en dyster framtid. Så langt kan mye gi henne rett: Vold i nære relasjoner har økt i skremmende omfang verden rundt, krisetelefonene blir nedringt der samfunnet har stengt ned. Her i Norge er kvinner og innvandrere blitt permittert i større grad enn nordmenn. Og dersom husholdningen må velge hvem som skal jobbe og hvem som skal bli hjemme med barn, er det vel mer sannsynlig at den med mest solid inntekt tar seg av det lønnede arbeidet, spår Lewis. I hjemmet er kjønnsroller hypersynlige. En av de første jeg ringte da tiltakene trådte i kraft var mine besteforeldre for å minne om at flere menn enn kvinner dør av viruset, for jeg vet at bestefar er den som tar turen i butikken.

 hjemmet avgrenset, partikulært, immanent. For middelklassekvinnene som Beauvoir skrev om på 40-tallet var hjemmet noe som isolerte henne fra resten av samfunnet, som hindret henne i å søke fellesskap med andre. Det er vanskelig å tilskrive hennes undertrykkelse gyldighet fordi den ikke ses eller erkjennes av andre, mente hun. Kvinnen søker kontroll over hjemmet for å skape et mot-univers til mennenes «organiske solidaritet» i kraft av å være arbeidende, men Beauvoir mente det var lite effektivt for den som vil skape mening i livet, søke seg mot verden og utover seg selv.

Mye har endret seg i kvinners muligheter til å delta i arbeidslivet siden Beauvoir skrev sine analyser, som dermed kan virke utdaterte. Men elementer av Beauvoirs analyse klinger sant også i dag. Å stå utenfor arbeidslivet gjør oss politisk sårbare, bare spør dem som er kronisk syke eller bruker sosiale stønader for å klare seg.

Noen har da også utnyttet den nye avgrensede hverdagen. I Texas er abort nå definert som ikke-kritisk medisinsk inngripen. Dermed er mulighetene til å ta abort utsatt på ubegrenset tid, og flere andre delstater har gjort lignende grep. Alle vet at et par ukers utsettelse kan være avgjørende i abortspørsmålet.

på sin side grepet anledningen til å gjøre nok et forsøk på å stramme inn det som allerede er en av Europas strengeste abortlover, samt å forby seksualundervisning. I 2016 ble den polske regjeringens forsøk på å stramme inn abortloven stanset ved hjelp av massive protester. I år er demonstrasjonsmulighetene kraftig begrenset. Ungarn fikk kritikk for innskrenkning av forsamlingsfriheten allerede i 2019, og nå nytter statsministeren Victor Orbàn høvet til å befeste egen makt ytterligere.

I krisetider er vi alle sårbare på flere måter, også politisk og demokratisk. Å ta til gatene er vår måte å si at nå må vi mobilisere. Men gatene skal ikke fylles lenger, og vi må ta i bruk alternative virkemidler. Sosiale medier er det åpenbare svaret. Vi kan være glade for at dette skjer i en tid der vi lett kan dele informasjon og kampanjer, men det er ikke uten bismak overfor Facebook og co. Det har også sine politiske begrensninger: Det er lett å blokkere, se vekk fra det man ikke vil se i sosiale medier, og heller vende oppmerksomheten mot den immanente bolledeigen. Polske feminister er imidlertid kreative, og har festet plakater til biler og sykler og stilt seg opp i protest på plasser og torg med anbefalt avstand til hverandre. De klarer å være 

. Hva som skjer videre er i skrivende stund uvisst.

arbeidsdagen er over vil jeg også gripe til strikketøyet, for jeg trenger å skape og jobbe med hendene mens jeg bearbeider alt som skjer rundt oss. Som et supplement vil jeg anbefale et gjensyn med Beauvoirs kapitler om sosial omgang og ekteskap. Vi kan kanskje ikke være så mye ute, men vi kan strekke oss utover likevel.

