Felles for tekstene i Helene Imislunds «Alle tings kjerne» er hovedpersonenes inngripende følelse av å stå midt i et av livets veikryss. Ikke de store milepælene, men flere små. Tekstene er krydret med dysfunksjonelle samtaler der følelsene ligger langt inni magen og rett utenpå huden samtidig. Slikt blir det noveller av, men ikke alle tekstene er spissfindige nok til å gi den store novelleopplevelsen.
Variert: Ikke alle novellene i Helene Imislunds samling når kjernepunktet, men de som gjør det, treffer godt.