Intervju

Den aller helligste

Kind of Kind of Blue: Mathias Eick med superlag som gjør jazzens største, en udødelig Miles Davis-klassiker fra 1959.

UNDER DEN DIGITALE NATTJAZZEN I MAI: Mathias Eick med band gjør «Kind of Blue» fordi de kan – og fordi det tvinger deg til å ta stilling til din egen musikalske identitet. FOTO: THOR BRØDRESKIFT/FESTSPILLENE I BERGEN 2020 thor brodreskiftUNDER DEN DIGITALE NATTJAZZEN I MAI: Mathias Eick med band gjør «Kind of Blue» fordi de kan – og fordi det tvinger deg til å ta stilling til din egen musikalske identitet. FOTO: THOR BRØDRESKIFT/FESTSPILLENE I BERGEN 2020 thor brodreskift

Sikkert forslitt for noen, som Beethovens niende eller «Sgt. Pepper», men Miles Davis’ 61-åring «Kind of Blue» er også noe annet – med en lyd like perfekt for sommerlige drømmerier som svulmende bomullsskyer på knallblå himmel, og minst like uangripelig. «Miles Davis … with Julian «Cannonball» Adderley, Paul Chambers, James Cobb, John Coltrane, Bill Evans og Wynton Kelly», sier platecoveret – og bare dét er til å få frysninger av, allerede før piano og bass innleder samtalen som innleder åpningskuttet «So What» med både jazzen og menneskehetens mjukeste sekunder. nært kan vi komme hverandre, hvis vi bare øver nok.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.