«I år er demonstrasjons-mulighetene kraftig begrenset»

Bak lukkede dører

mannen de har møtt». Det seier «guruen» Bikram Choudury medan han leier sine fulle yogaklasser i ein sal på 40 grader. Elevane er av alle kjønn, men det er flest kvinner i rommet. Alle har de på seg lite klede medan dei går inn vridingar og djupe «backbends», altså at ryggen går bakover og støttes av hendene på golvet. Svitten siler, og Bikram sit på ein pidestall eller spankulerer omkring og gjer justeringar, medan han instruerer eller kommenterer kroppsfasong.

I 2014 år blei han skulda for voldtekt og trakassering av fem kvinner. Fleire av hendingane skjedde under vekelange workshops der dei alle budde på same hotell. «Kvinner er hurper og horer. Dei er her for å spreie beina sine», skal han ha sagt til ei.

Det var sjokkerande for meg å sjå dokumentaren «Bikram: Yogi, Guru, Predator» som kom på Netflix i fjor, sjølv om det som kjem fram ikkje er nytt. I likskap med så mange metoo-saker var det ein open hemmelegheit. Kvifor fortsett elevane å strøyme til Bikrams workshopar sjølv i dag etter at han er dømd og har rømt landet?

 at eg må tilstå: Eg er sjølv praktiserande yoga-entusiast. Og ikkje berre litt. Eg går til det same studioet om morgonen fire-fem gonger i veka (idealet er seks gonger), og har gjort det av og på dei siste tre-fire åra. Stilen er ashtanga/myore (som også har sine svin på skogen), der praksisen kan vare i ein halv time, han kan vare i to, kor mange stillingar du gjer avgjerast av kva du har lært. Håpet er at læraren ein dag kjem bort til deg og seier: 

Vesle grashoppe, no er du klar for ei ny stilling.

Kva er det som får folk (meg) til å underkaste seg slike hierarkiske system som frå utsida kan virke så rigide? Og kvifor kjem Bikrams elevar tilbake?

 frå resten av metoo. Elevane må ha sertifisering frå han for å opne sitt eige studio. Elevane vil ha sertifisering frå han for å opne sitt eige Bikram-studio. Han har bygd ein global yoga-franchise. No har fleire Bikram yoga-studio skifta namn til Hot yoga, men ikkje alle. Nokre sender fortsatt elevar til kursa hans.

Men det er også noko meir: I intervjua med elevane (mange av dei framleis praktiserande, mange av dei framleis takksame overfor Bikram – nokre seier han har endra livet deira) seier ei kvinne at det herskar ei bestemt stemning i bikram-miljøet: «Ikkje still spørsmål. Stol på prosessen». Når historiene til kvinnene som hadde opplevd grove overgrep kom fram, reagerte mange med raseri overfor kvinnene, heile miljø blei splitta.

av «stol på prosessen» når eg sit fast: 

, seiest det. Eg har hatt ein vaksen mann ståande med full kroppsvekt på begge låra mine for å tøye hoftene mine. Eg har blitt rørt og justert på intime vis av folk eg ikkje kjenner, og har fått hjelp inn i djupe stillingar der eg må ha full tillit til læraren. Eg har ikkje opplevd trakassering, men det er lett å sjå at kulturen som kjem til syne i filmen er mogleg.

Dasking, trakassering, berøring som varierer frå «upasssande» til «overskridande» frå sentrale skikkelser er ikkje ukjend i eit yrke der det er lett for dyktige og kjekke lærarar å bli høg på seg sjølv. Det seier yogalæraren eg sjølv går til; «no guru without a scandal». Om du blir utnytta av ein guru som omtales med ærefrykt og kjærleik av dei rundt deg, sit mange igjen med tvil på kva som eigentlig skjer. Kanskje ein til og med får lyst til å få læraren til å like deg meir. Vi veit at mange kjem til yoga sårbar tid.

«Eg har hatt ein vaksen mann ståande med full kroppsvekt på låra mine»

Neste skanse

. Sitatet er noko forkorta, men det sa influensaren Sophie Elise Isachsen til debattleiar Fredrik Solvang, med-influensar Kristin Gjelsvik og det norske land i «Debatten» i NRK for om lag eit år sida. Der hamna ho etter heftig kritikk frå kollega Gjelsvik for å innføre nye komplekser for kropp og utsjånad. Isachsen er tydeleg på at ho ser på både seg sjølv og Gjelsvik som forbilde, som ho trur folk treng.

