Jeg må være så ærlig å si at jeg har tenkt at Johan Falkbergets litteratur ikke angår meg. Faktisk har jeg tenkt at den ikke har angått noe menneske født etter krigen, annet enn de som kommer fra Røros og omegn og derfor har spesielle lokalhistoriske grunner for å lese Falkberget. I et Norge der vi for lengst har fått sosialdemokrati og arbeidsmiljølov, har jeg tillatt meg å tenke at gruvearbeidernes forfatter snart bør finne seg sin plass på historias slagghaug.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