Eit knapt år seinare blussar den same debatten opp igjen på Vixen Blog Awards. Sophie Elise vann pris for «Årets business» og litt seinare vann Kristin Gjelsvik pris for «Årets sterke mening». Gjelsvik nytta høvet i sin takketale til å lange ut: «Du er Norges verste forbilde», sa ho til Isachsen, og ei kile har bora seg ned i bloggaruniverset og splitta det. Var det personangrep? Kven var det ho snakka om? Personen Sophie Elise Isachsen? Businessen? Var det mobbing? Ikkje så lett å seie når det ein tener millionar på 

Hovudkritikken er retta mot heile bransjen seier Gjelsvik, men også TV2 og Isachsen – spesielt fordi kanalen har følgt ho til Los Angeles for å gjere ein plastisk operasjon. TV2 dokumenterer dette i programmet «Sophie Elises verden». Kvifor sende programmet i det heile? spør kanskje du, noko Fredrik Solvang òg gjorde i «Debatten» i førre veke, der Gjelsvik igjen var gjest. Fordi «Sophie Elise er en veldig, veldig viktig stemme», svarar Kathrine Haldorsen frå TV2.

Kvifor er det sånn at det har blitt slik at vi snakkar om «viktige stemmer» framfor «godt poeng!», «fint formulert», «gode argument»?

 vore eit viktig omgrep i feminismen. Å bruke ho, ja, men også krevje at ho blir høyrt, som med metoo. Historikaren Mary Beard og professor og forfattar Anne Carson har skrive om korleis kvinnerøysta har blitt teia oppgjennom åra, frå avskorne tunger i antikken til å bli samanlikna med dyr og sett på som hysteriske og irriterande. Tenk på stemmetreninga til Margaret Thatcher!

Ein annan referanse til korleis røysta er blitt eit så sentralt motiv, ser du i skildringa av det patriarkalske samfunnet i «The Handmaid’s Tale». I den siste sesongen får fleire «handmaids» munnen sydd saman. Det er gode historiske grunner til at stemma no er blitt eit sentralt og sterkt motiv i feminismen. Kven har vel ikkje opplevd at det kan vere vanskeleg å kome til orde i ei mannstung forsamling som kvinne – eller bli tatt seriøst i livet?

noko som skurrar i den utstrekte bruken av «viktig stemme». I tilfellet Sophie Elise Isachsen og programmet «Sophie Elises verden» verkar det for TV2 viktigast å dokumentere livet hennar fordi stemma hennar er «viktig». Ho er viktig fordi ho når mange, og slik vil TV2 nå fleire sjåarar i ein sirkulær logikk.

Eg, som er skrivebordsanalytikar, brukar Retriever for å sjå på utviklingar og samfunnstendensar. Eit søk der viser ein enorm vekst i bruken av ordet «forbilde» sidan 2000-talet. Sidan 2010 har bruken av ordet i norske aviser vore på meir enn 4000 gonger i året. Det aukar jamt og trutt frå 90-talet, og i 2003 bikka bruken 1000 gonger i året. Kva skjedde?

I 2002 vart kategorien «Årets forbilde» innført på Idrettsgallaen, og Liv Grete Skjelbreid Poirée vann. « … prisvinneren blir av fagfolk i Olympiatoppen beskrevet som den utøveren i landet som har de høyeste etiske og moralske standardane», heitte det i grunngjevinga. Årets forbildepris går til toppidrettsutøvarar som har gjort ein god jobb i å presentere idretten, med gode haldningar overfor barn og unge. Andre gonger «forbilde» dukkar opp er (blant anna) i intervju med ulike kjendisar, representasjon av kvinner med minoritetsbakgrunn og underleg nok i samanheng med Irak-krigen, der håpet var at Irak skulle fungere som eit «demokratisk forbilde» for regionen.

«Ei kile har bora seg ned i bloggaruniverset og splitta det»

I bakspegelen

la forskerne Kamilla Steinnes og Helene Teigen fram forskning på kjønnsdelt markedsføring rettet mot unge. Mens markedsføring mot gutter gjerne preges av mørkere farger og hvordan det markedsførte produktet skal brukes, var markedsføringen mot jenter preget av rosatoner, langt mer kropp, hud og skjønnhetsdyrking generelt. Både guttene og jentene kjente på en form for kroppspress. Men jentene, som også fikk mest kosmetikk- og kosmetiske reklamer, var også mest misfornøyd med seg selv.

Mens vi snakker om at feminismen på 2010-tallet har hatt et slags populærkulturelt momentum, synes dette scenarioet som et komplett vrengebilde. Et gufs fra det man kanskje innbilte seg var en fjern fortid. Eller kanskje ikke – allerede i 1991 skrev Naomi Wolf at samtidig som kvinner hadde blitt mer frigjorte, hadde skjønnhetsindustrien samtidig bare vokst.

og Teigen kan man se i sammenheng med ungdomsorganisasjonen Press’ offentliggjøring av de nominerte til verstingprisen «Gullbarbien». Gullbarbien går til offentlige aktører som legger press på unge for å forbedre utseendet sitt, og bestemmes ved hjelp av nominasjoner og stemmegivning fra unge. De nominerte av året er: 1) Dagbladet (som også vant i 2016) for sine mange artikler om slanking, vekttap og intimkirurgi; 2) blogg.no, som representerer influensere og markedsføring av blant andre kosmetiske inngrep og fillers, og til slutt 3) appen Facetune. I denne kan man redigere og retusjere ansiktet sitt til det ugjenkjennelige, ifølge Press. Slik bidrar også de til en uoppnåelighetskultur i sosiale medier.

Det er med andre ord tre ulike bransjer vi har med å gjøre. Press har et beundringsverdig strukturelt syn på et mangefasettert fenomen, og vil arrestere en kultur framfor en enkeltblogger.

med å ha blitt nominert igjen, avfeide de imidlertid det hele: Barn og unge er ikke målgruppen deres, og de mente dessuten å ha balanserte historier om intimkirurgi, med både skrekkhistorier, blandet med «den beste beslutningen jeg noen gang har tatt». Slanking og vekttap er for øvrig noe leserne vil ha artikler om, kunne de fortelle. Selv om det er hevet over tvil at Dagbladet har nok å ta tak ifra et feministisk ståsted, ville jeg stemt på de andre to.

I forskningen sin viser Steinnes og Teigen til hvordan det er én ting å se de retusjerte kroppene til influensere og kjendiser i sosiale medier, noe annet ting når man kan se retusjeringens effekt på seg selv. I apper som Snapchat og Facetune er det å skaffe seg smalere nese og bredere lepper ingen komplisert kunst. Når man så tar ned filtrene, stirrer man tilbake på sitt alminnelige selv. Som Victoria (18) i forskernes rapport: «Å, nå ble jeg så pen! Og så tar man av filteret og bare: Oi!»

I «Trick Mirror» (2018) ser essayisten Jia Tolentino nærmere på skjønnhetskultur blant kvinner mer generelt gjennom et skråblikk på treningsregimer, «athleisure» og forestillingen om at selvet kontinuerlig kan og bør optimeres. Hun beskriver forestillingen om idealkvinnen som en omskiftelig «psykologisk parasitt», som er det beste språklige bildet for kroppspress jeg har lest. Om vi avviser photohop den ene dagen, vil nemlig skjønnhetsindustrien bare tilpasse seg. Idealkvinnen Tolentino beskriver er dessuten mye mer enn vakker: hun er også utdannet, har god smak og er intelligent, og har derfor ingen problemer med å sameksistere med en feminisme som ønsker å nå bredt ut. Med andre ord handler det om mye mer enn kropp og utseende – vi snakker om en effektivitetskultur som er nær sagt uoppnåelig. En slik idealkvinne kan godt kritisere retusjert reklame og fremheve indre skjønnhet. Men «effortless» er hun neppe.

det er ingen enkel jobb å henge halen på grisen når det kommer til hungeren etter å være god nok. Forbrukerne vil jo selv ha tips til hvordan de kan bli bedre, slik Dagbladet forklarer. Det gjelder i så fall over hele leserfjøla, ung som gammel.

Ungdommene som Steinnes og Teigen har intervjuet er imidlertid reflekterte, og ønsker selv mer kroppslig mangfold i reklamer og politiske tiltak mot en kynisk industri. Merking av retusjert reklame er imidlertid bare symptombehandling på et grunnleggende problem i kulturen.

«Om vi avviser Photoshop, vil skjønnhetsindustrien bare tilpasse seg»

Narrespeil på veggen

Buddha ble unnfanget i en drøm om en hvit elefant; født uten blod eller andre kroppsvæsker. Jomfru Maria, på sin side, fikk denne beskjeden fra engelen Gabriel: «Hør! Du skal bli med barn». Maria ble senere erklært for «evig jomfru» av kirkefedrene, tross flere påfølgende fødsler.

Det er to påfallende trekk ved disse fortellingene. Det ene er skillet mellom moren og det kroppslige i unnfangelse og fødsel. Det andre er at til tross for at mødrene er sentrale, er kvinnene fraværende.

Satt opp mot dette bakteppet, utgjør den moderne litteraturen om morskap en skarp kontrast. Her er nettopp det kroppslige og viljen (og tvilen) helt sentrale elementer: «Lenge var forteljinga om morskap lik den om det passive egget. Kvinnene venta på å bli vald ut», skriver Kristina Leganger Iversen i «Bli mor no?».

 om man vil bli mor? Og når er man klar? Premisset for boka lyder noenlunde slik: Iversen tror hun har lyst til å få barn, men er usikker. På morskapet som rolle, på økonomi og framtiden.

Vi møter henne i april 2018. Erna Solberg har nettopp talt til landsmøtet i Høyre: «Norge trenger flere barn». Dype kulturelle forventninger til kvinnen og Solberg sier én ting. Økonomien og arbeidslivsstatistikken sier noe annet. Så hvordan velger man? «Den som vil finne ut av seg selv, må [...] studere det press og de forventninger samfunnet utsetter en for», skriver Angela McBride i «Vårt morsideal – en myte for fall». Fødselspolitikken går framover, men noe går i ring:

«[…] kvar ny generasjon må undersøke dei politiske og kulturelle strukturane som famnar om dei eksistensielle vala», skriver Iversen.

 seg fra boligmarked til livmor, og Solbergs tale blir en hendig knagg å hekte Iversens tvil på. Å bare hoppe i det, er økonomisk risikabelt, og hvem vet når den faste jobben kommer. Siden man heller ikke kan kjenne morskapet før man har levd det, spør hun historien, litteraturen og forskningen om fruktbarhet og arbeidsliv, venninner, partner – i tillegg til noen litt mer mystiske kroppslige impulser – og siterer mødre som angrer på å ha blitt det.

Om du kjenner det feministiske litteraturmiljøet i Norge og Oslo, kjenner du sannsynligvis Iversens skriverier fra før. Likesom i tidligere verk, som romanen «I ringane», er nettopp kroppen som situasjon et viktig utgangspunkt, også i hennes sakprosadebut. Skjønt, sjangermessig er den også en slags litterær dokumentar-hybrid, personlig og politisk; litt dagbok, litt bokessay, litt forskningsgjennomgang.

Hanne Skogvang Stork

Artikler

Tallene fra studieopptaket er ikke pene for omsorgsyrkene.

Ammehjelpen har rukket å bli en institusjon – som vi bør ta godt vare på.

Kan strikkebølgen gi nytt liv til det viktige praktiske arbeidet?

Strekk i laget

Kan kvinnekroppen noen gang unnslippe politikken?

Den rusede kvinnekroppen forblir «den andre».

Hjertesukk fra en vordende fødeforelder.

Likestillingsåret 2020

Statuedebattenes år er ikke over helt ennå.

Hvor har det blitt om drømmen om alternative boformer?

På kunst- og håndverksstudiet måtte jeg nøste opp i egne fordommer.

Med tvilsom tråd

Mytene rundt hverdagsrasismen er gjenkjennelige for feminister.

Om å være en politisk borger i den sosiale distanseringens tid.

Trakassering i yogamiljø viser at der det er makt, finst fare for overgrep.

I bakspegelen

Kjønnsdelt reklame og kroppspress er fortsatt på moten i 2020.

Mor: Kristina Leganger Iversen har skrevet et fødselsevangelium i uroens tid.

Om feminismen skal møte menns utfordringer, trengs et klasseperspektiv.

Først kom ordet

Motstand mot feminisme og miljøaktivisme går gjerne hånd i hånd.

Hvem vil være sur og sint når man heller kan være blid og grei?

«Emnet er irriterende. Særlig for kvinnene, og det er ikke noe nytt.»

Hæler i høyden

Den norske Forfatterforening kan miste millioner i stipend.

Hysteriske kvinnfolk og giftig maskulinitet: Hvem har lov til å være sint?

Tegn i tiden

Tallene fra studie­opp­taket er ikke pene for omsorgs­yr­kene.

Amme­hjelpen har rukket å bli en insti­tusjon – som vi bør ta godt vare på.

Kan strikke­bøl­gen gi nytt liv til det viktige praktiske arbeidet?

Strekk i laget

Kan kvinne­krop­pen noen gang unnslippe politikken?

Den rusede kvinne­krop­pen forblir «den andre».

Hjertesukk fra en vordende fødefor­elder.

Likestil­lingsåret 2020

Statu­ede­bat­tenes år er ikke over helt ennå.

Hvor har det blitt om drømmen om alter­na­tive boformer?

På kunst- og håndverks­stu­diet måtte jeg nøste opp i egne fordommer.

Med tvilsom tråd

Mytene rundt hverdags­ra­sismen er gjenkjen­ne­lige for feminister.

Om å være en politisk borger i den sosiale distan­se­ringens tid.

Trakas­sering i yogamiljø viser at der det er makt, finst fare for overgrep.

I bakspe­gelen

Kjønnsdelt reklame og kropps­press er fortsatt på moten i 2020.

Mor: Kristina Leganger Iversen har skrevet et fødsels­evan­ge­lium i uroens tid.

Om feminismen skal møte menns utford­ringer, trengs et klasse­per­spektiv.

Først kom ordet

Motstand mot feminisme og miljø­ak­ti­visme går gjerne hånd i hånd.

Hvem vil være sur og sint når man heller kan være blid og grei?

«Emnet er irri­te­rende. Særlig for kvinnene, og det er ikke noe nytt.»

Hæler i høyden

Den norske Forfat­ter­for­ening kan miste millioner i stipend.

Hysteriske kvinnfolk og giftig masku­li­nitet: Hvem har lov til å være sint?

Tegn i tiden

Tallene fra studieopptaket er ikke pene for omsorgsyrkene.

Ammehjelpen har rukket å bli en institusjon – som vi bør ta godt vare på.

Kan strikkebølgen gi nytt liv til det viktige praktiske arbeidet?

Kan kvinnekroppen noen gang unnslippe politikken?

Den rusede kvinnekroppen forblir «den andre».

Hjertesukk fra en vordende fødeforelder.

Likestillingsåret 2020

Statuedebattenes år er ikke over helt ennå.

Hvor har det blitt om drømmen om alternative boformer?

På kunst- og håndverksstudiet måtte jeg nøste opp i egne fordommer.

Mytene rundt hverdagsrasismen er gjenkjennelige for feminister.

Om å være en politisk borger i den sosiale distanseringens tid.

Trakassering i yogamiljø viser at der det er makt, finst fare for overgrep.

I bakspegelen

Kjønnsdelt reklame og kroppspress er fortsatt på moten i 2020.

Mor: Kristina Leganger Iversen har skrevet et fødselsevangelium i uroens tid.

Om feminismen skal møte menns utfordringer, trengs et klasseperspektiv.

Motstand mot feminisme og miljøaktivisme går gjerne hånd i hånd.

«Emnet er irriterende. Særlig for kvinnene, og det er ikke noe nytt.»

Den norske Forfatterforening kan miste millioner i stipend.

Hysteriske kvinnfolk og giftig maskulinitet: Hvem har lov til å være sint?